Ingen naturlig dualisme mellom det gode og det onde

Andre har prøvd å løse det ondes problem ved å forklare at det gode og det onde må eksistere ved siden av hverandre som to naturlige deler av universet og livet. De tror at det må være en dualisme mellom godt og ondt på samme måte som mellom yin og yang (mann og kvinne, natt og dag, osv.).

At manikeismen [Stiftet av profeten Mani, født i Babylon i år 216, i mer enn tusen år en av de store verdensreligionene] kalles dualistisk, er lett å forstå. Det er en lære om at verden er en kamp mellom to motsatte prinsipper, Lyset og Mørket, to urkrefter som hver for seg har eksistert fra begynnelsen av. [...] den manikeiske dualismen kan bli oppfattet som selve prototypen på dualistiske verdensanskuelser, der tilværelsen tegnes i svart og hvitt som en kamp mellom uforsonlige motsetninger: det gode mot det onde, lyset mot mørket. [...]
Religionshistorikerne regner med at det er to hovedkilder til denne dualismen. Den ene kilden er den greske filosofiske dualismen mellom ånd og materie, spesielt den mer radikale formen denne dualismen antok i senere platonisme og gnostisisme. Den andre kilden hører hjemme i Iran, i zoroastrianismen, Zarathustras religion, hvor verden oppfattes som en kamp mellom godt og ondt, en kamp mellom en sannhetens og rettferdighetens gud på den ene siden og løgnens og voldens onde makt på den andre siden. Mani har altså laget en syntese av en gresk ontologisk dualisme der ånd og materie er motpolene, med en iransk etisk dualisme der verden og menneskelivet forstås som en moralsk kamp mellom gode og onde krefter.
— Fra «Dualisme på godt og ondt», et essay av Einar Thomassen, professor i religionshistorie ved Universitetet i Bergen, Morgenbladet 24. – 30. september 2004, side 16-19.

Det blir imidlertid feil å anta at det gode og det onde er to naturlige deler av universet og livet. Det gode og det onde komplementerer ikke hverandre slik yin og yang gjør. De to delene av yin og yang som vi finner universelt i naturen, f.eks. proton/elektron, kation/anion, hanndyr/hunndyr, mann/kvinne, tiltrekker hverandre, utfyller hverandre og danner harmoniske og konstruktive forhold. Guds skaperverk er basert på harmoniske forhold mellom bestanddelene innen hvert vesen. Et atom eksisterer f.eks. pga. det konstruktive forholdet mellom proton og elektron.

Det gode og det onde utfyller ikke hverandre. De skaper ikke en harmonisk helhet. De eksisterer i konflikt med hverandre. De frastøter hverandre og forsøker å ødelegge hverandre. Slike konfliktfylte forhold er ikke del av skaperverkets orden, harmoni og enhet. Derfor blir konklusjonen at det gode og det onde ikke representerer en dualisme som er en naturlig del av det Gud har skapt. Det onde er ikke noe naturlig.

Gode mennesker og uselviske handlinger gir gjenklang og sprer varme i omgivelsene, men når det gjelder dem som bevisst påfører sine medmennesker lidelser, leter vi etter forklaringer som kan gi en felles forståelse av dem og deres handlinger. Det gode er enkelt. Det onde er komplisert.
    Den gode setter inn sine ressurser for andre, sitt intellekt, sine følelser, sine handlinger, sitt liv. En menneskerettsforkjemper, en mor, en journalist. En som gir avkall på egen vinning for fellesskapets skyld, synlig eller usynlig for omverden. [...]
    Den bevisst onde handlingen gir, i motsetning til den gode, en umiddelbar tilfredsstillelse bare hos den som utfører den, en tilfredsstillelse andre ikke kan dele. [...]
    De store religionene og humanismen vil framelske omsorg for medmennesker. Det ondes kjerne er ideen om at den største tilfredsstillelse oppnås ved å påføre andre lidelse. Opplevelsen av makt og følelsen av å stå over og utenfor det menneskelige fellesskap er viktige elementer omkring denne kjernen.
    Den gode handlingen skaper følelsesmessig samsvar mellom dem som utfører den, og mennesker i omverden. En kjærlig oppdragelse av barn bygger på denne grunnleggende forståelsen av sosialt samspill og av virkningen dette har på barnet. Gjennom dette samspillet utvikles hjernens mønstre, dens skjema, som er grunnlaget for hvordan vi tenker og danner forestillinger og begreper.
    Like viktig for hvordan vi forstår verden og oss selv, er følelsene, som gir tankeprosessene retning og styrke i samsvar med mer ubevisste trekk i vår personlighet. Å danne forestillinger om bevisst ondskap, innebærer at vi må gjennomføre resonnementer som avviker både fra innlærte tankeskjemaer og fra grunnleggende følelseskvaliteter.
    Det er en påkjenning for psyken å forholde seg til ondskap. Vi må gjøre dette bevisst, som en konkret anstrengelse.
    — Fra «Ondskap som motivasjon», en kronikk av Stein Schage, overlege, Klassekampen tirsdag 17. juli 2012, side 16.

