Det onde — en høyst virkelig kraft

Enten djevelskapen blir begått av maktsyke despoter, fanatiske ekstremister eller stormannsgale herskere, er det et unektelig faktum at millioner og millioner av uskyldige mennesker er blitt ofre for vanviddet. Ondskap er ikke et teoretisk begrep, men en høyst virkelig makt.

For de fleste av dem som har overlevd totalitære konsentrasjonsleire, eksisterer djevelen. Ondskap er ikke et tema for filosofisk akrobatikk, den er en evig, iboende kraft i den menneskelige historie.
Aleksander Wat, en polsk poet som ble kastet i et bur sammen med 50 andre fanger og måtte stå månedsvis i en pøl av menneskelige ekskrementer, hadde en visjon om «djevelen i historien». «Det var der,» skriver han i Other World, «at jeg begynte å bli troende.» Djevelen bodde i bataljoner av korsfarere som — med pavens velsignelse — marsjerte mot Jerusalem, plyndret, voldtok, myrdet, stakk «hedenske» barn på stekespidd og grillet dem levende. Den var i legene som tok jobb i Auschwitz og åpnet gasskamre for å sjekke hvor mange som døde. Den var triumferende i sovjetiske apparatchiks som trente skolebarn i å rapportere sine foreldre til politiet.
— Fra «Djevelen og jomfruen», en kronikk av Nina Witoszek, professor, senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo, Aftenposten fredag 27. april 2012, Kultur & Meninger-seksjonen side 4.

Ondskap kom inn i verden i tidenes morgen da de første to mennesker ble lurt bort fra Gud og hans kjærlighet av et opprørsk åndelig vesen, en engel. Siden da har ondskapen spredt seg, utviklet seg og blitt mer og mer raffinert. I vår tid forsøkte onde regimer basert på kommunisme og nazisme å overta hele verden. Det er for øvrig flere likhetstrekk mellom disse to totalitære ideologiene enn mange aner.

«Den kjente filosofen Hannah Arendt drøfter fenomenet ondskap med utgangspunkt i hendelser under andre verdenskrig. Den radikale ondskapen avspeiler seg i totalitære samfunn. Det innebærer at mennesket ikke har en fri vilje med individuelle ferdigheter og behov. Alle kan byttes ut eller elimineres hvis de ikke tjener systemet. Den banale ondskapen karakteriserer hun som handlinger uten tanke på om noe er godt eller ondt. En handler nærmest på autopilot fordi systemet krever det. Egne refleksjoner om hva handlingen fører til, er fraværende. Man trenger verken å være moralsk skrøpelig eller å ha onde hensikter for å foreta handlinger som går hardt utover andre mennesker. Det kan skje oss alle om vi er tankeløse og ureflekterte.»
— Fra «Den tankeløse ondskapen», en kronikk av Borghild Kjølberg, sosionom, Magni Gjæringen, jurist, og Oddhild Günther, sosiolog, i Dagsavisen torsdag 12. april 2012, side 4.

«Alle kan utføre handlinger som gjør andre mennesker ondt. Det kan variere fra planlagte handlinger som har som mål å ramme noen, til handlinger som av tankeløshet utløser ondskap. Filosofen Lars Fr. H. Svendsen [...] skiller mellom fire ulike former for ondskap: Den demoniske, den instrumentelle, den idealistiske og den tankeløse. [...]
Den idealistiske ondskapen kjennetegnes ved at målet er viktigere enn midlene. Aktøren ser på seg selv som representant for det gode, men onde handlinger kan være nødvendig for å hindre noe som oppfattes som verre. I denne kategorien finner vi Anders Behring Breivik. Hans klare mål er å skape et samfunn uten muslimer. Som en korsridder ville han ramme regjeringen og AUF, som han mener ødelegger det norske samfunnet ved en liberal innvandringspolitikk og framvekst av et multikulturelt Norge. Uten anger og med målbevisst grusomhet dreper han 77 mennesker. Han mener at kommende generasjoner vil se på ham som en helt, en forsvarer av europeisk kultur og en som bidrar til å redde Norge fra islamisering. Personer som kalkulerer med at noen må ofres for å oppnå et overordnet mål, vil ikke angre eller kjenne seg skyldige.»
— Fra «Den tankeløse ondskapen», en kronikk av Borghild Kjølberg, sosionom, Magni Gjæringen, jurist, og Oddhild Günther, sosiolog, i Dagsavisen torsdag 12. april 2012, side 4.

