Guds «hjemland» og fredsrike — En tale Far Moon holdt 1. mai 2004, 50-årsdagen for grunnleggelsen av Enhetskirken Guds «hjemland» og fredsrike — En tale Far Moon holdt 1. mai 2004, 50-årsdagen for grunnleggelsen av Enhetskirken
Ærverdige nåværende og forhenværende statsoverhoder, ærede gjester fra hele verden, ledere på alle områder fra det koreanske samfunn.
Jeg er dypt takknemlig for at så mange av dere har tatt tid til fra deres travle program for å delta på denne begivenheten.
Det virker som om det var i går at jeg, sammen med noen få disipler, på 1. mai 1954 hengte et skilt som sa, «Hellig åndelig forening for global kristen enhet» (HSA-UWC), på et hus av beskjedent utseende i Buk-hak Dong i Seoul, samtidig som vi fremsa en dødsens alvorlig bønn til Gud. I dag er dette blitt til Familieforbundet for Verdensfred og Enhet, som jevnt og trutt fortsetter å vokse og har nasjonale hovedkvarter i 191 land. Hvordan kan noen hevde at dette ikke er et mirakel fra Gud?
Gud kalte meg da jeg var en 15-år gammel gutt, full av liv. Med ubøyelig besluttsomhet tok jeg fatt på veien Gud viste meg. Det har vært en vei med ubeskrivelig smerte og lidelse. Hver gang godtgjørelsesbetingelsene tårnet seg opp, var det nødvendig med en selvoppofrelse som førte til bøtter med blod, svette og tårer. Jeg måtte gå denne veien alene. Selv under helt fortvilte forhold tillot jeg meg selv aldri å gråte bittert, slik at jeg i stedet kunne trøste Gud. Han var nemlig dypt fortvilet over de tragiske omstendighetene sønnen han hadde sendt til verden, hadde havnet i.
Jeg har levd mitt mer enn 80-år lange liv for å lære bort sannhetene Gud åpenbarte til meg. Som en oppsummering av det jeg har lært bort, vil jeg i dag i talen min gjerne ta for meg temaet «Guds hjemland og fredsrike blir bygd basert på en sfære der Gud ikke bare blir befridd fra sin lidelse, men blir fullstendig fri.»
Ærede gjester, alt jeg har lært bort, er gjennomsyret av én ting: At vi trenger inngående kunnskaper om Gud og den åndelige verden. Det er ikke nok med vage forestillinger om Gud, som om han var en matematisk formel vi en gang lærte utenat. I stedet må vi prente det inn i våre hjerter at Gud eksisterer, ja selv i vår benmarg. Vi må forstå forholdet Gud har til oss, og hva slags egenskaper han har. Vi må vite om den ideelle verden han ønsket helt fra begynnelsen av, og når en slik verden kan bli til. I like stor grad må vi forstå den åndelige verden. Den verden som venter oss etter døden, eksisterer definitivt, enten vi vil det eller ei. Vi må ha en presis forståelse av den evige verden hvis vi skal kunne bruke tiden her i denne verden til å forberede oss grundig for den neste.
Mine damer og herrer, la oss nå, med hånden på hjertet, tenke alvorlig gjennom ting. Hvis alle var overbeviste om Guds eksistens og hele tiden levde i hans nærvær, hva ville da hindre oss i å løse problemene i vår verden i dag?
Jeg går rett på sak: Gud eksisterer og er vår Forelder. Han lever og utfører sitt arbeid i livet til den enkelte. Han eksisterer uten form. Det går an å forestille seg Gud som stor. Da blir han uendelig stor. Det går også an å forestille seg Gud som liten. Da blir han uendelig liten. Hvert menneske har et sinn, men kan noen si med overbevisning og visshet hvor sinnet befinner seg?
Vi vet at energi eksisterer. Energi opprettholder liv, selv om den er usynlig. På samme måte eksisterer Gud absolutt med egenskaper som evighet, uforanderlighet og unikhet. Men vi kan ikke se Gud med våre øyne, som jo er en del av menneskets fysiske kropp. Gud er den opprinnelige energikroppen, og vi vil derfor ikke en gang være i stand til å se ham i den åndelige verden.
