I sin banebrytende bok om kompromisser skiller den israelske filosofen Avishai Margalit mellom regimer som hviler på grusomhet og ydmykelse, som mange har gjort gjennom historien, og de som går skrittet videre ved å utelukke bestemte kategorier av mennesker fra alle moralske hensyn, hvor Nazi-Tyskland er erkeeksempelet. Margilatis skille er ikke kvantitativt — det tar ikke med antallet ofre — men kategorisk: Den nazistiske rasismen skapte et uforanderlig hierarki, hvor det ikke kunne eksistere felles moralske forpliktelser. [...] Ved å stemple det meste av menneskeheten som undermennesker avviste nazismen moralen selv.
    Det bør ikke være noen tvil om at nazistene er i en klasse for seg. Ikke noe annet regime har iverksatt noe sammenlignbart prosjekt for systematisk utryddelse. Fra begynnelsen av det sovjetiske systemet fantes det leirer der det var vanskelig å slippe ut i live. [...] Vurdert ut fra Margalits begreper var [...] også Sovjetunionen involvert i radikal ondskap. Den sovjetiske staten gjennomførte systematisk utelukking fra samfunnet av såkalt «tidligere personer» — en gruppe som omfattet de som levde av kapitalinntekter, geistlige fra alle religioner og tsaristiske embetsmenn — og som ble nektet borgerrettigheter, fikk forbud mot å søke offentlig ansettelse og fikk en begrenset adgang til rasjoneringssystemet. Mange døde av sult eller ble sendt i leirer, hvor de omkom av overanstrengelse, underernæring og brutal behandling.
    Betraktet som bred moralsk kategori er det Margalit definerer som radikal ondskap, ikke så ualminnelig. Folkemordet på hereroene i Tysk Sydvestafrika (nå Namibia) i begynnelsen av 1900-tallet ble gjennomført på bakgrunn av en pseudovitenskapelig, rasistisk ideologi som benektet afrikaneres menneskelighet. [...] Det institusjonelle slaveriet i USA før borgerkrigen og i Sør-Afrika under apartheid hvilte på liknende benektelser. Mange forskjellige samfunn, til mange tider og på mange steder, har blitt fratatt moralsk status fra noen av sine undersåtter. Det å benekte andres menneskelighet — på den ene eller andre måten — ser ut til å være en universell egenskap. [...]
    Men ser vi bort fra det at de bruker dem til reklame på internett, er ikke de grusomhetene IS begår veldig forskjellige fra det som har skjedd i mange andre konfliktsituasjoner. Mord på fanger, massedrap og systematisk voldtekt har bare i de siste årene blitt brukt som våpen i det tidligere Jogoslavia, Tsjetsjenia, Rwanda og Kongo.
    — Fra «Sannheten om det onde», et essay av John Gray, britisk filosof, i Klassekampen tirsdag 18. november 2014, side 12-16.

Skarer av mennesker som har levd under totalitære regimer, har vært utsatt for hensynsløs brutalitet. Like fullt har støttespillere ytret seg positivt om makthavernes hensikter — på trygg avstand.
    — I dag er det ikke så aktuelt med totalitære regimer som det var på Hitlers og Stalins tid. Nå ser vi mer av totalitære ideer og bevegelser, sier [historieprofessor Øystein] Sørensen [ved Universitetet i Oslo].
    Han ser en tendens til at en del intellektuelle går veldig langt i å forstå og forsvare voldelige islamistiske bevegelser.
    Faren [fra det totalitære] er med andre ord ikke over.
    — Det ser ut til at mange intellektuelle bevegelser kan falle for eller sverme for totalitære regimer, sier Sørensen.
    Sørensen påpeker at intellektuelle mennesker — som forfattere, journalister eller akademikere — arbeider med ideer. Han mener det kan være nærliggende å bli fanget inn av disse ideene, særlig slike som lover en ny og bedre verden. [...]
    På 1930-tallet, da kampen mellom kommunismen og fascismen som klare ideologiske alternativer var sterk, kunne begge sider argumentere med at de var det eneste alternativet til ondet som den andre siden representerte.
  — Fra «Tenkere ble betatt av det totalitære», en artikkel av Tore Hjalmar Sævik, der han intervjuer professor Øystein Sørensen ved Universitetet i Oslo, avisen Dagen torsdag 25. september 2014, side 14-15.