Jeg har ikke selv vært i retten. Men mange kommentatorer har vært opptatt av at Anders Behring Breivik fremstår som iskald. Det tolkes som manglende empati, og dermed som ondskap. [...]
    Ondskap handler neppe bare om mangel på medmenneskelighet. Mennesker mener ofte å ha gode grunner for onde handlinger. Her har den kristne kirke mye å beklage. [...] For noen tiår siden ville marxistisk ungdom fengsle foreldrene sine når revolusjonen kom — så fremt de tilhørte «borgerskapet». I dagens Egypt støtter minst halvparten av befolkningen dødsstraff for konvertering. Betyr det at egyptere flest mangler empati?
    Jeg tror ikke det er så enkelt. Men ideologi kan være farlig — i ulike utgaver.
    — Fra «Den lettvinte ondskapen», en kommentar av Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet, Aftenposten torsdag 31. mai 2012, Kultur & Meninger-seksjonen side 2.

Einar Kringlen [...] en av nestorene i norsk psykiatri [...] mener [...] at Behring Breivik ikke var psykotisk 22. juli [...]
    Han dro deretter paralleller til tyskernes brudd mot menneskerettigheter under den andre verdenskrig.
    — Det var ikke bare Hitler som drepte jøder, men vanlige tyskere, som ikke var psykotiske eller strafferettslig utilregnelige.
    Kringlen mener Breivik ikke er noen gåte.
    — Da har det vært mange gåter opp gjennom tiden. Det er ingen grenser for menneskelig ondskap.
    — Tenk på tortur, og alle drap som er skjedd opp gjennom historien, også i moderne tid, sier han [Kringlen].
    — Fra «— Ondskap er ikke alltid en sykdom», en artikkel av Klaus Børringbo og Marie Melgård, Aftenpostens nettutgave mandag 11. juni 2012.

Men hvorfor velger tilregnelige mennesker å gjøre ondt? [Filosof Lars Fredrik] Svendsen skiller mellom ulike former for ondskap:
● Instrumentell ondskap. Onde handlinger er ikke et mål i seg selv, men et middel til å oppnå personlig vinning. For eksempel ser vi det i alvorlige vinningsforbrytelser.
● Idealistisk ondskap. Man gjør noe ondt i den tro at man gjør noe godt. Gjennomsnittsterroristen havner her, og Breivik er selve kroneksempelet, ifølge filosofen:
    — Han fremstiller seg selv som drevet av så store idealer at han føler det han gjør nå er mer meningsfylt enn hva han har gjort noen gang. Her er det imidlertid viktig å understreke at disse idealene er perverse. Men det gjør ikke Breivik til mindre idealist.
● Dum ondskap. Vi handler uten å reflektere over om vi gjør godt eller vondt, altså moralsk tankeløshet.
● «Normal» ondskap. Sistnevnte kategori er mest utbredt, ifølge filosofen. Og de aller fleste av dem som utfører de mest grusomme handlinger, er helt normale mennesker:
    — Politibataljon 101 under andre verdenskrig bestod av helt vanlige menn fra Hamburg-distriktet som ikke skilte seg fra andre mennesker på noen som helst relevant måte. Likevel deltok de i massiv nedslakting av jøder. Det er ikke slik at noen av oss er forhindret fra naturens side å gjøre de mest forferdelige ting, sier Lars Fredrik Svendsen. [...]
    — Vi må bevisstgjøres at det finnes noen moralske absolutter som ikke kan overtres. Vi må også erkjenne at de ikke kan overstyres av hensyn til egen vinning eller et stort ideal. Det er i hvert fall et skritt på veien.
    — Fra «Ondt blod», en artikkel av Caroline Teinum Gilje i Vårt Land fredag 20. april 2012, side 24-25.

