Sjalusi er en sammensatt tilstand, som består av mange ulike følelser, tanker og impulser. Det mest typiske er en mer eller mindre bevisst frykt for å bli forlatt til fordel for en annen. Denne frykten vil ofte være begrunnet i en uro eller mistanke om at partneren er utro eller kan komme til å være det. Sjalusien vil også kunne ha preg av bekymring om hvem partneren til enhver tid er sammen med. Eller et ønske om å kontrollere hans eller hennes omgang med potensielle rivaler og en tilbøyelighet til å sjekke og undersøke om utroen eller mistanken er berettiget. I tillegg kommer gjerne også en generell usikkerhet og tvil på egne vegne og en følelse av underlegenhet og utilstrekkelighet i forholdet til partneren.
    — Fra «Tilbakeskuende sjalusi» en artikkel der Frode Thuen, samlivsekspert og professor i psykologi ved Høgskolen i Bergen, svarer på spørsmål fra en leser, A-magasinet 6. november 2015, side 57-58, tillegg til Aftenposten på fredager.

Ifølge en omfattende amerikansk studie på årsaken til sjalusi og dens dynamikk, angår sjalusi 98 prosent av alle mennesker. Og det er ikke bare negativt.
    — Sjalusi utviklet seg for en god grunn, hevder antropologen Helen Fisher. Den kunne avverge svik fra en partner og bidra til å styrke den familieenheten som var nødvendig for at avkommet skulle overleve. Muligheten for sjalusi har også bidratt til at folk flest unngår «rundbrennerne» og favoriserer de mer stabile og langvarige forholdene, ifølge Fisher.
    — Fra «Verdens farligste følelse», en reportasje ved Bodil Fuhr i Aftenposten lørdag 13. juli 2013, hovedseksjonen side 26-28.

Sjalusien [...] handler om frykten for å miste noe du har, noe du opplever som ditt, noe som er en del av deg. «Den er sterkt knyttet til trusselen mot følelsen av å være den utvalgte», sier psykolog og professor Siri Gullestad. «Sjalusien er trekantens psykologi. Man konkurrerer om en annens gunst». Så sant. Dypest sett frykter den sjalu et indentitetstap, for identitet henger sammen med din anseelse, din posisjon og din rolle i verden. Hvis en antatt rival i tillegg truer med å angripe det emosjonelle båndet du har til din partner og dine eventuelle barn, er det også din dype tilknytning, ankerfestet til dine nærmeste, hele din basale trygghet, som kan stå for fall.
    Den som truer med å ta alt dette fra deg, truer deg egentlig på livet, eller la meg korrigere — en del av deg føler at du trues på livet og reagerer deretter, samtidig som ditt rasjonelle jeg forsøker å holde hodet kaldt. Men dette er en vanskelig øvelse.
   — Fra «Sjalusiens grønnøyde monster», en kronikk av Sissel Gran, psykolog og forfatter, Morgenbladet 22.-28. november 2013, side 32-33.

Sjalusi er en vanskelig følelse å hanskes med — både for den som kjenner på følelsen, og den som utsettes for sjalusien.  Det er også en skambelagt følelse, som man ikke lett innrømmer hverken for seg selv eller andre.  Av den grunn har den en tendens til å unndra seg åpen dialog og konstruktive tilnærminger der den finnes.  I stedet kommer følelsen gjerne til uttrykk som antydninger og halvkvedede viser som ingen av partene helt skjønner, eller som man ikke våger å sette navn på.
    Det er også en motsetningsfylt følelse, i den forstand at et visst nivå av sjalusi hører med til et kjærlighetsforhold.  Om det ikke finnes sjalusi i det hele tatt, er det absolutt grunn til å sette spørsmålstegn ved engasjementet og følelsene for partneren.  Faktisk har undersøkelser vist at par som skårer moderat på en sjalusitest, har større sjanse for å holde sammen, enn par som i utgangspunktet skårer lavt på testen.  Men blir det for mye sjalusi, er det helt klart en utfordring for ethvert parforhold.
    — Fra «Min samboer er sjalu», svar på et leserbrev til Frode Thuen, psykolog, A-magasinet 4. april 2007, side 54-55, vedlegg til Aftenposten.

