Håndbok i Prinsippene Håndbok i PrinsippeneSe videoen «Prinsippene Gud skapte etter» for et kort resymé av hele 1. kapittel, Skapelsesprinsippene.
Se videoen «Hensikten med å skape» Se videoen «Hensikten med livet»
3. SKAPELSESHENSIKTEN
3.1. Guds hensikt med å skape
Alt som er skapt, eksisterer for et visst formål. Ting blir vraket hvis de mister hensikten som de er skapt for. Når formålet noe eksisterer for, er så verdifullt, hva er så hensikten med oss mennesker?
Hensikten avgjøres ikke av det skapte vesen. Dets egentlige hensikt bestemmes av dets skaper. Derfor må vi kjenne Guds hensikt med å skape for å forstå menneskets og universets egentlige hensikt. Hvorfor begynte Gud, som er allmektig og absolutt, å skape?
Det viktigste aspekt ved Gud er hans hjerte. Det er hans innerste natur. Hjertet representerer ønsket om å elske noen som responderer på ham, og er kilden til, og den motiverende kraft for, kjærlighet. Det er hjertets natur å søke noen å elske. Denne naturen er Guds motiv for å skape. Gud føler glede når han kan elske noen som han har skapt som responderer på ham. Uten et slikt vesen kan ikke Gud tilfredsstille sitt ønske om å uttrykke omsorg og kjærlighet, som ubegrenset strømmer ut fra hans indre. Gud skapte hele den skapte verden som noe han kunne ha et forhold til for å realisere sitt ønske om å elske.
Vi kan se i 1. Mosebok 1. kapittel at hver gang Gud skapte noe nytt, sa han at det var godt.
Gud ønsket at alle ting i hans skaperverk skulle være vesener han kunne ha et forhold til, og skape godhet og glede. Han ville at hele skaperverket skulle være et eneste stort vesen han kunne ha et forhold til i sitt hjerte. På den måten kan Guds hjertes ønske om å elske bli tilfredsstilt, og Gud kan oppleve glede.
3.2. Hvordan oppstår glede?
Tenk over hvordan vi føler glede. Glede blir ikke skapt av et enkeltmenneske alene, men bare når vi har et forhold til noe som gjenspeiler vår egen natur. Glede føles ved den stimulans den initierende part føler når ens egen natur blir gjenspeilt i et vesen man har et forhold til. Et slikt vesen kan være synlig eller usynlig.
En maler føler for eksempel glede når han har et forhold til en stimulerende visjon eller idé, og også når hans visjon eller idé blir til et substansielt bilde. Glede oppstår som et resultat av den stimulans som føles fra det man har et forhold til, når det gjenspeiler malerens indre natur og ytre form. Så lenge det man har et forhold til, forblir en idé, er stimulansen fra det selvsagt ikke substansiell. Derfor er gleden vi føler heller ikke substansiell. En kunstner kan føle glede over en inspirasjon eller idé han får. Den gleden er likevel ikke så fullkommen som den gleden kunstneren opplever når det avsluttede verk, som uttrykker inspirasjonen, står foran ham. Vi får sterkest stimulans og glede når det vi har et forhold til, er noe konkret eller synlig. Denne egenskapen ved mennesket kommer fra Gud. Slik kan vi forstå at Gud føler glede når han ser sin opprinnelige indre natur og opprinnelige ytre form gjenspeilt i sitt skaperverk
3.3. Mennesket - en responderende partner for å gi Guds hjerte glede
Skaperverket er laget som et bilde av Guds opprinnelige indre natur og opprinnelige ytre form. Mennesket er et substansielt vesen Gud kan ha et forhold til, skapt i Guds bilde, mens alle andre ting (vesener) i skaperverket er substansielle vesener Gud kan ha et forhold til som er symbolske uttrykk for Gud. Derfor er mennesket det responderende vesen som er nærmest Guds hjerte.