Derfor sier vi at Gud er allvitende, allmektig og allestedsnærværende. Fordi han er uten form, er det ikke noe som kan hindre ham i å dra hvor som helst han ønsker i den skapte verden. Han kunne passere rett gjennom kroppen din uten at du ville føle det. Idet han passerer deg, kunne han tråkke på deg mens du døser av, uten at du ville merke det. Tenk hvor fint dét egentlig passer oss. Hva ville du vel gjøre om Gud dukket opp og begynte å engasjere seg i hver eneste lille ting du gjør? Hvis du måtte leve med Gud synlig foran deg, hva ville du da gjøre? Sannsynligvis ville du ikke holde det ut en eneste dag før du fikk et nervøst sammenbrudd. Du kan ikke se hvor utrolig mye luft som passerer gjennom kroppen selv mens du sitter her. Hvordan skulle du da kunne vite hvordan Gud, som eksisterer uten form, passerer tvers gjennom deg mens han utfører sitt arbeid. Heller enn å si noe så dumt som «Vis meg Gud, og jeg skal tro,» burde du være takknemlig for at vi ikke kan se Gud.
Ledere fra hele verden, har dere kjærlighet? Har dere liv? Har dere en arvelinje og en samvittighet? Har dere da noensinne sett kjærlighet? Kan dere si at dere har sett liv, arvelinjen eller samvittigheten? Dere vet tydeligvis at disse eksisterer, men må likevel innrømme at dere ikke kan føle eller se dem. Dere har bare kjennskap til dem fordi dere oppfatter dem med sinnet deres. En lignende logikk kan også anvendes på spørsmålet om Gud eksisterer, eller om en person har sett eller ikke sett Gud. Ingen kan si at de ikke har sett Gud, eller at han ikke er til.
Når Gud kommer inn i sinnet, vet sinnet det. Når den allvitende og allmektige Gud er med deg, kan du få de hellige som døde for tusener av år siden, til å komme til deg. Du vil f eks også bli i stand til tydelig å kunne se hvem som sitter på den andre siden av en tykk vegg. Når den evige Gud kommer inn i ditt hjerte, blir slike ting mulige. Evigheten kan ikke forstås i en tidssammenheng, men tid eksisterer innenfor evigheten.
Universet vi lever i er omgitt av mysterier. Universet vårt er enormt stort. Det er 21 milliarder lysår i diameter. Hvis et lysår er distansen lys tilbakelegger på et år med en hastighet så stor at det kan gå sju og en halv gang rundt jorden på et sekund, prøv da å forestille dere hva slags vesen Gud, som skapte universet og styrer det, må være. Hvor stor måtte han nødvendigvis være, og hvor tung? Gud er den store visdommens konge, og han ordnet det slik at han kunne eksistere uten form, slik at han ville være i stand til å dra hvor som helst i universet på et øyeblikk eller gå gjennom et nåløye. Når vi leter i oss selv etter det beste stedet vi kan ta imot Gud, vår mest dyrebare skatt, blir den naturlige konklusjonen: «Hjertet er eneste rette sted.» Det er ikke noe tryggere eller mer komfortabelt sted for Gud. Hjertet er i stand til å bli Guds responderende partner, som i evighet kretser rundt ham. Dette er grunnen til at vi mennesker kan ha evig liv.
Hvis menneskeheten ikke hadde begått syndefallet, men var født av foreldre med en opprinnelig god natur, ville det ikke ha vært nødvendig å krangle om Gud eksisterer eller ei. Vi ville ha skjønt det helt naturlig fra vi var født. Et spedbarn lærer ikke i morslivet hvordan det skal suge sin mors bryst. Det kommer helt naturlig så snart det er født. På samme måte ville mennesker født i en verden der syndefallet ikke hadde skjedd, helt naturlig ha tjent Gud som sin Far hele livet. Da Gud skapte Adam og Eva som de første to mennesker, var meningen at de skulle bli inkarnasjoner av Gud. Derfor gjorde han det slik at hans maskuline natur ble "plantet" i Adams sinn for all evighet og Guds feminine natur i Evas sinn til evig tid. Det betydde ikke at Gud ville bli delt i to. I stedet kom han til å eksistere som et vesen der de to aspektene ved hans tosidige natur er i harmoni med hverandre, forent, basert på kjærlighet.