Filosofer har opp gjennom tidene forsøkt å tone ned ondskapen og forklare den som

● noe som bare ser ondt ut fra vår begrensede synsvinkel, altså noe som bare tilsynelatende er ondt

«mer ondskap [...] fører [ikke nødvendigvis] til en enda sterkere bevissthet om det gode. Som oftest kommer det mer ondt ut av ondt, ikke mer godt.»
— Fra «Hva er ondskap?», et intervju med filosofen Lars Svendsen i Aftenpostens nettutgave, lørdag 27. august 2011.

Med slike forklaringer er det selvsagt en reell fare for å bagatellisere det onde. For de mange millioner mennesker som ble ofre for ondskapen, var den høyst virkelig, og ikke bare det godes fravær eller noe som bare så ondt ut eller føltes ondt. For dem som følte ondskapen på livet, var den noe langt mer. Det er kanskje bare disse ofrene som fullt ut skjønner dens grusomhet.

Et annet problem er selvsagt at samfunnets ledende eksperter på de fleste fagfelt, den intellektuelle elite og forståsegpåerne, tror at ondskap er et fenomen hinsides den menneskelige fatteevne. Den nøye planlagte ondskapen vi ble vitne til i Regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011, blir redusert til «psykotisk utløst utilregnelighet» og å diagnosere et enkeltmenneske. Vi overlater det med andre ord til et lite fagfelt av eksperter å forklare djevelskapen med uttrykk og begreper de selv har laget og definert uten den minste henvisning til det ondes åndelige dimensjon. Det er det som er ondskapens kjerne.

— Jeg spurte en anerkjent psykolog i Storbritannia en gang om psyken til Stalin og Hitler. Han sa at Stalin hadde paranoid schizofreni. Hitler led av personlighetsforstyrrelse. Dette er ett eksempel på at vi har gått inn i en tidsalder hvor man bare leter etter kausal årsakssammenheng for å forklare hvorfor ondskap skjer, for eksempel ved å putte en sykdom på folk som handler unormalt. Med dette fraskriver vi det ansvaret mennesker har når de handler ondt. Historikere går lenger og lenger bort ifra tanken om at ondskap eksisterer, og det mener jeg er feil [, sier Antony Beevor].
— Fra «— Mennesker som handler ondt, har et ansvar», en artikkel der Antony Beevor, britisk historiker og forfatter, blir intervjuet av Thea Storøy Elnan, Aftenposten fredag 18. september 2015, del 2, side 4.

I vår tid og i vår kultur er der ein tendens til å tru at «ingen onder skyldes ondsinnede hensikter». Eg bør presisere det slik: «ondsinnede hensikter hos fullt tilregnelige og rasjonelle mennesker». Dessutan er det verdt å ta med eit synspunkt som er blitt tillagt Max Scheler: Di større makt det moralsk vonde får over tilværet, di sikrare blir menneska på at det ikkje eksisterer.
Kort sagt: Ein av illusjonane i vår tid er at det moralsk vonde ikkje eksisterer. Den viser seg i ymse forsøk på reduksjon — til irrasjonalitet, psykopatisk destruktivitet og liknande. Men det er ein illusjon som stadig blir spotta av realiteten, og det er lett å gi det ytre signalementet på det moralsk vonde.
— Fra «Om det moralsk vonde», ein kronikk av Jon Hellesnes, forfattar og professor emeritus i filosofi, Klassekampen lørdag 21. juli 2012, side 28- 31.