Gud ga et bud til de første mennesker (Adam og Eva) da han sa: «Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av, for den dagen du spiser av det, skal du dø» (1. Mos 2,17). Det viser at Gud direkte formidlet sin vilje og sitt hjerte til mennesket. Det er ingen grunn til at Gud skulle uttrykke sitt hjerte til mennesket hvis vi var skapt uten evnen til å føle hans hjerte. Derfor kan vi forstå at mennesket ble skapt som det vesen Gud kan ha et forhold til, som er i stand til å forstå og respondere på hans vilje og kjærlighet. Derfor er mennesket det vesen som er nærmest Guds hjerte. Av den grunn ble vi mennesker skapt som vesener som resonderer på Gud, og som direkte skulle motta Guds kjærlighet og bringe ham glede. Mennesket er skapt som Guds barn.
Som det allerede er blitt forklart, er grunnlaget med fire posisjoner det grunnleggende fundament som Gud kan arbeide på. Når mennesket fullfører fundamentet med fire posisjoner ved å oppfylle de tre velsignelser sentrert om Guds kjærlighetsideal [16] , får mennesket et levende forhold til hans hjerte. Vi vil da være i stand til å gi Gud fullkommen glede tilbake. Da er Guds hensikt for mennesket oppfylt. I 1. Mos 1,28 oppsummeres Guds hensikt med å skape mennesket i det som kalles de tre velsignelser.
3.3.1. Den første velsignelsen
Guds første velsignelse til mennesket er dets individuelle fullkommenhet. Ved å utvikle et godt gi-og-ta-forhold mellom sitt sinn og sin kropp, og ved å forene dem, sentrert om Gud, danner en person grunnlaget med fire posisjoner på det individuelle plan og blir et Guds «tempel» (1. Kor 3,16). Når slike fullkomne individer blir fullstendig ett med Gud i sitt hjerte (Joh 14,20), får de Guds karakter og har hele tiden ham i sentrum for sine tanker og handlinger.
Når et menneske oppnår Guds første velsignelse, vil det naturlig dele hans følelser som sine egne. Derfor vil det være absolutt umulig for et slikt menneske å begå en forbrytelse, for ved å gjøre det ville det føle den samme smerte som det ville påføre Gud. Et slikt menneske ville i stedet bare ønske å bli en fullkommen responderende partner for Gud. Når et menneske oppnår individuell fullkommenhet, får det et fullkomment, levende forhold til Guds hjerte og tilfredsstiller hans ønske om å elske. Hvis mennesket hadde oppfylt den første velsignelsen, ville det ha blitt et vesen med et slikt forhold til Guds hjerte, en responderende partner som Gud ønsker å elske som sitt barn. Mennesket ville da ha blitt fullkomment som en substansiell frukt av Guds vertikale kjærlighet [17] .
3.3.2. Den andre velsignelsen
Guds andre velsignelse er å skape fullkomne, ideelle familier. Adam og Eva skulle ha oppnådd individuell fullkommenhet og så blitt mann og kone og fått barn med en god natur. De ville da ha dannet en syndfri familie. Dette Gud-sentrerte fundamentet med fire posisjoner på familienivå ville ha oppfylt Guds andre velsignelse.
Etter å ha utviklet seg til fullkommenhet gjennom Guds vertikale kjærlighet, for deretter å bli ektemann og hustru, ville Adam og Eva fullstendig ha virkeliggjort Guds horisontale kjærlighet [18] . Det er en stor velsignelse fra Gud å kunne få barn etter å ha oppfylt Guds horisontale kjærlighet. Grunnen er at når man får barn, kan man føle en tilsvarende vertikal kjærlighet som den Gud føler overfor mennesket.
Hvis Adam og Eva hadde nådd fullkommenhet og dannet den første familie og fått barn med en god natur, ville de ha blitt menneskehetens Sanne far og Sanne mor, sentrert om Gud. De ville ha blitt de evige Sanne foreldre og Sanne forfedre til hele menneskeheten og ville ha opprettet Guds rike. Den grunnleggende enhet i Guds rike er sanne familier – det fundamentale grunnlaget med fire posisjoner.