På grunn av syndefallet mistet menneskeheten alt. Vi falt og havnet i en falsk verden. Tilsynelatende kan vi se, men vi er i virkeligheten blinde og vet ikke engang om Gud eksisterer eller ei. Hva kunne vel ha vært mer tragisk i menneskets historie?
Hvis Adam og Eva, skapt i Guds bilde, hadde vokst til modenhet, uten å falle, hadde nådd fullkommenhet og blitt kvalifiserte til å være menneskehetens foreldre, ville alle mennesker ha blitt i stand til å se tydelig, gjennom Adam og Eva, at Gud virkelig eksisterer. Da hadde vi ikke engang kunnet forestille oss at krangler som «Gud er til!» — «Nei, det er han ikke!» kunne ha oppstått. Gud ville ha levd sammen med oss og følt det vi følte, som menneskehetens Forelder i all evighet. Han ville ha vært sentrum i vårt liv og roten vår tilværelse kommer fra.
Vi kan bare si at vi virkelig kjenner Gud når vi føler ham i vårt hjerte og forstår hvordan han eksisterer i vårt daglige liv. Bare gjennom erfaring kan vi virkelig forstå at Gud er til.
Når vi, basert på personlig erfaring, forstår hvordan Gud eksisterer, vil vi bli i stand til å sanse Guds vilje fra øyeblikk til øyeblikk på en naturlig måte. Vi vil da bli i stand til å handle i samsvar med hans vilje uten at noen først må be oss. Vi vil da bli mennesker som ikke kan synde selv om vi forsøkte. Planen var at Gud, som er uten form, gjennom oss mennesker skulle få en konkret form. Han skulle utøve sitt herredømme med en personlighet og et utseende som en som tar eieransvar, ikke bare over hele skaperverket i denne fysiske verden, men også over den åndelige verden. Derfor er det aller viktigste vi kan oppnå i dette livet, å få kjenne Gud som virkelighet.
Mine damer og herrer, la oss ta noen øyeblikk til å tenke over menneskets liv. Vi begynner livet i morslivet. De ni månedene vi tilbringer der som et foster, er et vannbasert liv. Vi er nemlig omgitt av fostervann. Vi kan ikke snakke eller bevege oss fritt, men det betyr ikke at vår tid i morslivet ikke representerer liv. Allerede i morslivet lever vi tydeligvis et liv Gud har gitt oss, og som er ment å være en forberedelse på livet her på jorden, som er neste fase. At vi ikke puster gjennom nesen betyr ikke at vi ikke lever. Et foster kan ikke forestille seg hvordan livet vil arte seg i dets neste fase, her på jorden. Det kan ikke forestille seg et liv utenfor morslivet. Det kan ikke forestille seg en tilstand der det ikke får all sin næring fra sin mor gjennom navlestrengen.
Vi mennesker er imidlertid skapt slik at tilværelsen i morslivet tar slutt når tiden er inne. Da begynner vårt jordiske liv. Dette skjer i samsvar med universets lover, uavhengig av vår egen vilje. En ny, enorm verden, som vi ikke engang kunne ha forestilt oss, dukker opp. Vårt liv i vann tar slutt, og vårt nye liv i jordiske omgivelser tar til. De ni månedene i morslivet går over i et ca 100 år langt jordisk liv. Vi mennesker lever da på mange forskjellige og helt enestående måter, idet vi forbereder oss på den siste fasen i vårt liv, dvs livet etter døden, i den åndelige verden.
