Ifølge en måling fra Opinion AS får dette oss til å føle at hverdagen er meningsfylt: Familien er viktigst for de fleste, fulgt av jobb og god helse. [I målingen ble 1000 personer intervjuet pr. telefon.] — Fra «Dette gir livet mening», en reportasje i Dagbladet, mandag 11. oktober 2004, side 14-15.
Slik alle nyere undersøkelser på området har vist, er familien den viktigste verdi og det mest dyrebare for både menn og kvinner. Da kan man trygt si at samfunnet ikke reflekterer dette. Kløften mellom familieidealet og vår sosiale virkelighet blir bare større og større. Vi har av den grunn store problemer med å realisere vår drøm om en harmonisk familie.
Ulrich Beck [tysk sosiolog] har brukt familien som eksempel — denne samfunnsstabiliserende enheten bestående av foreldre og barn som vokser opp i en stabil ramme med familiemiddager, aktiv oppdragelse og dannelse av barn, samt samtaler om kvelden, dette som de siste tiårene også er blitt smadret sønder og sammen slik at vi i dag sitter igjen med skyhøye skilsmisserater, en ny aleneboerkultur og en utestedskultur som forsøker å tilgjengeliggjøre et sexmarked for disse millionene i Europa som nå lever uten partnere. [...]
For hva er en familie egentlig, nå for tiden? Hva betyr det å være i familie? Barn, dine barn og mine barn, og den skiltes nye foreldrerolle, evig skiftende samboere og partnere med besteforeldre, så inkludert, så ekskludert i deltagelse og beslutningsprosesser i familien.
Oppløsningen av kjernefamiliestrukturen bidrar til både en forvitring av familiesamhold, fragmentering av familiebåndets solidaritet og respekten for de eldre. — Fra «Ekstremindividualismen», et utdrag fra boken «Ny vind over Norge» (Dreyer 2013). I dette utdraget skriver Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter, om oppløsningen av kjernefamiliestrukturen. Klassekampen torsdag 20. juni 2013, side 14-15.
Følgende tall vitner om denne uheldige situasjonen: I Frankrike skiller 36% av ekteparene seg, dvs. mer enn ett av tre (ett av to i Paris). Dette er uten at man har tatt med de parene som har barn, men ikke er gift. De skiller seg i enda større grad. 95% av dem som skiller seg, har barn [1]. Det er 1,2 millioner familier som bare har én forelder på grunn av skilsmisse Disse oppdrar 2 millioner barn; 600 000 av disse barna kjenner ikke faren sin eller ser ham aldri [2]. Man kan da like godt si at skilsmisse har gjort en halv million barn foreldreløse. 43% av førstefødslene skjer utenfor ekteskap i hjem med høy risiko for skilsmisse [3]. Hvor mye emosjonell lidelse og ensomhet må det ikke da ligge bak disse tallene, både for barn og voksne! Og la oss ikke glemme de mange enslige eldre!
Dette legger en forferdelig tung byrde på samfunnet, både i form av sosiale problemer og nødvendig sosialhjelp. Flere undersøkelser bekrefter det vi lett kan forestille oss, at barn som vokser opp i ødelagte eller konfliktfylte familier, har langt større problemer med å finne sin plass i samfunnet. Slike barn har større sjanse til å havne på skråplanet og begynne med narkotika.
35 prosent av alle barn i Norge vil oppleve en familieoppløsning før de fyller 16 år. Nå viser en ny doktoravhandling at skilsmissebarn kan ha opptil dobbelt så stor risiko som andre barn for å gjøre det svakt på skolen, prøve illegale rusmidler, begynne å røyke, skulke eller bli med på hærverk eller tyveri. Mye av årsaken er at forholdet mellom foreldre og barn kan svekkes etter en skilsmisse.
— Det kan skape mer konflikter mellom foreldre og barn, eller problemer kan oppstå fordi både barn og foreldre blir stresset av skilsmissen, forteller Kyrre Breivik ved Universitetet i Bergen. [...] Likevel er det for skilsmissebarna halvannen til to ganger så stor risiko som for andre barn for å få problemer som svake skoleprestasjoner, depressive tendenser eller utvikler antisosial atferd [...]