For akkurat ett år siden utførte Anders Behring Breivik handlinger som var så uhyrlige at diskusjonen naturlig nok oppsto: Hvem kan ville velge å gjøre noe slik? Handlingene utfordret forståelsen. Vi manglet simpelthen referanserammer for ugjerningene — og derfor ble det forsøkt å knytte den handlingsutløsende faktoren til noe annet enn gjerningsmannens eget frie valg.
    Kan det være en annen forklaring på ugjerningene?
    Ja, påstår aktoratet — om enn under tvil. Det var en psykose som var årsaken til dissse handlingene — derfor kan ikke gjerningsmannen holdes ansvarlig for sine handlinger. Han hadde ikke noe valg — sykdommen tvang ham til å gjøre det.
    Sant nok, det finnes mennesker som er så mentalt syke at det er åpenbart at de ikke vet hva de gjør — og at det de gjør eventuelt er galt og ulovlig. Men tilhører gjerningsmannen fra Regjeringskvartalet og Utøya den kategorien? [...]
    Tross alt, det er ikke graden av ondskap som definerer psyken til en gjerningsmann. Det er hvorvidt det gir mening å hevde at personen visste hva han gjorde — og at han derfor også kunne ha valgt å ikke gjøre det han gjorde. Var ikke det mulig for Anders Behring Breivik?
    Problemet er åpenbart: Det er strengt tatt vanskelig å se for seg en mer systematisk, bevisst, planlagt og, ja, tilregnelig ugjerning enn det Anders Behring Breivik utførte den 22. juli.
    Dersom vi nå allikevel har et system som kan ende opp med å frifinne ham for ansvaret for disse handlingene — hva innebærer det? Har vi et system som fornekter ondskapen? Har vi satt den bort til psykiatrien for å slippe å forholde oss til den? Lever vi et så velregulert samfunn at vi ikke lenger kan akseptere at ondskap eksisterer — om den bare er ond nok?
    — Fra «Om ondskap blir sykdom», en kronikk av Einar Øverenget, filosof, Humanistisk akademi, Vårt Land lørdag 21. juli 2012, side 32 - 33.

Når i tillegg de mange troende bare ber Gud om å frelse oss fra det onde, og ikke selv prøver å forstå ondskapen og gjøre noe med den, da får onde krefter fritt spillerom i et samfunn dominert av en moralsk relativisme og en underholdningsindustri som hele tiden tøyer grensene for hva som er tillatt å servere. Det betyr mer og mer sex og vold og flere og flere mord og grusomheter på skjermen. Det er klart vi blir påvirket. Kulturen vi lever i, påvirker oss mer enn vi aner.

«Det kan være vanskelig å se og erkjenne at ens handlinger fører til noe ondt. Det er spesielt vanskelig dersom personen eller gruppen handlingen går ut over, defineres som annerledes enn en selv, det vil si en vi-dem-situasjon. Har den ene gruppen makt, oppstår det lett avmakt i den andre. Jo større avstanden mellom gruppene er, jo lettere kan overgrep finne sted.»
— Fra «Den tankeløse ondskapen», en kronikk av Borghild Kjølberg, sosionom, Magni Gjæringen, jurist, og Oddhild Günther, sosiolog, i Dagsavisen torsdag 12. april 2012, side 4.

Normene, dydene og idealene representerer det etiske kjernestoffet, men det er et kjernestoff det ikke alltid er like lett å etterleve i det praktiske livet. En sann og menneskelig etikk må derfor også kunne svare på svikets, skammens og skyldens problem. Den gode etikk må kunne peke på veier ut av nederlagets isolerende og oppløsende konsekvenser. Til en rettmessig anklage må det også være rom for oppreisning og tilgivelse. Jesu ord om at «den som er ren, kan kaste den første stein», kaller oss til besinnelse når det gjelder å sammenholde etikkens og lovens krav med nådens og tilgivelsens mulighet. [...]
    En etikk som bare fremmer kravet og en påfølgende anklage, men som er språkløs og stum i møte med menneskets anger og lengsel etter tilgivelse, vil etterlate mennesker i fortvilelse. Det er ikke uten grunn at den nye bibeloversettelsen, i Jobs bok, omtaler Satan som Anklageren. Det er noe demonisk over dette å løfte frem kravet, sviket og nederlaget og samtidig skjule nådens mulighet.
    I moderne utgave finner vi denne typen etisk retthaveri [...] i mediene. Den aggressive, alltid anklagende, gravende, etikkfikserte journalistikk har i jakten på sannheten, til tider gjort etikk til en ren forbannelse for dem som har forbrutt seg eller sviktet. Vi har de siste årene vært vitne til en slags heksejakt på mennesker som på ulike samfunnsområder har tråkket feil. Medienes dekning av Tore Tønne-saken og Valla/Yssen-saken er noen av de grelleste eksemplene på en slik pressedekning, men det finnes flere. [...]
    poenget er at anklagen aldri må bli stående alene. Derfor må mediene, om de skal tjene menneskene og ikke bare pengene, besinne seg i sin inkvisitoriske og indignerte jakt på syndere. [...]
    En kultur, en tro, et livssyn eller en ideologi som ikke kan gi svar på menneskets erfaring av skyld og skam, kommer ikke til rette verken med det sant menneskelige eller det guddommelige. I møte med det feilende mennesket nytter det ikke med mer etikk, heller ikke mer regler eller påbud.
    — Fra «Menneskefiendtlig etikk», en kronikk av Paul-Otto Brunstad, professor i religionspedagogikk ved Norsk Lærerakademi, Bergen, Vårt Land fredag 25. mai 2012, side 4-5.