Vi har en verden som er evig og uendelig, i vente. Men i vårt fysiske liv er vi mennesker like lite i stand til å forestille oss den åndelige verden som vi var i stand til å forestille oss livet her på jorden mens vi fremdeles var i morslivet. Vårt liv på rundt 100 år på jorden vil gå over i et liv i den evige verden utenfor tid og rom. I morslivet fikk vi næring fra vår mor via navlestrengen. I vårt jordiske liv mottar vi de tre grunnleggende elementene i universet: vann, luft og lys. Så snart vi kommer til den åndelige verden, trenger vi ikke lenger fysisk næring. I stedet kommer vi til å ånde inn kjærlighet i et evig liv. Uten unntak lever vi mennesker gjennom tre stadier: ni måneder i morslivet, ca. 100 år på jorden og i evighet i den åndelige verden. Dette er ikke noe vi selv velger. Det er en velsignelse og nådegave fra Gud.
Finnes det noen større velsignelse eller nådegave?
Når jeg sier at dere må ha en god forståelse av den åndelige verden, er det ikke snakk om å leve med en vag tro på at den åndelige verden eksisterer. Før vi kan ha mulighet til å forberede oss grundig her på jorden på livet i den åndelige verden, der vi skal leve i evighet, må vi først vite hvordan. Et barn som utvikler et problem allerede i morslivet, må kanskje tilbringe hele livet med dårlig helse. På samme måte vil vi, ifølge prinsippet om årsak og virkning, måtte betale for det i den åndelige verden hvis vi ikke forstår hva Gud vil med vårt korte jordiske liv, og i stedet begår syndige og onde gjerninger. Det betyr at vårt åndelige jeg vil måtte holde ut en ubeskrivelig smerte og godtgjøre alt i den åndelige verden.
Men når vi har mistet vår fysiske kropp, er det for sent. Når den fysiske kroppen dør, vender den tilbake til jorden og blir en håndfull med støv. Men tror dere at også vårt liv, vårt sinn, vårt hjerte og våre håp blir begravet? Nei, det blir de absolutt ikke. Vårt 100-år lange liv blir lagret, fotografert og vurdert på vår personlige datamaskin, bygget av Gud: vårt åndelige jeg.
Det er derfor at vi alle, i vårt liv på jorden, stopper opp og ser på oss selv, om igjen og om igjen, og spør vårt ustabile sinn og hjerte: «Hvor skal du?» De hellige og vise åndelige mestre kjempet med slike spørsmål hele sitt liv. Men ingen av dem var i stand til å komme med klare svar.
Riktignok fortsatte folk å tro på deres lære, slik at religioner oppsto, og hellige tekster som veiledet folkemassene i livets spørsmål, ble utgitt. Men like fullt er vi mennesker fortsatt ute av stand til å ha herredømme over vårt eget sinn.
Jeg har vært ute og reist hundrevis av ganger til land over hele verden for å gi veiledning og forkynne sannheten Gud viste meg. Uansett hvor jeg drar, eller hva slags publikum jeg har, stiller jeg alltid ett spørsmål. Jeg utfordrer dem som hører på meg: «Er det noen her som ikke opplever en konflikt mellom sitt sinn og sin kropp, ber jeg vedkommende å rekke opp hånden.» Hittil har ikke en eneste turt å rekke opp hånden.
Hva forteller det oss? Det betyr at mennesket fortsatt er slave av den falne naturen det arvet fra de første to menneskene, Adam og Eva. Vi er ennå ikke blitt befridd fra syndens åk. De hellige og vise bekrefter dette i sine bekjennelser fra den åndelige verden. De tilbrakte hele livet i faste og avholdenhet og fulgte hele tiden en vei med utrolig lidelse. De måtte innrømme at de ikke var i stand til å overvinne kjødets lyster i sitt jordiske liv. Disse innrømmelsene fortoner seg som fortvilte rop til deres disipler, som fortsatt insisterer på å følge i sine læremestres fotspor. De som regnes blant de vise og hellige, erklærer nå alle som én at jeg, Sun Myung Moon, for første gang har brakt fra himmelen sannheten om sann kjærlighet, som de var ute av stand til å fatte i sitt jordiske liv. Samtidig erklærer de at deres etterfølgere og etterkommere her på jorden absolutt må leve og handle i samsvar med min lære. Mange i den åndelige verden som angrer på at de ikke kunne treffe dr. Moon i sitt jordiske liv og støtte ham som Frelser, Messias, Gjenkomsten og Sann far, sender nå en strøm av budskap til oss. Resolusjonen som de vedtok i den åndelige verden, blir forkynt over hele verden. I den nære fremtid kommer alle religiøse mennesker til å begynne å motta åpenbaringer direkte fra grunnleggerne av sin religion. Det kommer til å bli en strøm av mennesker veiledet til å støtte og tjene dr. Moon som Sann far. De kommer til å samles som skyer på himmelen for å lære fra dr Moon sannheten om sann kjærlighet, som gjør det mulig for dem å forene sinn og kropp. De kommer til å lære hvordan vi skaper sanne familier. De kommer til å synge lovsanger, der de priser sin evige lykke som foreldre og barn både her på jorden og i himmelen.
