Cheon Seong GyeongCheon Seong Gyeong2. kapittel – Døden og den åndelige verden
Seksjon 2. Å forstå døden
2.6. Døden er en prosess som knytter tre verdener sammen
Side 2
Mennesket går gjennom periodiene forming, vekst og fullførelse. I morslivet lever vi i en vannverden, her på jorden i en verden som er vår planet, og i den åndelige verden i en verden som er som luft. Vi går med andre ord gjennom tre perioder – en vannperiode i morslivet, en hundre år lang jordisk periode der vi blir født og lever her på jorden, og en luftaktig periode der å bevege seg er som å fly. (116-174, 1.1.1982)
Mennesket blir født fra en tilstand under vann. Tiden i morslivet er en tid i vann. Når fosteret er i morslivet, flyter det i vann. For å kunne leve under vann må fosteret få i seg og slippe ut vann. Derfor lever fosteret med navlestrengen festet til sin mage.
Hva får fosteret næring gjennom? Tilførselen skjer via navlen. Navlen tilsvarer munnen. Derfor burde man ikke se ned på navlen. Du må klappe deg lett på navlen og si: «Navlen min, før i tiden arbeidet du så hardt.» Klapper du deg mye på navlen, får du god helse. Dere må gjøre en slik øvelse. Gjør dere det riktig mye, blir dere sunne og friske. Selv om du sover i et kaldt rom, får du ikke løs mage så lenge du dekker til navlen. I morslivet var det navlen din som fungerte som munn. Åndedrettsorganet utvikler seg basert på navlen. Hva er den neste «munnen»? Det er denne munnen [peker på munnen]. Utviklingen går hele tiden oppover.
Hva må så gjøres med navlestrengen som er knyttet til navlen? Den må skjæres helt av. I en verden omgitt av luft er på en tilsvarende måte ens åndelige jeg knyttet til ens kropp. På samme måte som et ufødt barn tilegner ens åndelige jeg seg næring fra den fysiske kroppen. Når ens fysiske jeg så blir mett av dager, flytter ens åndelige jeg ut og drar sin vei. Når babyen i morslivet kommer til verden, får den et forhold fullt av kjærlighet til sin mor og far. På samme måte må ens åndelige jeg bli «født» nok en gang, denne gangen som et menneske som er i stand til å holde den evige Gud, ens åndelige Far, med selskap. Det er et grunnleggende prinsipp at man blir i stand til det.
Det er i livet her på jorden at det som var et ufødt barn i morslivet, etter fødselen kan bli venner med sin far og mor. Man blir født her på jorden, stedet der man kan ha et forhold fullt av kjærlighet til sin mor og far. På samme måte må man bli «født» inn i den åndelige verden, «stedet» der man kan gi kjærlighet til og få kjærlighet fra Gud, ens Forelder, som gjør det mulig å få en tilknytning til den uendelig store åndelige verden. (299-69, 4.2.1999)