Cheon Seong GyeongCheon Seong Gyeong4. kapittel — Gud slik vår Sanne far ser ham
Seksjon 6. Guds frigjøring og veien en sønn/datter går som tjener ham hengivent med kjærlighet og respekt
6.1. Gjenoppreisningsveien vår Sanne far har gått
Side 1
Jeg forstår meget godt hva det vil si å beslutte seg for å gjøre Guds vilje. Jeg vet hvordan Guds kjærlighet arter seg. Jeg vet utmerket godt at jeg både må gå ned på mine knær i takknemlighet og gå veien der jeg tilgir andre. Ingen har visst at Gud er så dypt frustrert. Derfor må han gå frigjøringsveien selv om det blir en blodig vei.
Selv i en situasjon der jeg segnet om da jeg ble torturert, ba jeg ikke til Gud at han måtte redde meg. Selv om jeg ble forfulgt og måtte flykte, ba jeg ikke til Gud at han måtte beskytte meg på min vei eller redde meg.
Som et ekte mannfolk har jeg mine egne reserver av styrke. Jeg er en mann full av ånd og har den indre styrke til å kjempe. Jeg sier til meg selv: «Gud vil sannsynligvis redde meg hvis jeg besvimer om jeg ikke har styrke nok. Men før det skal jeg av egen kraft […].» Jeg vet at Gud venter på meg og hele tiden forbereder ting for meg før jeg kommer. (138-358, 24.1.1986)
Gud er med Enhetskirken. Tenk dere at jeg skulle miste tålmodigheten med en person og tenke: «For en slyngel!», og uten å si noe tenke for meg selv: «Vent bare og se. Vent bare et par måneder.» Tenk dere at vedkommende etter hvert ville bli straffet og fullstendig knust. Ville det ikke være rart å se noe sånt? Derfor holder jeg munn og behersker meg selv. Jeg kan ikke med min munn ønske noen noe ondt. Som Sann far kan jeg ikke bruke min munn til å nedkalle forbannelser over noen. Med en gang jeg stenger munnen min slik at slike ord ikke får komme til uttrykk, befrir Gud meg fullstendig fra mine bitre følelser. Når dere opplever noe sånt, ser det ikke ut til at Gud elsker det? (162-205, 12.4.1987)
Så lenge dette landet har vært en suveren stat, har det aldri vært noen som ble et medlem av nasjonalforsamlingen eller president med autoriteten til det homogene «folket kledd i hvitt» [det koreanske folk], som er stolt av sin 5000 år lange kulturhistorie her i Asia. Etter frigjøringen av Korea [1945] tenkte jeg på muligheten av å få se slike medlemmer av nasjonalforsamlingen og en slik president. Dere må forstå at dette ikke bare var mitt ønske, men også det Gud ville. Når noe slikt skjer, kommer Asia til å følge etter oss. Jeg ber dere ha en fast tro på at verden må sette seg som mål å nå dit jeg har påpekt at Gud ønsker å komme. (171-190, 1.1.1988)