Kommunister fra hele verden, som insisterte på at Gud ikke finnes, og som døde som materialismens ofre, intellektuelle journalister fra hele verden, som hadde makt over en hel generasjon, ja selv diktatorer og herskere som lot utallige mennesker bli ofre for sin absolutte makt, har fulle av anger kommet til meg og grått og tryglet om tilgivelse i sine budskap og resolusjoner fra den åndelige verden.
De av dere som fremdeles ikke tror at den åndelige verden virkelig eksisterer, vet kanskje ikke om dere skal tro på disse budskapene. Mitt råd til dere er: «Dere skal selv få se når dere kommer til den åndelige verden!» Men når dere først er havnet der, er det ingen vei tilbake, uansett hvor mye dere slår knyttneven i bordet i ren fortvilelse. Når man først er i den åndelige verden, kan man ikke selv gjøre noe som helst med sine syndige gjerninger begått på jorden. Med tårer iakttar dine forfedre (aner) livet ditt og venter på en anledning til å hjelpe deg på en måte som kan gjøre godt igjen deres egne syndige gjerninger. Jeg sier det rett ut at tusener, ja til og med titusener av dine forfedres øyne ser hvert skritt du tar og hver handling du gjør, av og til med fortvilte tårer og av og til med glede. Er det fortsatt noen som ikke kan tro at den åndelige verden virkelig eksisterer?
Ærede gjester, når først Gud og den åndelige verden slutter å være begreper, men blir virkelighet for oss, kan vårt liv begynne å utvikle seg like lett som det er å kjøre en bil på en motorvei. Bilen vil trygt komme frem til sitt bestemmelsessted hvis sjåføren følger trafikkreglene, holder hendene på rattet og holder seg våken.
På samme måte trenger vi bare å leve i samsvar med direktivene fra vår samvittighet, gitt oss av Gud. Da kan vårt sinn og vår kropp bli ett, og menneskets personlighet kan utvikle seg til fullkommenhet og slå ut i full blomst og bære frukt. Å trekke seg tilbake til en eremitt-tilværelse oppe i fjellene vil ikke gi deg en fullkommen personlighet. Et omfattende studium av hellige skrifter og filosofibøker, som bibliotekhyllene er fulle av, vil heller ikke forene din kropp med ditt sinn.
Gud er visdommens enestående konge. Han la ikke veien til en fullkommen personlighet på et fjernt og vanskelig tilgjengelig sted. Han la den tvert imot på stedet nærmest oss, det mest private og trygge sted. Han forberedte og la veien i vår egen samvittighet.
Mine damer og herrer, deres egen samvittighet er deres læremester. Den representerer dine foreldre. Din samvittighet er den første til å vite alt om deg. Din samvittighet kjenner alle dine tanker. Den vet alt før læreren din, foreldrene dine, ja selv før Gud. Tenk bare på hvor mange råd samvittigheten gir deg i løpet av livet. Dag og natt, hver gang du tenker en ond tanke, advarer samvittigheten deg og roper et varsku. Den blir aldri trett, men arbeider hele tiden for å hale deg over elver og fjell. Samvittigheten opptrer alltid som en sann læremester og beskytter deg og forsøker å hjelpe deg. Men hvor ofte har du likevel gått imot din egen samvittighet? Hva burde man vel gjøre med kroppen din, som så grundig har mishandlet denne dyrebare, uerstattelige læremesteren Gud har gitt deg? Samvittigheten ble gitt deg som en representant for foreldreposisjonen, noe som gjør det mulig for deg å arve den opprinnelige sanne kjærligheten. Har du tenkt å kaste bort livet ditt og bare ta deg av din fysiske kropp, som en slave av dens behov, idet du lar den ubarmhjertig tråkke på samvittigheten?
