Foreldrekjærlighet bør være både betingelsesløs og retningsgivende. Disse to aspektene utfyller hverandre.
— Betingelsesløs: En total aksept av barnet. Dette er babyens første erfaring. Den stimulerer til en naturlig følelse av trygghet, selvtillit og takknemlighet for livet den lille har fått.
— Retningsgivende: Stimulerer til å vokse opp og overvinne sine begrensninger. Sansen for hva som er lov, galt og riktig, godt og ondt, en sans nødvendig for å bygge opp sin personlighet.
Ni av ti ungdommer synes det er positivt med foreldre som sier klart ifra om hvor grensene går.
Den pubertale, tverre tenåringen som synes alt foreldrene gjør og sier er kjempedumt, er trolig en myte. En helt fersk undersøkelse utført på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet kan i alle fall tyde på det: Ungdom foretrekker foreldre som setter tydelige og klare grenser.
— Om foreldrene mine lot meg være ute hele natten og ikke hadde noen regler, ville det være det samme som å si at de ikke bryr seg, sier Mathilde Emilie Johnsen (16).
I undersøkelsen som er utført av MMI, sier 86 prosent av landets 15-17-åringer seg enige i påstanden: «Jeg synes det er bra at foreldrene mine setter tydelige grenser.»
— Fra «Ungdom vil ha strenge foreldre», en reportasje av Iselin Stalheim Møller i Dagsavisen, tirsdag 12. september 2006, side 7.
«De får alt de peker på, og hylskriker om de ikke får viljen sin. Når foreldre er for ettergivne blir barna ufordragelige, mener ekspert.
— Barn som ikke får grenser blir ødelagte. Det er på grensen av barnemishandling, sier Tone Strømøy, høyskolelektor i pedagogikk ved Høyskolen i Oslo og Akershus til Adressa.
De legger seg på bakken og slår rundt seg når foreldrene ikke kjøper godteri på butikken. Foreldrene bærer dem på gullstol, og beskytter dem for alle farer de måtte komme over.
— Bortskjemte barn kan miste en sunn identitetsdannelse. Verste konsekvens er at de blir blottet for empati, mener Strømøy.
I boken «Oppdragelse mellom frihet og grenser. Barns selvfølelse — voksnes ansvar» beskriver hun det bortskjemte barnet som selvsentrert, egoistisk og hensynsløst.
— Når barna får for mye oppmerksomhet mister de medfølelsen til andre. Det kan føre til at de blir aggressive og at de havner lettere i bråk i oppveksten. Senere i livet kan de bli asosiale og ensomme. [...]
Vibeke Glaser, førsteamanuensis ved Dronning Mauds Minne, mener mange foreldre sliter med ettergivenhet i oppdragelsen.
Hun tror dette har sammenheng med at det er flere foreldre som sjonglerer mellom karriere og familieliv, og som lett får dårlig samvittighet for at de ikke er nok til stede for barnet.
— Mange foreldre er blitt «serveringspedagoger» og lar barnet få bestemme både hva som skal handles inn på butikken og ukens middagsmeny, sier Glaser.
Hun mener det er viktig at barn lærer at de ikke bestandig skal få det de peker på. Barn som får det de ønsker seg til enhver tid kan bli bortskjemte, og klarer ikke lenger å sette pris på det de får.»
— Fra «— Grenseløse foreldre ødelegger barna», en artikkel av Joakim Slettebak Wangen og Sophie Bergersen Moen i Aftenposten, nettutgaven lørdag 5. mai 2012.
La oss nå se nærmere på hva som er hovedaspektene ved fars og mors kjærlighet. Vi må med en gang forstå at farsrollen og morsrollen ikke er totalt forskjellige fra hverandre, uten likhetstrekk. I en viss grad kan man bytte på rollene. Likevel trenger barnet en far som er en far, og en mor som er en mor, ikke en far som er en mor og en mor som er en far. Dette gjelder ikke først og fremst for rollene i hjemmet, men mest for hva som kjennetegner kjærligheten typisk for mann og kvinne.
Det er en helt fersk doktoravhandling fra Umeå universitet i Sverige som avslører at tenåringene langt ifra er så opposisjonelle som de eldre gjerne skal ha det til.
Forskningsresultatene viser nemlig entydig at dagens ungdommer har sine foreldre som forbilder og at de dessuten liker seg selv. [...]
— Det viktigste for at man i tenårene skal få et positivt selvbilde, er at man har hatt en mamma som har vist kjærlighet og omsorg og en pappa som har stått for grensesettingen. En slik kombinasjon av foreldreomsorg fører ikke bare til et positivt selvbilde i ungdomsårene, men bidrar også til å «vaksinere» ungdommene mot vanskeligere, psykiske problemer som aggressivitet, nedstemthet og kriminalitet, skriver forsker Helene Östgård-Ybrandt ved institutt for psykologi ved Umeå universitet.
