Cheon Seong GyeongCheon Seong Gyeong2. kapittel – Døden og den åndelige verden
Seksjon 2. Å forstå døden
2.9. Vår holdning når vi står overfor døden
Side 3
Ens siste reise er en reise der man ikke engang har sine venner med seg. Det er en reise der man ikke engang har sine kjære foreldre, sine kjære søsken, sin kjære ektefelle eller sine kjære barn med seg. Det er en reise du må foreta helt alene. Det er en reise det ikke er mulig å foreta igjen eller komme tilbake fra. Når du er ferdig med den, får du i all evighet aldri komme tilbake hit. Når dere legger ut på den, hva slags holdning burde dere da ha? Hvis dere ikke har håp om å seire over døden, vil i det øyeblikk dere står ansikt til ansikt med den, alt håp være ute.
Når vi tenker over hva slags mennesker de var de mange som frem til i dag har gjort Guds vilje og stått frem fast besluttet på å gjøre hans vilje, ser vi at de ikke var mennesker som rygget unna når de sto overfor en vei der de gikk den visse død i møte. De var tvert imot mennesker som gjorde narr av døden og seiret over den uten frykt. Slike mennesker har stått frem og staket ut veien Gud vil vi skal gå.
Dere må ha håp om at dere kan seire over døden når dere står overfor den. Og når dere er ferdige med deres siste reise, må dere kunne skynde dere gledestrålende til det etterlengtede «opprinnelige hjemlandet» med håp og ønske om å stå foran himmelen med god samvittighet. Bare de som inderlig ønsker seg Guds ideelle verden, blir mennesker som er i stand til å seire over døden.
Alt i denne verden svinner hen til slutt. Dine kjære foreldre, din kjære ektefelle og alt og alle du elsker, blir borte og står før eller senere foran døden. Det er imidlertid bare de som har håp om seier og at selv døden bare er et forbigående fenomen, som er i stand til å stå oppreist foran Gud. (fortsettes neste side)