Cheon Seong GyeongCheon Seong Gyeong4. kapittel –Oppgaven til Sanne foreldre
Seksjon 2. Veien Sanne foreldre må gå
Side 3
Hvis det fantes et sant menneske, ville vedkommende, som en som representerer historien, i dag forsøke å finne en måte å lære sine medmennesker på og si: «Kjære menneskehet, nettopp dette er den sanne standard dere må følge.» Hvis det fantes et sant menneske, ville vedkommende som en representant for menneskeheten sette i gang med å lete etter måten å gjøre det på. Selv om vedkommende hele tiden tålmodig måtte lide i det stille og ofre seg selv, ville han likevel lære sine medmennesker og gå foran på denne veien. Hvis han skjønte hva veien var, men likevel sa at han bare ville gå den selv, ville han ikke være et sant menneske. (63-88, 8.10.1972)
Prøv å tenke over hvordan tittelen «Sanne foreldre» kunne ha blitt gitt til noen opp gjennom historien. Hvor mange stadier ser ut til å ha vært nødvendige før stadiet til Sanne foreldre ble nådd? Først måtte stadiet til en tjeners sanne tjener eksistere. Man måtte begynne derfra. Deretter måtte både stadiet til en sann tigger og en sann arbeider finnes. Begge disse stadiene var nødvendige. Det måtte også finnes de som sto for en ekte forfølgelse, og de som bar sitt kors. Hvis man sa man ikke likte å gå en slik vei, kunne Sanne foreldre absolutt ikke dukke opp. Selv blant syndere måtte det finnes sanne syndere. Alle disse forutsetningene måtte være til stede.
Noen måtte gå en slik vei. Broer måtte bli bygd. Det måtte finnes en kjærlighetens representant, som begynte fra verdens mest miserable posisjon og overvant alt. Derfor måtte han gå en vei der han bar kjærlighetens kors. Den veien er broen. Han måtte gjøre fremskritt ett stadium om gangen fra å være en tjeners sanne tjener til å bli en sann adoptivsønn, en sann sønn, en sann «Kain» og en sann «Abel».
Er det noen dere kjenner, som har gått en slik vei, veien til en tjeners tjener, veien til en adoptivsønn? Jeg har måttet gå den veien. Jeg bygger broen fordi jeg har gått en slik vei, har overlevd kampen og seiret. Hvis dere ser en miserabel person på gata, husk at jeg har vært i den slags situasjon. Tror dere ikke at jeg følte meg dypt krenket når kommunistene tråkket på meg, torturerte meg og sparket til meg. Men jeg ba likevel aldri: «Å Gud, la lynet slå ned i disse fiendene og drep dem alle som en.» Selv om kroppen min blødde, ba jeg for dem at de kunne ble velsignet. (63-88, 8.10.1972)