Det er i menneskets verden at vi finner så mye disharmoni og ødeleggelse. Vi finner konflikter på alle plan i menneskelivet, i hvert enkeltmenneske, i familien, i samfunnet, i hvert enkelt land og på det globale plan.

Gud ville aldri ha skapt noe med to motstridende hensikter. Alt i naturen er skapt for å eksistere i harmoni, i seg selv og som helhet. Gud er 100% god. I Gud er det et harmonisk forhold mellom motpoler, mellom det maskuline og det feminine, mellom det indre og det ytre. Mennesket er skapt i Guds bilde for å leve et liv preget av det gode, der det også er et harmonisk forhold mellom motpolene, mellom mann og kvinne, sinn og kropp, gammel og ung, foreldre og barn, osv. Vi er skapt for et liv gjennomsyret av Guds harmoniske ånd.

At ulven dreper elgkalver, er en følge av «natur», og den stilles ikke til ansvar. Når vi gjør det onde, er det ikke «natur», men «u-natur». Vi bryter ned og ødelegger vår menneskelighet. Vi er rett og slett ikke laget for å tåle det. Det «unaturlige» ved ondskapen ser ut til å bekrefte det kristne menneskesynet. På en uhyggelig og paradoksal måte har Breiviks vitnemål i Oslo Tinghus 19. april pekt på nettopp dette: «Det jeg gjorde på Utøya er så vanskelig, og det strider så mot den menneskelige natur å gjennomføre en så barbarisk aksjon [...] at man må jobbe psykologisk med seg selv over lang tid i forkant.» [...]
Det naturlige er å søke det gode og gjøre godt. For vi er skapt til Guds likhet. En tidligere fange fra Kumla fengsel i Sverige, gjorde en viktig oppdagelse under et 30-dagers opphold i Kumla fengselskloster: «Jeg oppdaget at også jeg var i stand til å gjøre noe godt. Det gode fantes også inne i meg.» [...] Et hvert menneske har mulighet til å bedømme — eventuelt fordømme — sine egne handlinger og snu, for slik å forene seg med noe godt og gudgitt.
— Fra «Naturlig å gjøre godt», en kronikk av Kjell Arnold Nyhus, fengselsprest, i Vårt Land lørdag 5. mai 2012, side 41.

Vi husker dobbelt så mange gode opplevelser som dårlige. Dette hjelper oss å takle krevende situasjoner og selve livet.
    Simon Nørby er hukommelsesforsker og lektor i psykologi ved Aarhus Universitet i Danmark. Han forsker på forholdet mellom positive og negative minner, og hva som påvirker hukommelsen.
    — Generelt husker mennesker dobbelt så mange positive som negative begivenheter. Det kan blant annet forklares ved at vi, i utgangspunktet, opplever flere positive begivenheteter, fordi vi aktivt oppsøker positive opplevelser. Eller vet at vi, etter at vi har opplevd begivenheter og gjemt disse i vår langtidshukommelse, aktivt prioriterer å huske de positive begivenheter, og omvendt søke å glemme de negative begivenheter. [...]
    Han opplyser at nyere forskning har vist at glemsel fungerer som en sorteringsmekanisme som hjelper oss med å «rydde opp» i hukommelsen. Når vi for eksempel glemmer ting som er trivielle, vanskelige eller ubehagelige, kan det være en fordel. Glemsomhet hjelper oss å se fortiden i et positivt lys.
    BBC News publiserte nylig en artikkel om at de fleste husker best det som er hyggelig: «Why good memories are less likely to fade».
    — Ja dette er et velkjent fenomen, dokumentert gjennom tallrike studier, bekrefter Nørby og utdyper:
    — Det innebærer at den følelsesmessige styrken av negative og positive minner endrer seg forskjellig: Etter hvert som tiden går, huskes negative begivenheter som mindre intense enn positive begivenheter. Dette forklarer hvorfor eldre mennesker gjerne ser sin fortid i et positivt lys. Fokuset er på det gode fremfor det dårlige som har hendt med dem.
    — Fra «Gode minner varer lengst», en artikkel av Heidi Borud, Aftenposten, morgenutgaven, torsdag 19. juni 2014, del 2 side 14.

I et univers med en naturlig dualisme mellom det gode og det onde ville Gud selvsagt ikke være allmektig. Hvis ikke da Gud var både god og ond samtidig. Og det vet vi jo at Gud ikke er! Gnostikerne opererte f.eks. med et dualistisk univers der materien er ond og ånden god. Slik løste de «Det ondes problem». (Les videre) Se videoen «Det ondes problem»