Cheon Seong GyeongCheon Seong Gyeong1. kapittel – Hva er sann kjærlighet?
Seksjon 2. Kjærlighet er å gi og gi uten at det tar slutt
Side 7
Mens jeg krysset fem hav og seks kontinenter, var det nettopp kjærlighetens vei jeg forkynte lidenskapelig. Jeg ville la kjærlighetens lys skinne på hele menneskeheten, som er som en ørken uten kjærlighet. Hvis veien menneskene omsider må følge, skal lede dem til det forjettede kjærlighetens land, må det viktigste for menneskeheten være «kjærlighetens fyrtårn». Bare et slikt kjærlighetens fyrtårn kan lede menneskeheten til det «opprinnelige hjemlandet». (Velsignede familier – 404)
Enhet med Gud vil komme til uttrykk på all slags forskjellige måter. Derfor må eldre søsken elske de yngre med foreldrenes kjærlighet til barna som eksempel. På den måten vil kjærligheten blomstre i familier som er forent i kjærlighet. Dette vil så bli til kjærlighet i samfunnet, og deretter til et helt folks kjærlighet. På den måten vil kjærligheten så bli global. (28-168, 11.1.1970)
Beruset av kjærlighet skapte Gud mennesket til å leve i all evighet. Derfor er ikke aldring en fiende. Mennesket begynner livet fra kjærlighet, lever sitt liv i kjærlighet og blir til slutt høstet som kjærlighetens frukter. Å dø er å høste kjærlighetens frukter.
I livet vi har levd, har vi opplevd foreldrekjærlighet og barns kjærlighet. Etter å ha erfart kjærlighet som par, har vi elsket våre barn som deres foreldre. Derfor er det ikke bare Guds kjærlighet som bærer frukt basert på livet vi lever, men også alt vi har sådd i kjærlighetsverden på det indre plan. Når vi går over til det hinsidige, høster vi og tar med oss vårt livs frukter. (83-198, 8.2.1976)
Guds eksistens er basert på sann kjærlighet. Han må være allvitende og allmektig basert på sann kjærlighet. Bare da kan han ha den initierende, sentrale og ledende rolle overfor mennesket og inneha en posisjon hevet over historien. Dersom han skulle skaffe seg den initierende, sentrale og ledende rolle utelukkende ved hjelp av livets krefter, ville ikke alt i skaperverket ønske å bli en harmonisk helhet. Både ørsmå dyreunger og planter ønsker seg alle som én en mester i kjærlighet til å ale dem opp eller dyrke dem frem. De elsker å bli rørt av kjærlige hender. Dere må ikke si: «Dere rakkerunger! Jeg er sterkere enn alle, så dere må gjøre som jeg sier!» Der kjærlighet er involvert, fungerer livet. Det er ikke liv som er grunnen til at Gud fortsetter å eksistere, men kjærlighet. (173-84, 7.2.1988)