Sanne familier er det grunnleggende fundament for Guds vertikale og horisontale kjærlighet og det som på en fullkommen måte kan respondere på Guds hjerte. Med sanne familier som fundament ville sanne samfunn, sanne nasjoner og en sann verden ha blitt realisert. Det er Guds vilje. Hvis Adam og Eva hadde utviklet en slik familie og en slik verden, ville det ha blitt Guds rike på jorden [19] .
3.3.3. Den tredje velsignelsen
Guds tredje velsignelse er at mennesket utvikler sitt herredømme over hele det øvrige skaperverk til fullkommenhet. For at Gud skal føle glede, må også vi mennesker som er ment å ha et levende forhold til hans hjerte, stadig erfare glede i våre liv. Derfor skapte Gud det øvrige skaperverk som noe som responderte på mennesket for å gi mennesket glede. Siden det øvrige skaperverk substansielt gjenspeiler menneskets indre natur og ytre form, er alle skapte ting også substansielle vesener vi mennesker kan ha et forhold til. Man kan av den grunn føle substansiell glede gjennom den stimulans de gir.
Før Gud skapte de første mennesker, skapte han det øvrige skaperverk med mennesket som mønster. Derfor finner vi dyrenes struktur, funksjon og karakteristiske trekk igjen i mennesket. Mennesket har i tillegg plantenes og mineralenes struktur og karakteristiske trekk. Siden alle skapte ting gjenspeiler menneskets indre natur og ytre form, kan vi elske alle skapte ting og føle glede fra den stimulans de gir. Når mennesket oppretter et kjærlighetsherredømme over det øvrige skaperverk og føler glede fra det, da er Guds tredje velsignelse oppfylt.
Den verden hvor de tre velsignelser er realisert, er den ideelle verden hvor Gud og mennesket, og mennesket og universet, er i fullstendig harmoni. Guds rike på jorden er en slik verden. Som det vil bli forklart mer fullstendig senere, ble mennesket skapt for å leve i Guds rike på jorden i fullstendig enhet med Gud, kilden til liv og godhet. Når det fysiske jeg dør etter et slikt liv her på jorden, vil menneskets åndelige jeg forlate dets fysiske jeg og gå over i den åndelige verden [20] . Der vil det leve evig i Guds rike, i Guds fullkomne kjærlighetsherredømme.
Guds rike ligner en person som har oppnådd fullkommenhet. Menneskesinnets instrukser blir sendt til hele kroppen gjennom sentralnervesystemet. Kroppens forskjellige deler, enten de er i bevegelse eller i ro, fokuseres derfor på én hensikt, helhetens hensikt. I Guds rike vil på samme måte Guds vilje bli formidlet på en naturlig måte til alle hans barn gjennom Sanne foreldre [21] , menneskehetens sanne forfedre [22] . Slik vil alle mennesker og ting, enten de er i bevegelse eller i ro, bli en harmonisk verden i samsvar med Guds ideal. På samme måte som ingen del av kroppen vil gjøre opprør mot sentralnervesystemet, vil heller ikke det fullkomne mennesket føle fiendskap overfor, eller gjøre opprør mot, Guds kjærlighetsherredømme. En slik verden vil være helt fri for konflikter og kriminalitet.
3.4. Skaperverket er en sammensatt helhet med tosidig hensikt
Likesom alt i skaperverket består av to deler, en indre natur og en ytre form, er også skaperverkets hensikt tosidig. Alt har en indre natur med egen hensikt og en ytre form med egen hensikt. Den indre naturs hensikt er det samme som helhetens hensikt, og den ytre forms hensikt er den individuelle hensikt. Helhetens hensikt eksisterer ikke kun for hvert enkeltmenneske, men innebærer at hvert individ bidrar til å bevare og utvikle helheten. Den individuelle hensikt derimot er rettet mot bevaringen, styrkingen og utviklingen av individets eksistens. Menneskets individuelle hensikt er å utvikle og opprettholde sin individuelle eksistens. På den annen side har våre liv en hensikt som er rettet mot helheten - å bidra til de grupperinger vi tilhører, dvs. våre familier, lokalsamfunn og nasjoner.