Derfor, da jeg begynte å søke etter sannheten, valgte jeg som motto: «Før du prøver å få herredømme over universet, få først et fullkomment herredømme over deg selv.» Jeg oppdaget at det bare er én måte å løse konflikten mellom sinn og kropp på, og det er å leve basert på sann kjærlighet. Enhet mellom sinn og kropp kan bare oppnås når kroppen ofrer seg for sinnet igjen og igjen og på den måten praktiserer sann kjærlighet, som lever for andre.
Når du følger veien samvittigheten din viser deg, vil sinnet ditt bli stort nok til å favne om hele universet. Da vil du bli i stand til å kommunisere med ditt eget hjerte. Hver gang du prøver å gjøre ett eller annet, vil samvittigheten din med en gang vise deg konsekvensene. Dette viser deg at Gud bor i ditt hjerte.
De som oppnår en slik tilstand, vil samtidig bli ett med Gud i sinn, kropp og tanker. Han eller hun kan leve i en verden som er harmonisk forent, den ideelle verden, himmelriket på jorden, som Gud opprinnelig ønsket da han skapte Adam og Eva.
Ærede gjester, det er nå 80 år siden jeg begynte å søke etter slike utrolige himmelske hemmeligheter og la ut på veien jeg selv måtte gå for å kunne vise menneskeheten vei. Jeg har gått gjennom ensomhet og miserable omstendigheter. Jeg måtte kjempe meg gjennom lidelser og vansker ingen noensinne har gått eller noensinne kommer til å gå gjennom. Det har vært en vei som tydelig har vist meg hva Gud er og har lært meg om virkeligheten til den allmektige Gud. Hvert eneste ett av de seks milliarder mennesker på jorden er blind. Selv om de virker helt normale, kan de ikke se en tomme foran seg. Men dette har ikke forhindret folk fra å gi seg ut for å være filosofer og teologer som har forstått den åndelige sannhet. På den måten har de brakt sorg til Gud. Guds enorme gjenoppreisningsarbeid, som forutsetter at noen lever sitt liv for ham og trøster ham, kunne ikke engang komme i gang.
Jeg har ikke tall på alle dagene jeg gråt i dyp fortvilelse etter at jeg oppdaget Guds hjertes innerste verden. Hvem kunne vel ha forestilt seg en sorgtynget Gud? Han har utført sitt frelsesarbeid i tusener, ja titusener av år etter at de første to mennesker falt, de som han skapte som sine barn og forsøkte å gi rollen som sine evige partnere, som skulle respondere på hans sanne kjærlighet. Gud ble lammet av sorg, samtidig som han ble vred (rasende). Hans sorg ble større enn hva hans hjerte kunne romme. Opprinnelig var Gud menneskehetens Far og herlighetens konge, men fienden, Satan, stjal Guds trone og posisjonen som Forelder. Selv om Gud i høyeste grad levde og utførte sitt frelsesarbeid, sa folk han var død, spottet ham og gjorde forferdelige ting mot ham. Likevel holdt han tålmodig ut alt han måtte gå gjennom, og så frem til dagen da vi mennesker selv ville forstå sannheten. Jeg håper dere forstår at det er fordi Gud utfører sitt frelsesarbeid basert på sann kjærlighet, som dreier seg om å leve for andre, og fordi vi er evige vesener, at han ikke rett og slett tilintetgjorde universet og begynte på nytt, da han så sine barn falle ned i det bunnløse dypet som syndefallet skapte.
Ettersom Gud er allvitende og allmektig, kunne han ha holdt dom over verden og Satan med én gang og knust dem sønder og sammen. Selv med en slik makt har han hittil alltid valgt å fordøye i sitt hjerte all forakten han er blitt vist og alle anklagene mot ham. Fordi han er vår Far, har han valgt en fengselslignende tilværelse for seg selv. Mine damer og herrer, har dere tilbrakt en eneste dag foran Gud og bare lukket øynene for hvordan han biter tennene sammen og holder ut en menneskehet som tilhører djevelens arvelinje og ble et redskap for Satan? Kan dere lukke øynene for hvordan han utålmodig venter på dagen han skal bli befridd fra sin lidelse, ja fullstendig befridd?
