Cheon Seong GyeongCheon Seong Gyeong1. kapittel – Menneskets eksistens i den materielle og den immaterielle verden
Seksjon 4. Det fysiske livets dyrebare natur
4.1. Det fysiske livet er forberedelse for livet i den åndelige verden
Side 2
Vi lever i denne verden, men det er ikke bare den som er til. Det finnes en åndelig verden. Denne verden og den åndelige verden er ikke to atskilte verdener, men må være knyttet til hverandre som én verden.
Hvor er da «stedet» vi må vandre til, «stedet» vi må dra for å leve der? Selvsagt eksisterer vi her på jorden i vårt fysiske liv, men vi går til en evig verden. Slik solen går ned, tar vanligvis livet slutt etter at vi mennesker er blitt født inn i denne verden, og har gått gjennom [...] ungdomsårene, livets beste alder og alderdommen. [...]
Men de som vet at den åndelige verden eksisterer, forstår at ens liv er som et kort øyeblikk, og at det er en evig verden vi kommer til etter døden. Derfor forbereder de seg til en slik verden. Derfor er hele ens liv en tid til å forberede seg til å gå inn i en evig verden.
Hvis vi bruker studenter som et eksempel, er det en standard bestemt av skolen for hvor mange studiepoeng man må ta i løpet av et akademisk år. Det som avgjør om studenter blir anerkjent av skolen, er i hvilken grad de har nådd den standarden. Når man imidlertid har for få studiepoeng, faller man under standarden skolen har satt. Derfor blir alt hele tiden målt etter en eller annen norm.
På samme måte som ens studietid er for å forberede en til å oppnå studiepoengstandarden bestemt av skolen, er vårt liv i den fysiske verden en forberedelsestid. Vi streber etter de konkrete resultater vi må opparbeide oss i løpet av livet. Det er en viss standard når det gjelder å oppfylle sitt ansvar. Vi går med andre ord gjennom vårt liv basert på målestokken som avgjør i hvilken grad vi blir ett med den standarden. (140-121, 9.2.1986)
Dere må ikke tilegne dere alt for deres egen del. Du må ville tilegne deg noe for Guds del, for ditt land, din slekt, din familie og din ektefelle. Du må ikke leve for deg selv. Lever man sitt liv med seg selv som sentrum, blir alt bare bekymringer. Når man imidlertid begynner å leve for andre, blir alle ens venn. Når man hele tiden forsøker å gjøre noe for andre, har man til slutt ikke mer å gi. Da blir man som et vakuum. Derfor kommer det som er ekte (sant), på besøk til deg og fyller deg. (203-101, 17.6.1990)
Hva er det vår Enhetskirke er stolt av? For det første er det sann kjærlighet og for det andre Sanne foreldre. Disse uttrykkene finnes bare i Enhetskirken. De står ikke engang i ordbøker. For det tredje er vi stolte av sanne barn og for det fjerde en sann menneskeslekt. Dette er våre fire store mål. (203-103, 17.6.1990)