Når det gjelder Den islamske staten, spiller ideologien wahhabisme en hovedrolle. Helt siden 1920-tallet har herskerne i det saudiske kongedømmet fremmet denne 1900-tallsvarianten av en sterkt undertrykkende og ekskluderende sunniislam som del av prosjektet for å legitimere sin stilling. I det siste har den saudiske sponsingen av denne ideologien blitt forsterket på grunn av trusselen fra et stadig mektigere sjiamuslimsk Iran. [...]
    Men framveksten av IS er også del av en religionskrig. Gang på gang hører vi at religion er et redskap for makt, noe herskende eliter bruker til å styre folket, og det er ingen tvil om at dette ofte skjer. Men den motsatte oppfatningen gjør seg også gjeldende: Politikk kan utmerket godt være en fortsettelse av religion med andre midler. I Europa var religionen den primære politiske kraften i mange århundrer. Seinere fornyet den seg i en ny tids politiske trosbekjennelser — jakobinisme, nasjonalisme og forskjellige varianter av totalitarisme som var av delvis religiøs art. Noe liknende skjer i Midtøsten.
    Drevet fram av bevegelser som kombinerer radikal fundamentalisme med elementer lånt fra sekulære ideologier som leninisme og fascisme, ser konflikten mellom sjiasamfunn og sunnisamfunn ut til å fortsette i de kommende generasjonene.
    — Fra «Sannheten om det onde», et essay av John Gray, britisk filosof, i Klassekampen tirsdag 18. november 2014, side 12-16.

I dag er det 200 år siden Marki de Sade døde, 74 år gammel. Den franske aristokraten var fritenker, forfatter og gjorde opprør mot samtidens verdinormer. Men nå er han mest husket som en megaloman og selvdestruktiv anarkist, gudsfornekter og gudsbespotter, besatt av analsex og brutale former for seksuell nytelse, som skamløst lot seg pirre av pisker og brutalitet — drevet av en ukuelig vilje til å bryte alle tabuer. [...]
    Sade mener helt klart at de mest forbudte fantasier næret av seksuelt begjær utgjør menneskets sanne, skånselløse natur, og han vil slippe fri vår uuttømmelige drift og oppfinnsomhet når det gjelder å påføre andre smerte. Slik vil han med sin nattsvarte demoni åpne en avgrunn.
    Det samme mørket dyrkes av vår tids mest fascistiske bevegelse, Den islamske staten (IS), som drømmer om entydighet, renhet, en svart-hvitt-orden som forvalter den ene sannheten og frykter det tvetydige, som brutalt plyndrer, krenker, ødelegger, voldtar, dreper og lemlester mennesker. Deres grusomhet og bestialitet overgår enhver fantasi — en svart kannibalgalakse som fornekter alt menneskelig og guddommelig. I så henseende er disse sadistiske morderne intet annet enn en moderne inkarnasjon av den Marki de Sade som samlet ondskapens blomster i sitt herbarium.
     — Frå «En forfar til Den islamske staten», en kronikk av Gabi Gleichmann, forfatter, i Aftenposten tirsdag 2. desember 2014, del 2 side 8-9.