Derfor har jeg levd et mer alvorstynget liv enn noe annet menneske opp gjennom historien. På min vei, preget av gjenoppreisning basert på godtgjørelse, måtte jeg først utvikle en fullkommen personlighet for å bli kvalifisert til å ta ansvar for dommen som må holdes og kunne slå fast hva Satans synd besto i, for dermed å kunne dømme ham. Jeg måtte være vitne til fire av mine unge barn, som jeg elsket dypt, havne i den åndelige verden i ung alder. Jeg ble nødt til også å la livet til de andre barna mine bli en ørkenvandring.
Jeg står foran dere som den Gud har utnevnt som Frelser og Sann far for å befri Gud fra sin lidelse, ja gjøre ham helt fri, og på det grunnlaget frigjøre hele menneskeheten fullstendig. Jeg kommer ikke til dere fordi jeg trenger penger og makt, ære eller berømmelse. I over åtti år har jeg levd uten å bry meg om det var morgen eller kveld, dag eller natt, og uten å ta hensyn til selv de kaldeste vintre eller de verste værforhold. Dette gjorde jeg for å kunne gå fremover så raskt som mulig på veien Gud viste meg. Selv i torturkammeret, der kjøtt ble revet fra kroppen min, og de fikk meg til å kaste opp blod, ba jeg aldri at Gud måtte redde meg. I stedet har jeg levd mitt liv som eksemplarisk sønn, patriot, hellig mann og Guds sanne sønn både her på jorden og i den åndelige verden. Jeg har grått med Gud for å trøste hans hjerte. Han gråter nemlig over å se den tragiske tilstand hans barn befinner seg i. Jeg forlot mine foreldre og mitt hjemland for å følge den smale veien som fører direkte til menneskehetens frelse: en vei basert på sann kjærlighet, som går ut på å leve for andre. Hele livet har jeg aldri inngått kompromisser eller opptrådt feigt når det gjelder å forkynne sannheten. Fra et verdslig synspunkt pleier man å synes synd på en som lever et slikt liv og tro at han ikke får en videre lys fremtid.
Ingen tortur eller straff fikk meg til å avvike fra veien Gud viste meg. Seks fengselsdommer kunne heller ikke hindre Den sanne far i å lete etter Guds tapte barn. Jeg satt i en kald fengselscelle og så vanndråper dryppe fra takskjegget og lovet meg selv: «Akkurat som disse dråpene til slutt vil lage et hull gjennom en kampestein, vil dagen garantert komme da mine bitre tårer vil smelte ‘isen’ som den dype sorg i Guds hjerte har produsert, og befri ham fullstendig fra hans sorg.» Det er slik jeg har levd mitt liv, et liv fullt av selvoppofrelse, der jeg måtte elske mine fiender mer enn mine egne barn og ofre alt for å lære verdens seks milliarder det Gud har åpenbart til meg.
Følgelig dro jeg til Amerika tidlig på 70-tallet og erklærte: «Jeg er kommet som en brannmann for å slukke en brann og som en lege for å helbrede fra en sykdom.»
Det er viktig at vi forstår at nå, litt over tretti år senere, er menneskeheten gått inn i en ny tidsalder. Endelig kan Gud begynne å velsigne planeten vår. Alt jeg har blødd, svettet og grått for å gjenoppreise menneskeheten basert på godtgjørelse, dvs frelse mennesket, begynner nå å bære frukt.
I 2001, ved inngangen til det 21. århundre, arrangerte jeg «Seremonien da Gud ble kronet til konge» for å markere dagen han ble befridd fra sin lidelse, ja fullstendig befridd. Dette markerte også begynnelsen på tidsalderen da vi kan gå inn i Guds direkte styre. På det grunnlaget ble kroningsseremonien for «Kongen av verdensfred» holdt 23. mars i år [2004] i senatsbygningen i den amerikanske Kongressen. Internasjonale ledere fra jødedom, kristendom og islam og kongressmedlemmer kom sammen og kronet meg til «Kongen av verdensfred». Kan noe slikt skje som et resultat av arbeid utført av mennesker?