Hvis vi ikke greide å forhindre at seks millioner jøder ble drept av onde krefter, klarer vi da å overvinne det onde og destruktive i vårt eget liv? Mangt et religiøst menneske har måttet kapitulere og innse at de gjorde det onde de slett ikke ville, i stedet for det gode de ville.

Det er ikke nok å ha et fromt ønske om å overvinne de onde krefter. Vi må forstå hva ondskap er. Vi må forstå kjernen i det onde og hvordan onde krefter påvirker oss, ofte uten at vi er klar over det.

Bortsett fra den andre verdenskrig og, selvsagt, norske troppers daglige møte med ondskapen i Afghanistan har Norge vært relativt spart for sjelelig korrosjon forårsaket av ondskapens kraft. Den norske sjelen er jomfruelig. De som ikke oppdaget Djevelen, trenger ikke å tro på Gud. De har råd til å tro på mennesker. («Jeg vil dø i den tro at de andre er god», sa Bjørnstjerne Bjørnson). De mener ofte at ondskapen er en teknisk feil, noe som kan elimineres ved riktig sosial teknologi. Hvis vi er gode mot de andre, så vil de andre være gode mot oss. Pasifisme über alles.
— Fra «Djevelen og jomfruen», en kronikk av Nina Witoszek, professor, senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo, Aftenposten fredag 27. april 2012, Kultur & Meninger-seksjonen side 4.

Selve nøkkelen til å forstå «Det ondes problem» og skape en verden uten ondskap er menneskets del av ansvaret.

«For filosofen Aristoteles er det å leve noe du må lære deg å bli god til, gjennom konstant øvelse. Med andre ord: skal du «skru den som Beckham», må du trene, skal du bli et dydig menneske må du reflektere og deretter øve deg gjennom handling. De onde i et slikt perspektiv må i så fall være de som utviser store mangler i det å leve et korrekt liv.
De fleste av oss er «dysfunksjonelle» på et eller annet plan; vi fikser ikke livet, helt. Vi går derfor på smeller. Vi roter oss bort, i perioder. Men vi korrigerer, eller får hjelp av familie, kjæreste, venner, kolleger eller det profesjonelle hjelpeapparatet til å komme oss videre. Vi har bare moderate tilpasningsvansker. Men noen ytterst få kan potensielt være som gjerningsmannen fra 22/7.»
— Fra «Om å leve med ondskap», et innlegg av Andrew Kroglund i Dagsavisen torsdag 12. april 2012, side 4.

Hvis Gud hadde kunnet avskaffet ondskapen, ville han ha gjort det for lenge siden. Han skapte oss med forvalteransvar. Derfor er det først når vi mennesker oppfyller vårt ansvar og vi oppfyller vår tiltenkte rolle, at vi blir i stand til å skape den verden Gud ville se da han skapte alt. (Les videre) Mer om ansvaret Gud ga oss, finner du i kapittelet om predestinasjon i Håndbok i Prinsippene. Se videoen «Det ondes problem» Se videoen «Det ondes opprinnelse»