Cheon Seong GyeongCheon Seong Gyeong4. kapittel — Gud slik vår Sanne far ser ham
Seksjon 6. Guds frigjøring og veien en sønn/datter går som tjener ham hengivent med kjærlighet og respekt
6.1. Gjenoppreisningsveien vår Sanne far har gått
Side 5
Selv har jeg, dr. Moon, til nå gått en ensom vei. Likevel forstår jeg Gud bedre enn hvilket som helst annet menneske. Opp gjennom tidene har det vært mange ensomme mennesker som har brukt mindre pene gloser om sine egne omstendigheter, men samtidig bedt Gud velsigne dem selv. Jeg satte imidlertid Guds triste hjerte i sentrum og tenkte ikke slik. I stedet sa jeg: «Gud, vær ikke bekymret.» Det er noe helt annet. Jeg er ikke en mann som kommer til å gjøre retrett på grunn av prøvelser jeg selv må gå gjennom.
Et ekte mannfolk som ikke vil legge vandringsstaven ned før han har bestått verdens prøvelser og befridd Gud, kan ikke skrive noe kapitulasjonsbrev så lenge han er midt oppe i det han selv må gå gjennom. Han kan ikke være feig. Selv om hans kone, hans barn, hans foreldre og hans land med dets 40 millioner innbyggere — 60 millioner hvis vi tar med Nord-Korea — gikk imot ham, løsrev han seg og vendte dem ryggen for å gå denne veien. (175-257, 24.4.1988)
Vi har så lite tid. Hele ens liv er ikke nok til å rette på alt dette og gjøre det godt igjen. Hele mitt liv har vært slik. Fra et verdslig synspunkt synes man synd på en som lever slik jeg gjør. Prøv en gang å spørre Gud: «Hva slags menneske er dr. Moon?» Med smerten jeg føler, kan jeg ikke annet enn å være sorgfull. Den intense sorgen jeg føler, er som å vri seg i smerte fordi man får sitt hjerte skåret ut.
Her på jorden er jeg en mann man må synes synd på. Ingen forstår hvilke lidelser jeg har måttet gå gjennom. Folk spankulerer omkring som om de var noe helt enestående, og tror at de er noe stort. Så de forstår ikke min lidelse. Selv Mor forstår ikke. (213-278, 21.1.1990)
Ingen av dere forstår den bedrøvelige situasjonen da jeg ble sendt til konsentrasjonsleiren i Heungnam etter at jeg hadde mistet hele grunnlaget som Gud hadde strevd for å bygge opp i «6 000 år». Å forlate mitt hjemsted var ikke problemet. Min kone og mitt barn var ikke problemet. En gruppe av mennesker skulle som et befridd folk ha ønsket meg velkommen som ham som var fremtidens håp for både himmel og jord. Det virker som om det bare var for noen dager siden at jeg ropte ut til dem at vi ville treffes igjen mens jeg gråt bitre tårer da jeg så dem forsvinne i mengden, inn i et helvete, og bli borte i mørkets verden. Det virker som om det bare var for noen dager siden at jeg erklærte: «Dere er blitt borte, men jeg skal fortsette på min vei og bringe den strålende morgensolen for å finne dere igjen og befri dere!» Jeg kan ikke glemme hvordan stemmen min lød da jeg ropte ut med håndjern på. Jeg kan ikke glemme hvordan det var å be hver gang jeg var i en vanskelig situasjon. (220-205, 19.10.1991)