— Fra «Mamma er tenåringenes forbilde», en reportasje av Heidi Katrine Bang i Dagsavisen, søndag 15. februar 2004, side 4-5.
Enkelt sagt er mors kjærlighet mer betingelsesløs og fars kjærlighet mer retningsgivende. Mors kjærlighet representerer en total aksept av barnet, mens fars kjærlighet har mer å gjøre med hva som er lov. Mors kjærlighet skaper trygghet; fars kjærlighet utfordrer en til å vokse. Begge former for kjærlighet er nødvendig for å utvikle en sunn personlighet. I den vestlige verden har man nylig lagt langt større vekt på det moderlige aspektet ved kjærlighet enn det faderlige. Vi finner den samme mangel på det retningsgivende aspektet i våre skoler. Dr. James Dobson skrev en bok med tittel «Love is tough» for å understreke at hvis vi elsker våre barn, må vi disiplinere dem. Ellers får de store problemer med å oppnå selvdisiplin senere i livet. Dette har med barnets utvikling av sin viljestyrke å gjøre. Men disiplin og direktiver bør ikke komme fra et hjerte som uttrykker selvsentrert sinne eller rent emosjonelle reaksjoner, men bør uttrykkes med selvkontroll og være til barnets beste.
Den jungianske psykoanalytiker Guy Corneau skriver: «For å utvikle seg må en person kunne identifisere seg både med sin mor og sin far. Trekantforholdet far-mor-sønn må kunne dannes og erstatte dyaden mor-sønn. Men hvis faren er fraværende, skjer det ikke noen overgang fra mor til far i identifiseringsprosessen; sønnen forblir da fange av identifiseringen med moren.»
— Fra Guy Corneau, «Père manquant, fils manqué», Editions de l'Homme, 1993, side 22.
Fars kjærlighet, som er mer «betinget», «viser seg å være avgjørende for utviklingen av ansvarsfølelse, et ønske om å overvinne sine begrensninger og selv respekt for hierarkiet.»
— Fra Guy Corneau, «Père manquant, fils manqué», Editions de l'Homme, 1993, side 23.
«Å være uten far er å mangle ryggrad.» — Fra Guy Corneau, «Père manquant, fils manqué», Editions de l'Homme, 1993, side 39.
Til slutt må det modne menneske komme til det stadium hvor det er «sin egen far og mor».
Det kan sies at mennesket har en moderlig og en faderlig samvittighet. Mors samvittighet sier: «Der finnes ingen udåd, ingen forbrytelse som kan berøve deg min kjærlighet, mine gode ønsker om at du skal bli lykkelig og leve.» Fars samvittighet sier : «Du handlet galt, og du kan ikke unngå å godta at dette medfører visse konsekvenser, og først og fremst må du forandre deg, hvis jeg skal like deg.» [Red.: Dette tilsvarer det retningsgivende aspektet ved Guds kjærlighet]
Det modne menneske har befridd seg fra sin bokstavelige far og mor, fra sin foreldrebinding, og har bygget dem opp som instanser i sitt eget indre. [...] ved å bygge opp en moderlig samvittighet på sin egen evne til å elske, og en faderlig samvittighet på sin tenkeevne og dømmekraft. Videre elsker det modne menneske både med sin moderlige og sin faderlige samvittighet, til tross for det faktum at de synes å motsi hverandre. Hvis det bare skulle lite på sin faderlige samvittighet, ville det bli strengt og umenneskelig. Hvis det utelukkende forlot seg på sin moderlige samvittighet, ville det lett miste sin skjelneevne og dømmekraft og hindre både seg selv og andre i å utvikle seg.
[...] Det som er karakteristisk for [...] nevrotisk utvikling, er at det ene prinsipp, fars- eller morsprinsippet, ikke blir utviklet, eller hva verre er — og fører til enda alvorligere nevroser — at fars og mors roller forbyttes, både utenfor en og inni en. En videre undersøkelse viser at visse typer av nevroser, som f.eks. tvangsnevroser, gjerne har sitt utspring i en ensidig farsbinding, mens andre, som hysteri, alkoholisme og manglende evne til å greie seg praktisk i livet, og depresjoner — skyldes morsbinding.
— Fra «Om kjærlighet» [The Art of Loving] av Erich Fromm (1900-1970), psykoanalytiker og sosiolog. Utgitt på J.W. Cappelens Forlag a.s. 2003, ISBN 82-02-23236-8. Sitat fra side 48-50.
Hovedaspektene ved fars og mors kjærlighet
Top