Forbrukersamfunnet avskyr alt som er varig. Ting må kjøpes, brukes og kastes. Forbrukerkulturen reklamerer med bruksklare produkter, øyeblikkelig tilfredsstillelse, idiotsikre oppskrifter og løfte om pengene tilbake hvis du ikke er fornøyd. «Til døden skiller dere ad»-kjærligheten er utgått på dato i tilbudsvarenes supermarked. I stedet frembys det smaksprøver: Prøv en partner for natten, eller inntil du finner noen bedre. Faren med begjæret er at det tilintetgjør det som konsumeres. Det jeg drikker eller fortærer, er der ikke lenger. En «kjærlighet» som skyldes et begjær, forsvinner idet den blir konsumert. Den som leter etter kjærligheten ved å nyte smaksprøver, risikerer å miste smaksevnen.
— Fra «Har begjæret fortrengt kjærligheten?», en artikkel av Jon Kvalbein i Aftenposten, morgenutgaven, del 2, side 2, mandag 23. mai 2005.
En kjærlighet som ikke er villig til å bli substansiell i ekteskap, er ikke sann kjærlighet. I beste fall er den en umoden kjærlighet; i verste fall ren egoisme. Å elske noen er ikke bare en sterk følelse - det er en avgjørelse, et løfte. Moden, sann kjærlighet munner ut i ekteskap.
Hva så med ekteskapet? Samlivet? Er det ikke dette som er den reelle ramme for livslang kjærlighet? Er ikke alt annet ungdommelige romantiske svermerier? Et blikk på Søren Kierkegaards verk Stadier på livets vei kan fortelle oss at denne forestillingen må ha stått sterkt hos noen. Og det gjør den vel også stadig. I verkets andre del, «Adskillig om ekteskapet mot innsigelser», gir avsenderen, som bare omtales som «en ektemann», et brennende forsvar for ekteskapet som livets høyeste mål. Alle bør gifte seg! De som ikke gjør det, lever livet forgjeves, deres eksistens er det reneste «sludder». [Fra Søren Kierkegaard, Stadier på livets vei, oversatt av Knut Johansen, Forlaget Oktober, Oslo 2012]
Mange vil kjenne igjen Kierkegaards eksistensialistiske tenkning i ektemannens insistering på at ekteskapet er en «positiv beslutning», og at en slik aktiv og ufravikelig beslutning er «den sanne begynnelse for friheten». Ekteskapet er og blir «den viktigste oppdagelsesreise et menneske foretar seg», heter det, og i den forbindelse nevnes den rådsnare helten Odyssevs, som på sine reiser lærte så mange steder og mennesker å kjenne. Men han hadde nok, skriver ektemannen, fått «like mye og like behagelige ting å vite hvis han var blitt hjemme hos Penelope».
Å holde sammen, hver dag. Hengi seg til det livslange samlivet. At enkelte stadig våger det spranget, er tegn på at kjærlighetens voldsomme kraft ikke har opphørt å virke i verden. — Fra «Den vesentlige kjærligheten», en artikkel av Espen Grønlie, kritiker, i den norske utgaven av Le Monde diplomatique april 2014, side 34-35, vedlegg til Klassekampen torsdag 3. april 2014.
Det er viktig å forstå at de to typene vertikal kjærlighet er til stede i et gjensidig forhold som ekteskapet.
Foreldrehjerte-aspektet ved ekteskapelig kjærlighet uttrykker seg ved å ta fullt ansvar og investere seg hengivent. Dette er kjernen i ekteskapet. Dette aspektet ved ekteskapelig kjærlighet uttrykker ønsket om å gjøre sin partner virkelig lykkelig og gleden man får fra det. Barnehjerte-aspektet ved ekteskapelig kjærlighet kommer til uttrykk i form av takknemlighet, tillit og avhengighet, i den forstand at man trenger den andres kjærlighet og ikke kan leve uten den andre.
Det er nødvendig med balanse mellom foreldrehjerte- og barnehjerte-aspektet ved ekteskapelig kjærlighet; ellers kan ikke kjærligheten utvikle seg. Hvis f.eks. ektemannen ikke viser takknemlighet til sin kone eller hvor sterkt han trenger å føle hennes kjærlighet, og ekteskapet bare er basert på vilje og fornuft, da tilfredsstilles ikke konas behov. Da vil barna lide som et resultat av foreldrenes manglende følelsesmessige engasjement i hverandre.
Enda verre er det når foreldrehjerte-aspektet mangler i den ekteskapelige kjærlighet. Da blir kjærligheten bare en lidenskap som lengter etter å tilfredsstille behov en aldri fikk tilfredsstilt som barn. Man er da ute av stand til å investere seg selv, selv om man forlanger full hengivenhet fra sin partner. Man krever, men er ute av stand til å gi selv.
Dette er bildet og opplevelsen av kjærlighet som nå blir gitt til tenåringer.
Fordi mange tenåringer i dag ikke har foreldre som er i stand til å uttrykke foreldrekjærlighet, søker de i stedet etter foreldrehjertet i sine venner. Når begge parter i forholdet søker foreldrekjærlighet, og ingen er i stand til å gi slik kjærlighet, da ender forholdet med mye frustrasjon.
En lidenskapelig kjærlighet tilsvarer et barns avhengighet av sine foreldre, men en kjærlighet der man investerer seg fullt ut i sin partner, tilsvarer foreldrenes betingelsesløse investering i barna.
Skal et samlivsprosjekt lykkes, forutsetter det et minimum av selvinnsikt og modenhet. Begge deler kan være mangelvare i det postmoderne og, i enkelte tilfeller, narsissistiske mennesket. Vi er alle barn av vår tid. Det er ingen selvfølge at min elskede har selvinnsikt, men det legger jeg ikke merke til i forelskelsens rus. Men mangel på selvinnsikt blir fort en kritisk faktor i samlivet. For den som ikke vet og ser hvordan en selv virker på andre og i ulike settinger, blir nesten uspiselig i lengden, når den kritiske sans igjen er oppe og går.
Modenhet, altså evnen til refleksjon, å ha perspektiv, ha kontroll med egne reaksjoner og å kunne være raus, er et resultat av levd liv i interaksjon med mennesker og samfunn. [...] Men vi vet også at for mange blir en skjerm ens venn, og modenhetsprosessen stopper opp i fravær av engasjement i andre enn en selv. — Fra «Forelskelsens bakrus», en kronikk av Torbjørn Nordvoll, lektor, Vårt Land fredag 28. august 2009, side 30.
Foreldrehjerte-aspektet ved ekteskapelig kjærlighet
Top