Cheon Seong GyeongCheon Seong Gyeong4. kapittel — Gud slik vår Sanne far ser ham
Seksjon 6. Guds frigjøring og veien en sønn/datter går som tjener ham hengivent med kjærlighet og respekt
6.1. Gjenoppreisningsveien vår Sanne far har gått
Side 4
Jeg har gjort dette arbeidet uten å ense om det regnet eller snødde. Når det ble kveld føltes det som om det ble morgen, og ny dag grydde. Jeg glemte til og med å spise. Jeg kunne ikke ta lett på det fordi jeg forsto Gud og følte det alvorlige ansvaret som følger med å forstå ham. Mer enn noen visste jeg hvor miserabel han var. Selv om kroppen min ble slitt i stykker, ble til støv og ble blåst bort, ville likevel alle cellene som ble blåst bort, fortsatt kunne gråte sårt som celler som var en del av Gud. Jeg stridde med å gå en slik dødens vei, men begynte etter hvert å se på den som en verdig død for en som var blitt født til å bli et ekte mannfolk. Mens jeg kjempet med dette, trodde folk at jeg kom til å falle fra og forsvinne, men det gikk helt annerledes. (137-178, 1.1.1986)
Fordi jeg vet hvor stor bitterheten er som har dype røtter både i himmelen og på jorden, var jeg nødt til å trøste Gud, selv da jeg havnet i en situasjon der jeg kastet opp blod. Hvem i all verden kunne forstå hvilke triste omstendigheter jeg har befunnet meg i som Sann far? Jeg kunne aldri be: «Jeg kommer til å dø. Gud, vær så snill å la meg få leve.» Ikke en sjel forsto det. Bare Gud. Han alene hadde medfølelse med meg.
Selv om mange har sluttet seg til Enhetskirken, er ingen av dem fullstendig ett med min lære. Det er noe dere alle må forstå. Samfunnet av medlemmer av Enhetsbevegelsen, som i dag skulle ha befunnet seg i den befridde sfære, må være på høyde med den nødvendige standard. Jeg vet at flere som er blitt velsignet, i dag oppfører seg som om de var djevelens fettere eller kusiner. (145-332, 1.6.1986)
Sett at det fantes en modig mann som innrømmet at han hittil ikke hadde kjempet nok, og at han ikke var verdig til å felle tårer for Gud. Denne mannen var bekymret over at vår himmelske Far felte tårer når mannen følte seg trist. I en strabasiøs og miserabel situasjon der han ble pisket, ville han være bekymret over at også Gud ville befinne seg i en miserabel situasjon, eller at Gud gråt når han så mannen gråte og bite tennene sammen og si: «Min sorg er for ingenting å regne. Min smerte betyr ikke noe. Min bedrøvelige situasjon er ingenting.» Denne modige mannen ville rope ut med tårer og heise seiersflagget der han gikk foran på veien for å hevne seg på fienden. Gud ville belønne ham hundrefold og si: «Skal jeg kalle deg 'patriot'? Skal jeg kalle deg 'min hengivne sønn'? Skal jeg kalle deg 'den rene og uskyldige'? Opp gjennom hele historien har det ikke vært noen mer dyrebar enn du.» (153-269, 26.3.1964)