Cheon Seong GyeongCheon Seong Gyeong1. kapittel – Menneskets eksistens i den materielle og den immaterielle verden
Seksjon 1. Vår vei gjennom livet
1.1. Bønner for vår vei gjennom livet
Side 1
«Kjære himmelske Far, det jeg er redd for, er at du vil bli brakt i vanære og bli utsatt for ydmykelser på grunn av meg. Mer enn alt annet har jeg vært redd for å glemme dette mens jeg fortsatte å kjempe min kamp helt siden jeg var liten, til nå. Jeg takker deg for din nåde og for at du lot meg ha et slikt hjerte. Jeg takker deg for at du lot meg overleve helt frem til i dag.
Uansett hvor fint det kan være her på jorden, er ingen tilstand mer dyrebar enn å være knyttet til ditt hjerte slik det opprinnelig var, fullt av din autoritet. Når vi tenker på det, må vi ha en uendelig dyp lengsel etter slike situasjoner. Si at vi stiller spørsmålet hvordan din kjærlighet arter seg. De som begynner å ha erfaring med din kjærlighet, vet egentlig ikke svaret før de opplever å være i en situasjon der de ikke angrer på det selv om de gir opp alt i denne verden. Nå må vi finne veien til det opprinnelige «hjemlandet», den ideelle verden, der vi lever i en atmosfære full av din kjærlighet. Vi må forberede oss nå i den fysiske verden til dagen da vi blir «født» som dine frigjorte sønner og døtre, som kan bli gitt frie rettigheter i livets tredje fase [livet i den evige verden].
Det er bare når man er frisk og sunn som baby i morslivet, man kan ha god helse i sitt fysiske liv her på jorden. På samme måte er det bare når ens fysiske liv er sunt åndelig sett, at ens liv i den åndelige verden kan bli bra. Når vi begynner å tenke på dét, har vi samtidig forstått den beklagelige kjensgjerning at vi må være forberedt på å dø for å kunne være i en situasjon der himmel og jord hjelper oss, og der vi kan leve et liv der vi greier å bevege oss i tråd med hvordan hele universets hell og lykke flytter seg. Det er fordi dagens verden er en verden full av motsetninger, en verden der Korea er delt langs den 38. breddegrad, og en verden der det onde styrer. Vi må forstå at vi absolutt ikke må la våre etterkommere havne i samme situasjon som oss.» (49-308, 17.10.1971)