Akkurat som både profetert av Nostradamus og skrevet i det fjerne Østens viktigste profetiske bok, Kyeok Am Yu Rok, er Far Moon kommet som den Gud har utnevnt, og som har oppfylt sitt ansvar som menneskehetens Sanne far og fredskonge. Derfor ser vi nå en strøm, ja en enorm bølge, av ledere fra alle samfunnsområder og fra hele verden. De vil slutte seg til alle dem som arbeider for å bygge fredsriket her på jorden. De har innsett at det er umulig å skape fred uten min hjelp. Dette er tilfelle ikke bare på den koreanske halvøy, det eneste sted i verden der konflikten mellom den demokratiske og kommunistiske verden fremdeles splitter et uskyldig folk og deler et land i to. Også i Midtøsten, der vi i dag opplever den alvorligste og blodigste konflikt som truer freden i verden, er de begynt å forstå hvor nødvendig jeg er for fred.
10. april i år [2004] erklærte jeg: «den fullstendige befrielse av engleverden», «den fullstendige befrielse fra kain-abel-konflikter» og «den fullstendige befrielse av Den kosmiske forelder (Gud), Himmelens og jordens foreldre (De sanne foreldre) og hele menneskeheten — både de i den åndelige verden og de i den fysiske verden — sine foreldre (De sanne foreldre)». Når jeg erklærte 1. mai at Guds «hjemland» og fredsrike blir bygd basert på en sfære der Gud ikke bare blir befridd fra sin lidelse, men blir fullstendig fri, betyr det at jeg er i ferd med å fullføre mange forskjellige plan med åndelige betingelser, nødvendige for at Gud skal kunne utøve sin makt, som preges av at han er allestedsnærværende, har den høyeste autoritet, er allmektig og står over alt og alle. At Gud blir befridd fra sin lidelse og blir fullstendig fri, er en forutsetning for at frihet, fred, enhet og lykke skal kunne spre seg overalt i vårt land. I den forstand har feiringen i dag av femtiårsjubileet til Hellig åndelig forening for global kristen enhet (Enhetskirken), som jeg grunnla, spesiell betydning.
Gud velsigner dere alle, hver eneste en til stede her i dag. Selv om vi bare er sammen en kort tid her, kan dere, ved å leve basert på det jeg har lært dere i dag, bli kvalifiserte for himmelriket. Det betyr at dere for det første lever i visshet om Guds eksistens, i den grad at dere kan føle ham så nær at det føles som om dere har hudkontakt. For det andre: Lev i visshet om at den åndelige verden er virkelighet. Bruk livet her på jorden til å forberede deg på ditt evige liv i den åndelige verden. For det tredje: Lev et liv der du tar samvittighetens stemme like alvorlig som din lærer, din Gud eller dine foreldre.
Flammene fra sann kjærlighet, som nå får ny næring fra det 21. århundres «vårlige briser», sprer seg som en skogbrann over hele verden. Mange har innsett verdien i at unge fra land som tradisjonelt har vært fiender, gifter seg med hverandre fordi de tror det skaper fred i verden. Akkurat som vann, luft og lys fyller opp det minste tomrom, fyller bevegelsen som forfekter sann kjærlighet, hele jorden. Intelligente unge mennesker som ønsker å arve Guds kjærlighet, et liv med Gud og Guds arvelinje og opprette et fredsrike her på jorden, er nå i ferd med å våkne opp til muligheten av å se disse ønskene bli virkelighet.
Eminente ledere fra hele verden, jeg håper også dere vil slutte dere til dem som føler de vil ta ansvar, som en eier, for opprettelsen av himmelriket her på jorden, og dets rettferdighet. Jeg håper dere vil kjempe for sann kjærlighet som en revolusjonær hær og leve basert på en sannhet som beskriver sann kjærlighet som noe som vokser seg større jo mer den praktiseres!
Takk for oppmerksomheten.
Top