Sjalusi — den ulmende følelsen av hat mot den som truer ditt kjærlighetsliv — er dessverre fremmed for de færreste av oss. Men for noen tar det grønnøyde monsteret helt overhånd.
    Norge er på Europatoppen når det gjelder partnerdrap. Og sjalusi er nesten alltid en dominerende faktor. Kombinasjonen med raseriet som oppstår når hun vil gå — altså ikke vil ha ham mer — kan bli fatalt. Det å bli forlatt er jo nettopp det et menneske frykter mest når sjalusien herjer. [...]
    — En tredjedel av dem som dreper sin partner, prøver samtidig å drepe seg selv. Når kjærligheten ikke lenger finnes, opplever de at livet ikke lenger er verdt å leve, sier spesialpsykolog og leder for Alternativ til Vold i Stavanger, Per Isdal.
    I 95 prosent av alle såkalte partnerdrap er det menn som dreper. Voldelig sjalusi er først og fremst et maskulint problem.
    — Mye av forklaringen finnes i den kulturelle tradisjonen omkring maskuliniteten, der menn handler i stedet for å føle. Det ligger i vår historie at kvinnen er mannens eiendom, og rester av dette ligger dypt og kan påvirke menn ubevisst i ekstremt emosjonelt belastende situasjoner, påpeker Isdal.
     — Fra «Verdens farligste følelse», an reportasje ved Bodil Fuhr i Aftenposten lørdag 13. juli 2013, hovedseksjonen side 26-28.

«Noen av dem som begår slike drap, kan være psykotiske [...], lide av personlighetsavvik [...] mens andre igjen kan føle seg sveket av sin partner og føle sterk sjalusi,» mener rettspsykiater Kjell Noreik. [...] Psykiater Berthold Grünfeldt mener at det er to hovedgrunner til drap innen familiene. Den ene er at folk mister kontakten med virkeligheten og blir sinnssyke, enten deprimerte eller schizofrene. Den andre hovedgrunnen er sjalusi.
    — Fra «Depresjon og sjalusi bak familietragedier», en artikkel av Arnt Folgerø, NTB, i Aftenposten, aftenutgaven, tirsdag 21. januar 2003, side 4.

Er sjalusien din intens, grunnløs og kontrollerende, risikerer du i tillegg å få en diagnose — du lider av Othellosyndromet. Tilstanden henter sitt navn fra Shakespeares Othello, denne ulykkelige generalen i den venetianske hæren som forledes av sin svikefulle og misunnelige venn Iago til å tro at hans vakre kone Desdemona er utro. Othello dreper kvinnen han elsker så høyt, bare for i samme øyeblikk å få vite at han er lurt — hun var alltid trofast. Verre kan det ikke bli. Noen blir farlige fordi sjalusien eier dem med hud og hår. Den gjør at de også vil eie andre, de tåler ikke et fnugg av uvisshet, de etterstreber full kontroll, total lydighet fra sine nærmeste. De er egentlig besatte, de har en klo som sitter fast i hjernen, men de kan virke iskalde. De kan slå, lemleste og drepe. De har ingen medlidenhet med en vettskremt og utslitt partner. Vi kaller dem psykopater. De burde vært utstyrt med irrgrønne øyne, røde tenner og varseltrekant i pannen. Men de er ikke det. Sjalusien har trent dem så godt, de vet hvordan de skal fange og holde på en kjæreste.
   — Fra «Sjalusiens grønnøyde monster», en kronikk av Sissel Gran, psykolog og forfatter, Morgenbladet 22.-28. november 2013, side 32-33.

«Sjalusi er kjærlighetens bakside. Når vi involverer oss i andre mennesker, vil vi alltid få en reaksjon dersom partneren interesserer seg for andre,» mener psykolog Inge Jarl Støylen [ved Institutt for klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen].
    Hverdagssjalusien [handler om] alt fra «små stikk i brystet», til skuffelse og raseri over å ha blitt sveket. I sitt mest ekstreme utslag ender sjalusien i vold eller enda verre, drap. [...] «Man kan utvikle usikkerhet overfor partneren, og få et ambivalent forhold: Samtidig som man er glad i det andre mennesket, blir man hatefull — og reagerer irrasjonelt og utagerende,» forklarer [Per] Schioldborg, [professor i psykologi ved Universitetet i Oslo]. Som psykolog har han vært med på å behandle noen av tilfellene der sjalusien blir en sykdom. «Da havner man lett i aggresjonen. Det er også vanlig at man reagerer med taushet — og isolerer partneren — eller oppfører seg veldig egosentrisk.»
    — Fra «Kjærlighetens bakside», en artikkel i Dagsavisen, lørdag 27. april 2002, side 25.