Breivik har gjennomgått data fra flere enn 4.000 11-15-åringer som har svart på spørsmål i den nye Bergensundersøkelsen mot mobbing 1997-1999.
— Det ser ut til at ungdom som bor alene med far, har en spesielt høy risiko for å begynne å bruke rusmidler og utvikle ulike typer antisosial atferd, sier Breivik. — Fra «Skilte foreldre trenger hjelp med barna», en artikkel av Heidi Katrine Bang i Dagsavisen, tirsdag 8. april 2008, side 4-5.
Det at stadig flere føler seg utstøtt av samfunnet, er åpenbart direkte knyttet til krisen familien går gjennom. Den franske forfatter og sosiolog Evelyne Sullerot sier: «Er ikke personer uten fast bopel først og fremst personer uten et hjem?» [4] Ingen føler seg utstøtt der noen stiller opp for dem man er i familie med. En annen fransk forfatter, Christian Jelen, har på samme måte vist i sin «Familien, hemmeligheten til integrering» at innvandrere vanligvis får problemer når familietradisjonene ikke fungerer. Innvandrere blir raskt integrert, uten å trenge sosialhjelp og uten å bli involvert i kriminalitet, så sant de kommer fra en god og solid familiebakgrunn, der man praktiserer monogami, der det er respekt for kvinner og de eldre, og der man legger vekt på barnas utdannelse, osv. [5]. Kort sagt, uansett hvilke byråkratiske eller skattemessige trekk staten kommer med, vil den aldri kunne opprette en ekte solidaritet i samfunnet uten å legge vekt på den naturlige solidariteten med dem man er i familie med og har en dyp kjærlighet for.
Den franske psykoanalytiker Tony Anatrella understreker at samfunnet blir «demoralisert» fordi familien går i oppløsning. Samfunnet blir «moralløst» og «depressivt» [6]. Familien er skolen der vi lærer sosialt ansvar og solidaritet. Vi bidrar i dag til at staten mislykkes i sitt forsøk på å gi sine innbyggere en moralsk opplæring så lenge vi ikke samtidig legger vekt på familiemiljøet. Selv skolen ser nemlig ut til å ha blitt et sted preget av moralsk forfall.
Storparten av problemene som har med familien å gjøre, uansett om det er psykologiske eller sosiale problemer, går i arv fra generasjon til generasjon. La oss ta et klassisk eksempel. Vi vet at mange barn med skilte foreldre ikke har nok selvtillit til selv å kunne inngå ekteskap som varer. Uansett hva slags familie de ønsker seg, vil de skille seg langt oftere enn dem som er vokst opp i stabile familier. Den første generasjon har en så viktig rolle i barnas karakterutvikling. Hvis derfor både første og annen generasjon skiller seg, vil tredje generasjon ha enda større sjanse til å gjøre det samme. Den står nemlig uten et eneste forbilde på et par som lykkes i sitt ekteskap. Under slike forhold kan tredje generasjonen ha opptil 16 besteforeldre uten å nødvendigvis kunne vite hvem av dem som er deres ekte besteforeldre, deres stebesteforeldre (dem bestefar eller bestemor giftet seg med igjen) eller «besteforeldrene» barna har fått gjennom stefar eller stemor.
Min eks og jeg har to barn i skolealder sammen. Vi bor i samme kommune, bare noen minutter unna hverandre. Både mine foreldre og eksen sine foreldre er også skilt. Med deres nye partnere har barna til sammen ni besteforeldre/bonusbesteforeldre. Jeg har dessuten en kjæreste som også har to foreldre ─ så da er vi oppe i 11 «besteforeldre». Kjæresten min har for øvrig to barn fra et tidligere forhold, og bor i nabokommunen. Det gjør også hennes eksmann og hans nye ektefelle. Mine barn og min kjæreste sine barn har altså til sammen seks «foreldre» og 15 «besteforeldre», som alle skal forholde seg til hverandre og som alle skal treffe barna jevnlig. Jeg nevner dette for å beskrive kompleksiteten i barnas nærmeste relasjoner, som jo er foreldre og besteforeldre.