I de senere årene har vi vært vitne til at et økende antall unge, vestlige muslimer adopterer ideen om en totalitær, islamsk stat, presentert som en quick fix-løsning på undertrykkende despoter i muslimske samfunn og vestlig imperialisme.
    Et samfunn styrt av sharia er en utbredt utopi blant verdens muslimske befolkning. De mer dedikerte er aktive pådrivere for dette gjennom ikkevoldelige islamistbevegelser, og opererer innenfor grader av demokrati og moderne styresett. De radikale kjemper for og etablerer egne systemer gjennom voldelige samfunnsomveltninger. Dette ser vi i grupper som Al Shabaab, Boko Haram, Taliban, Al-Qaida og IS.
    Det virker som om både det offentlige Norge og moskemiljøene har problemer med å forstå hva som skjer når norske muslimer radikaliseres og ender opp i ekstreme grupperinger. Dette skyldes i hovedsak at grunnlaget for radikaliseringen har skjedd i submiljøer som de færreste kjenner til. Mange som trekkes mot jihadistiske miljøer har en utagerende og destruktiv livsførsel.
    Det kan innebære bruk av rusmidler, ubehandlede psykiske lidelser, tilknytning til gjenger, slåssing og tilbøyelighet til å bryte loven. Man har i slike kretser allerede fått en lav terskel for bruk av vold, brutal oppførsel normaliseres. Mange er dermed voldsradikaliserte allerede før de oppsøker eller blir oppsøkt av ekstrem islamistisk ideologi.
    Religiøse lignelser og idealer blir tolket inn i allerede eksisterende voldsforherligende referanserammer. Det kan være erobringssagaer og beretninger om sterke hærførere i den islamske litteraturen, som unge med turbulent fortid relaterer seg til og blir motiverte av. For eksempel er det flere av Profeten Mohammeds følgesvenner som hadde lange synderegistre før de aksepterte islam, men som senere ble religiøse forbilder. De radikale muslimene identifiserer seg med denne prosessen fra synder til helt, og fokuserer intenst på militant jihad, samtidig som de ignorerer de humanistiske læresetningene i religionen.
    — Fra «Voldsmenn som vil til paradis», en kronikk av Linda Alzaghari, daglig leder i Minotenk — Minoritetspolitisk Tenketank, Aftenposten mandag 17. november 2014, del 2 side 10.

Det hører til tidens paradokser at en innbarket kriminell som Arfan Bhatti har kunnet gå inn i rollen som religiøs inspirator og ideologisk fanebærer.  
    Bhattis rulleblad er langt som et vondt år, fra han tidlig i tenårene var knyttet til ungdomsgjengen Young Guns i Oslo. Knivstikking, torpedovirksomhet, vold og trusler er noe av den kriminelle virksomheten som har fått ham til å gå inn og ut av fengsler i en årrekke.
    Nå er han siktet for mishandling av sin tidligere kone og flere av deres barn, forhold som skriver seg fra 2012. Familien bor fortsatt på hemmelig adresse, og Bhatti er ilagt besøksforbud.
    Under et opphold i Pakistan i 2001 skal Bhatti angivelig ha blitt religiøs. Jeg skriver angivelig, for Bhattis karrière reiser berettiget tvil om hans religiøse overbevisning er forankret i noen egentlig omvendelse, eller snarere i et behov for en ideologisk plattform som kan legitimere kriminell virksomhet og en outsiderrolle han dyrker.
    — Fra «Han må følges tett», en artikkel av Per Anders Madsen, redaktør, Aftenposten fredag 16. januar 2015, hoveddelen, side 12-13.

Noen av oss muslimer i Norge kan synes å være stormannsgale [...]
    De ruger på sine vrangforestillinger, de tillegger seg selv en overlegenhet som om dette er en selvfølge. Men faktum er at de er tapere.
    Ja, radikale tapere!
    Det er også derfor de har så vanskelig å leve i et sivilisert, ordnet samfunn.
    Den enorme, destruktive energien som lurer i den radikale taperen er det som gjør ham (stort sett menn) så skremmende og avskyelig. [...]
    Begreper som menneskelig verdighet og menneskerettigheter er ham totalt fremmed. [...]
    Den radikale taper er blitt helt — for andre radikale tapere. Disse ter seg som talsmenn og sanne representanter for en eller annen masse. I dag gjelder dette spesielt min tro, islam. [...] Med selvfølgelighet gjør hatets predikanter krav på en menings- og ytringsfrihet som de nekter alle andre. De gjør høylytt krav på respekt, men viser ingen respekt for andre.
    — Frå «Dere skal ikke representere meg, hatefulle predikanter», et debattinnlegg av Helaleddin Jamali, Lom, i Klassekampen torsdag 21. august 2014, side 23.