Løsningen på motsetningen mellom Guds allmektighet og det ondes eksistens er nettopp at man ikke kan snakke om allmektighet overfor vesener med sin egen frie vilje. Gud er med andre ord allmektig overfor sitt skaperverk, med unntak av åndsvesenene han skapte, nemlig oss mennesker og englene. De ble begge skapt med fri vilje. Vi kan tydelig se at også engler har fri vilje i og med at erkeengelen Lucifer — den såkalte slangen i Edens hage — og englene som fulgte ham, gjorde opprør mot Gud. Uten fri vilje kunne de umulig ha gått til et slikt skritt. De falne englene finner vi referanser til både i Det gamle og Det nye testamente, i 1. og 2. Enoks bok og andre apokryfe skrifter, samt i Dantes Inferno.
At ondskapen finnes, kan vel ingen som lever i dagens verden, være i tvil om. Men mens det synes allment akseptert å tro på lysets engler, er Satan og hans falne engler svært så kontroversielle, og avvises gjerne som middelalderske forestillinger. Man kan tro på personlig godhet, men ikke på personlig ondskap.
At pastor Jan-Aage Torp i Oslo-kirken tilbyr demonutdrivelse, har likevel ikke skapt den sensasjonen som Os-saken gjorde for 31 år siden. Det kan skyldes at Oslo-kirken ikke er midt i det norske kirkebildet. Men det skyldes kanskje mer at demoner nå er blitt en del av underholdningsindustrien. På kommersielle fjernsynskanaler drives det ut demoner hver eneste uke.
— Fra «Personifisert ondskap», en kronikk av Erling Rimehaug, kommentarredaktør, Vårt Land lørdag 21. mars 2009 side 2-3.
Derfor kan vi si at Gud ga opp sin allmektighet da han skapte mennesket i sitt bilde. Hans allmektighet ble da begrenset av den makt han ga til mennesket, og til englene. Man er selvsagt allmektig overfor maskiner uten fri vilje, men ikke overfor åndsvesener skapt i Guds bilde.
Dette er det imidlertig mange innen den religiøse verden som ikke forstår. De tror at Gud har all makt, at det er han som bestemmer i ett og alt, og at han en dag skal rydde opp i all ondskapen. Vi trenger bare å tro på ham. En slik holdning har en stor utbredelse rundt om i verden. Her er f.eks. hva en forsker ved Universitetet i Cambridge oppdaget:
Det muslimske brorskapet trodde Gud hadde gitt dem makten. Derfor kan de ikke forstå hvordan de kunne miste den.
— Avsettelsen av Muhamed Mursi representerer en ideologisk krise for Det muslimske brorskap, fastslår universitetslektor i politisk sosiologi ved universitetet i Cambridge, Dr. Hazem Kandil.
— Brorskapet var og er en islamistisk bevegelse. Deres særegne tolkning av islam var avgjørende for hvordan de handlet før 30. juni, og forklarer sjokket i etterkant. De trodde ikke at omveltningene kunne skje. I deres øyne hadde de fått makten ved guddommelig inngripen. Nå spør de seg: Hvorfor har Gud forlatt oss?
For syv år siden ble Kandil kontaktet av noen yngre brorskapsmedlemmer. [...] Det skulle vise seg å bli begynnelsen på et tillitsforhold. Forskeren Kandil fikk lov til å observere Brorskapets medlemmer «i deres naturlige miljø» og gjøre en etnologisk studie. [...] Neste sommer foreligger resultatet av årene med Brorskapet i form av boken Inside the Brotherhood. [...]
— I 1928 så Brorskapets grunnlegger, Hassan al-Banna, seg rundt og fant at den islamske verden var på et historisk bunnpunkt. Kalifen i Tyrkia (tilsvarende den katolske paven) var blitt tvunget til å gå av. Forklaringen al-Banna kom opp med var helt ny i islams historie: Egne regler gjelder for muslimer. Andre kan oppnå suksess ved hardt arbeid her i verden, muslimer må sette sin lit til Gud. Hvis muslimer lever etter sharias regler i samfunnet, vil Gud gi dem makt og velstand. I årene som fulgte skjedde en komplett nytolkning av Koranen, profeten og historien i tråd med dette synet. Slik oppstod islamismen.[...]
