Cheon Seong GyeongCheon Seong Gyeong1. kapittel – Hva er «Sanne foreldre»?
Seksjon 2. Roten til «å være sann»
2.2. Roten til «å være sann»
Side 1Å være sann er ikke noe som er begrenset til individer. Det gjelder universelt, overalt, men ikke nok med det: Er noe sant, søker det i tillegg å inngå verdifulle relasjoner. Å være sann er noe alle liker og gjerne vil være. Derfor burde uttrykket kunne brukes overalt. (63-88, 8.10.1972)
Vi er ikke samlet her for individuelle hensikter, men for helhetens hensikt. Derfor må vi tjene vår familie mer enn oss selv, vårt folk mer enn vår familie, vår nasjon mer enn vårt folk og verden mer enn vår nasjon. I tillegg må våre familier bli sanne, og endatil vår nasjon og verden bli sann før vi som enkeltindivider blir sanne.
Menneskene er involvert i en gjenoppreisningsprosess der det ikke er de som enkeltmennesker som gjør at de blir velsignet. Hva er det da som gjør oss velsignet? Det er å være sann. Hvis vi mennesker vil oppnå vår sanne tilstand, må vi ha et forhold til Gud, som er kilden som avgjør om vi lever eller dør eller får medgang eller motgang. Uten det forholdet kan man ikke oppnå sin sanne tilstand som enkeltmenneske.
Å være sann forutsetter at man har Gud som sentrum. Derfor kan vi oppnå å bli sanne når det avgjørende grunnlaget blir stort nok til at menneskeheten som helhet kan bli frelst og komme under Guds herredømme. Dere må forstå at uten et slikt grunnlag kan ikke uttrykket «sann» bli virkelighet.
Gud er kilden til å være sann. Å være sann er noe som oppnås fordi Gud eksisterer. Hvis Gud blir borte, forsvinner samtidig muligheten til å være sann. Det vil bli begynnelsen på en ondskap som ikke har noe med det sanne å gjøre.
Å være sann er en forutsetning for å få sanne resultater. Guds håp kan med andre ord gå i oppfyllelse fordi han eksisterer. Uttrykkene «sann» og «god» blir derfor ikke virkelighet med mennesket som sentrum, men med Gud som sentrum.
Å være sann er fra et slikt synspunkt ikke noe vi kan mene hva vi vil om. Det vil si at å være sann ikke er noe som er prisgitt en skjebne der det er det falne menneske som avgjør slik det selv vil, hva som er sant. Vi må forstå at å være sann er det som må styre oss. Av den grunn må vi alltid underkaste oss det som er sant. Vi må opprette det som er sant, og innrette oss etter det. Selv ved å ta en nærmere titt på livets virkelighet slik dere opplever den, eller på deres samvittighet, er det umulig å benekte at det er en kjensgjerning at å være sann er noe som helt og fullt er et trekk ved himmelen. (24-315, 14.9.1969)