Ikke bare vi mennesker, men alt, fra universet som helhet til de minste elementærpartikler, har en tosidig hensikt. Den individuelle hensikt og helhetens hensikt er ikke uavhengige av hverandre. De eksisterer i et årsak-virkning-forhold og er gjensidig avhengige av hverandre.
Helhetens hensikt har også indirekte som mål å forbedre individets situasjon. På den annen side: Ved at den individuelle hensikt forbedrer individets omstendigheter, kan helhetens hensikt på en reell måte bli den høyeste hensikt. Derfor kan den individuelle hensikt ikke eksistere atskilt fra helhetens hensikt. Helhetens hensikt kan heller ikke eksistere uten at den garanterer den individuelle hensikt. Slik, gjennom sin tosidige hensikt, kan skaperverket beskrives som en svær helhet med to forskjellige slags hensikter, som utfyller hverandre og er gjensidig avhengige av hverandre. Derfor kaller vi skaperverket en sammensatt helhet med tosidig hensikt.
Det høyeste aspekt av helhetens hensikt for alle skapte ting er å gi glede til mennesket. Hvis vi nå regner mennesket med i skaperverket, får dets helhetshensikt en enda høyere natur. Helhetens hensikt for mennesket og alle skapte ting blir da å gi glede til Gud.
4. SKAPELSESPROSESSEN OG VEKSTPERIODEN I SKAPERVERKET
Se videoen «Universets skapelsesprosess og vekstperiode»
4.1. Skapelsesprosessen
Før fallet var mennesket ennå ikke fullkomment. Derfor eksisterte "dødens vei" [24] som en mulighet (1. Mos 2,17). Guds skapelsesideal er fullkommenhet; altså ville han ikke skape mennesket til å være ufullkomment. Vi kan derfor trekke den slutning at fallet fant sted mens mennesket var i sin vekstperiode, i en ufullkommen tilstand. Det tragiske er at syndefallet skjedde mens de første mennesker var godt på vei til å bli fullkomne.
Hele Guds skapelsesarbeid foregikk i tre stadier: "kveld", "natt" og "morgen". I enhver skapelsesprosess blir grunnlaget med fire posisjoner opprettet gjennom de tre trinnene opprinnelse, deling og forening. Dette er grunnen til at vekstperioden består av tre stadier: formingsstadiet, vekststadiet og fullførelsesstadiet. Derfor når alle vesener fullkommenhet ved å gå gjennom disse stadiene, som til sammen utgjør vekstperioden.
Etter å ha gått gjennom sin vekstperiode og nådd en fullkommen modenhet, blir mennesket veiledet direkte av Gud som den konkrete responderende part i sitt forhold til den fullkomne Gud. Mennesket ble skapt for å ha et levende forhold til Guds hjerte. Det er i sfæren med hans direkte styre at menneskets hjerte blir ett med Guds hjerte i kjærlighet. Da blir man styrt av kjærlighet. Når du når en fullkommen modenhet, kommer du inn i sfæren med Guds direkte styre, som er fullkommenhetens sfære.
Hele skaperverket utenom mennesket går automatisk gjennom vekstperioden styrt av Guds prinsipper. Det samme gjelder bare delvis for oss mennesker. Vi har i tillegg også vårt eget ansvar å oppfylle. Mennesket ble skapt til å vokse til en fullkommen modenhet ved å tro på og holde Guds bud, som han kun ga til oss mennesker. I 1. Mos 2,17 sa Gud: "Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av, for den dagen du spiser av det, skal du dø". Det betyr at menneskets skjebne avhang helt av om det spiste av frukten eller ikke. Det var helt og fullt opp til menneskene selv om de ville være ulydige mot Guds ord og falle. Det var ikke opp til Gud.
Derfor kan ikke mennesket bli fullkomment bare ved at Gud gjør sin del av ansvaret, altså ved å styre basert på sine prinsippers automatiske virke, dvs. Guds indirekte styre gjennom vekstperioden. Mennesket må oppfylle sin egen del av ansvaret, selv om den er svært liten sammenlignet med Guds del.
Top