I ettertid [etter revolusjonen i 2011] sa Brorskapets leder at revolusjonen først og fremst ble mulig gjennom over 80 år med bønn og tilbedelse — revolusjonen tilhørte Gud. At demontrantene tok støyten i revolusjonen, og Brorskapet var de eneste som var organiserte nok til å ta over, ble sett på som guddommelig inngripen.
Kandil kaller denne tankegangen for religiøs determinisme — å leve etter sharia gir velstand og makt.
— Målet var å gjøre Egypt til et samfunn der alle levde i tråd med deres tolkning av sharia. Dette ville igjen bringe velstand ved Guds nåde.
Her ligger også mye av forklaringen på hva de ikke gjorde, ifølge Kandil. Mursi ble for eksempel kritisert for ikke å ta tak i Egypts økonomiske problemer (galopperende bensin- og brødpriser samt arbeidsledighet).
— I deres over 80-årige historie har de aldri hatt en plan for Egypts økonomi. I stedet har man sett til land der sharia anvendes i hele samfunnet, slik som wahhabistiske Saudi Arabia. I brorskapets øyne fant de olje ved Guds nåde, påpeker universitetslektoren. — Fra «Islamistene famler seg videre etter kuppet», en reportasje ved Andreas W. H. Lindvåg i Vårt Land onsdag 17. juli 2013, side 12-13.
I tillegg til å adlyde en allmektig Gud legger religiøse retninger som wahhabismen stor vekt på å også adlyde dem som sitter med makten. Et slikt syn bidrar selvsagt sterkt til at Saud-familien ikke trenger å frykte å miste sin makt i Saudi-Arabia.
Gud er allmektig overfor den uorganiske materien han skapte, materien alt består av. Den gjør hele tiden akkurat det Gud vil den skal gjøre. Mange teologer og tenkere har derfor forestilt seg universet som en stor mekanisme som følger mekaniske lover. Deistene trodde som kjent at Gud var en slags urmaker som hadde satt sitt urverk, dvs. skaperverket, i gang og så trukket seg tilbake. Siden opplysningstiden har man tenkt slik. Uorganisk materie kan bare i uhyre liten grad sies å ha sin egen frie vilje. (Fra kvantefysikken vet vi at alt ikke er hundre prosent i samsvar med mekaniske lover. Kvantefysikken viser f.eks. at det er en viss uforutsigbarhet i hvordan partikler oppfører seg.)
Også i dyreverden kan vi si at Gud indirekte styrer de forskjellige arter gjennom instinktene han utrustet dem med.
Men da Gud skapte åndsvesener, dvs. mennesket og englene, i sitt bilde, med fri vilje, representerte dette noe helt nytt.
[...] et av ondskapens viktigste kjennetegn [er] det at den er et resultat av et fritt valg: En sulten katt som oppdager en mus vurderer ikke om den skal ta musen eller ikke, den er dømt til å gjøre det. Ikke fordi katten er ond, men fordi den tilhører naturens rike der nødvendigheten hersker. Men mennesket tilhører både naturen og kulturens rike, og i det sistnevnte er det friheten som gjelder, uansett hvor mye psykoanalysen, genetikken og samfunnsvitenskapen har forsøkt å overbevise oss om det motsatte. Selvfølgelig finnes det syke mennesker som ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger, og det å ta hensyn til dem er en fundamental del av vår humanisme. Men det finnes dessverre også syke handlinger som er begått av friske og dermed frie og ansvarlige mennesker. — Fra «Det godes problem», en kronikk av Tommy Sørbø, kunsthistoriker, Klassekampen onsdag 3. august 2011, side 14.
Menneskets fysiske kropp har de samme instinkter som dyrene har. Men menneskets ånd er ment å ikke primært være opptatt av mat, overlevelse og et komfortabelt materielt liv.
Det som skiller oss fra dyrene, er vår evne til å være opptatt av det samme som Gud er opptatt av, dvs. å skape en verden med kjærlighet, sannhet, godhet og fred.
Derfor har vi mennesker vårt eget ansvar. Gud har gitt oss forvalteransvar over denne verden. (Les videre)
Derfor kan vi si at Gud ga opp sin allmektighet da han skapte mennesket i sitt bilde. Hans allmektighet ble da begrenset av den makt han ga til mennesket, og til englene. Man er selvsagt allmektig overfor maskiner uten fri vilje, men ikke overfor åndsvesener skapt i Guds bilde.
Top