— Fra «Besteforeldre-eksplosjon ─ skilsmisser og nye kjærester i flere generasjoner gir viltvoksende familier», fra Leve sammen-spalten, der Frode Thuen, professor i psykologi ved Høgskolen i Bergen, svarer på spørsmål fra leserne, A-magasinet (vedlegg til Aftenposten) fredag 26. august 2011, side 52-53.
Først av alt vil jeg bare bekrefte at du beskriver erfaringer som er svært vanlige i parforhold hvor en av partene eller begge har barn fra før. Og utfordringene er ikke nødvendigvis mindre i familier hvor barna er voksne. Snarere tvert om. Særlig hvis parforholdet blir etablert når barna er i slutten av tenårene eller tidlig i 20-årene, og fortsatt bor hjemme, kan det være svært vanskelig å finne sin naturlige plass i den nye familien. Men uansett om barna bor hjemme eller ikke, vil de ha en lang historie med hver av sine foreldre, en historie som rommer en uendelighet av felles erfaringer og opplevelser, innforståtte tradisjoner og måter å være sammen på, gjenkjennelige og repeterende reaksjonsmønstre, og felles referansepunkter i livet — altså et grunnleggende fellesskap, på godt og vondt, som foreldrenes nye kjærester aldri fullt ut kan bli del av. Nettopp fordi så mye har skjedd og så mye er blitt formet før den nye kjæresten kommer inn i familien. Denne utenforposisjonen har lett for å gi opphav til konflikter, mellom den nye kjæresten og barna, og mellom den nye kjæresten og barnas mor eller far. Og i slike konflikter har biologiske relasjoner en tendens til å trumfe andre relasjoner. For blod er som kjent tykkere enn vann.
— Fra «Hun liker ikke datteren hans», svar på et leserbrev til Frode Thuen, professor i psykologi ved Høgskolen i Bergen, A-magasinet fredag 13. september 2013, side 50-51, vedlegg til Aftenposten
Hvordan man møter hverandres barn og oppdrar sine egne, er hovedgrunnen til at forhold nummer to ryker, mener eksperter.
Solveig Vennesland som har jobbet som familieterapeut i en årrekke, ser det ofte når de som er etablert for andre gang søker hjelp.
— Frustrasjoner og uenighet knyttet til barna er den vanligste årsaken til at de som har hver sine kull går fra hverandre, sier Vennesland.
Hun understreker at det ikke er barna i seg selv som er problemet, men hvordan de voksne forholder seg til barna.
— Det handler om hvordan man håndterer dem, hvordan man setter grenser, behandler den andres barn og oppdrar dem, sier Vennesland.
Selve det faktum at man har skilt seg, gjør at mange går med en uro, inni seg, ifølge familieterapeuten.
— Mange fortsetter å gruble «Er dette riktig?», og de går med en vond følelse for at barna har mistet sin mor eller far i hverdagen, sier Vennesland.
Denne uroen gir seg utslag i dårlig samvittighet overfor barna.
— Det at man føler skyld over at barna har blitt skilsmissebarn, fører til at man vil beskytte dem mest mulig. For mange går dette for langt, man overbeskytter og setter ikke nok grenser, sier Vennesland. — Fra «Derfor ryker forhold nr. 2», en reportasje ved Ingunn Saltbones i VG tirsdag 4. februar 2014, side 10-11.
Det moderne menneske er frukten av en lang historie, der til slutt den kristne, demokratiske verden i vår tid har vunnet over barbariet vår klode har vært preget av opp gjennom tidene, og mange steder fortsatt er det. De siste tiårs familiekrise representerer imidlertid et stort tilbakeskritt — tilbake til en verden uten et solid åndelig og moralsk fundament.
DEN IDEOLOGISKE, KULTURELLE OG POLITISKE KAMP OM FAMILIEN
Top