— Jeg tror det finnes en god kraft og en dårlig kraft. Det er en kamp mellom dem. [...]
— Jeg nekter å tro at det onde oppsto i menneskesinnet gjennom evolusjon. Det er mer personlig og gjennomtenkt. Ateistenes tro på at alt er tilfeldigheter, får jeg ikke til å stemme. Det er som om krefter prøver å lure og forføre oss. — «Rikskatolikken», en artikkel der Arne Berggren, forfatter, intervjues av Astrid Dåstøl, Vårt Land lørdag 19. november 2011, side 30-32.
Kampen mellom det gode og det onde er imidlertid ikke som vi har sett, en evig kamp i den forstand at den har alltid eksistert og vil alltid eksistere, i all evighet.
Det onde kommer heller ikke fra Gud, men kom inn i verden på et visst tidspunkt. Kilden til det onde er ikke Gud. I de monoteistiske religioner er begivenheten da det onde kom inn i verden, kjent som syndefallet
I sitt klassiske verk «The Symbolism of Evil» går Paul Ricoeur gjennom de myter om ondskap vi finner i religionene fra Midtøsten og rundt Middelhavet. Han mener å finne fire mytiske grunntyper, som hver på sin måte søker å forklare ondskap. Den første og eldste er ondskap forklart som kaos. Verden er i utgangspunktet kaotisk og ond. Gudene tvinger kaoset i kne og skaper et ordnet kosmos. Menneskenes oppgave er å støtte gudene i dette arbeidet. Den andre forklaringen er ondskap som hybris (overmot). Denne finner vi i klassisk gresk mytologi. Gudene griper inn i hovmodige menneskers liv og sørger for at deres svakheter tar fullstendig overhånd. Den tredje typen finner vi i gnostisk og platonsk tradisjon. Her er den gode ånden fanget i en ond materie. Den fjerde er Adamsmyten. I den jødisk/kristne/islamske tradisjonen er det ulydighet overfor Guds bud — og med dette et fatalt valg om å gå i ledtog med djevelen — som forklarer ondskap. — Fra «Ondskap», en artikkel av Helene Næss, religionshistoriker, Klassekampen onsdag 14. mai 2008 side 7.
Det interessante når vi begynner å forstå betydningen av symbolikken i syndefallsberetningen i de abrahamske religioner, er at den inneholder elementer fra samtlige av de ovennevnte måter å forklare det onde på.
For det første ble menneskets verden og den opprørske del av englenes verden kaotisk fordi de sentrale aktører handlet stikk i strid med prinsippene som skaper harmoni og fred. Ettersom de første sentrale aktører var opphavet til hele menneskeslekten, trakk de alle med seg inn i en kaotisk ond verden.
Har du møtt uttrykket «Pandoras eske»? Det dukker opp i litteraturen fra tid til annen og stammer fra gresk mytologi. Der skrives det at Pandora var den første kvinnen på jorden. Zevs laget henne så vakker at han ville gi henne liv. Mange guder ga henne forskjellige flotte egenskaper i gave. Pandora betyr «den evnerike». En av evnene hun fikk i gave var nysgjerrighet. Det var en egenskap hun aldri lot hvile. Da hun giftet seg fikk hun i bryllupspresang av Zevs en enestående vakker boks, pyntet med gull og vakre steiner. Boksen var låst, men det nygifte paret fikk nøkkelen. Pandora fikk beskjed om at hvis hun ville leve lykkelig sammen med sin nye mann, måtte hun aldri åpne boksen. En god stund gikk og paret levde et lykkelig og fredfullt liv. Etter hvert ble likevel nysgjerrigheten så stor at Pandora åpnet boksen. Da den åpnet seg, fløy elendighet og ulykke ut. Sykdom, fortvilelse og andre onder kom ut i verden. Dette har bedrøvet menneskene siden. — Fra «Å åpne eller ikke åpne?», en kronikk av Steinar Ekvik, sokneprest, Vårt Land fredag 6. august 2010, side 22-23.
For det andre var overmot en del av årsaken til at Lucifer gjorde opprør mot Gud. Lucifer ville gjerne fortsette å ha den samme sentrale posisjon han hele tiden hadde hatt, selv etter at Gud skapte mennesket til å forvalte verden. I den nye situasjonen som oppsto da mennesket dukket opp, skulle Lucifer ikke bare ha tjent Gud, men også menneskene. Det var sjalusien han da følte, som ble kimen til hans opprør.
Åndelig hovmod i en eller annen form er også et tema man finner beskrevet som et kjerneproblem i alle de store verdensreligionene. [...]
Også i islam er dette et tema. Det fortelles at Satan eller også Iblis en gang var et ildsvesen på nivå med englene. Man han led av hybris og nektet å anerkjenne Guds påbud om at Adam var Guds største skapelse. Iblis mente han selv var bedre enn Adam. Derfor ble han kastet ut av himmelen. I denne fortellingen er åndelig hovmod eller hybris knyttet direkte opp til det ondes problem, som en forklaring på hvordan det onde kom inn i verden.
— Fra «Åndelig hovmod», en kronikk av Helene Næss, religionshistoriker, Klassekampen torsdag 11. juli 2013, side 3.
Det har vært en entydig forståelse av forholdet til homofil praksis i en samlet kristenhet gjennom 2000 år. Det hører med til modernitetens hybris at en nå mener seg å vite bedre enn apostler og profeter, og dermed anser seg kvalifisert til å lese korrektur på Den hellige skrift. — Fra «Retorikk og kirkevalg», en kronikk av Jan Bygstad, prest i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn i Bergen, avisen Dagen tirsdag 6. oktober 2015, side 20-21.
Grådighet og ondskap skildres godt av J.K. Rowling i bøkene om Harry Potter. Den onde, Voldemort [...] mangler evne til å ta imot; elske. Han stiller seg utenfor alle fellesskap han ikke kan kontrollere.
Han er misunnelig på andres forbindelse med virkeligheten, en forbindelse bare kjærlighetsforhold gir; kjærlighet til verden, til livet, til andre mennesker. Den grådige er fattig og tom, bærer ikke, men må eie og ha mer og mer, penger, ting og andres liv. Andre mennesker er midler for ham. Han søker makt over dem. Levende eller døde. Kjøpt og betalt. Truet. Underkuet. Vel, dere skjønner.
Grådighet kan føre til en form for ondskap. Det handler om å eie for å skjule seg, og herske; heve seg over andre. Det handler om å være uten takk, et tomt sluk, uten evne til å hengi seg og kjenne ansvar. — Fra «De onde heltene», en kronikk av Gerd Kvanvig, forfatter, Oslo, Aftenposten, kulturseksjonen side 4, søndag 10. oktober 2010.
Søren Kierkegaard har i sin analyse av fortvilelsen beskrevet «den demoniske»: en innesluttet person som i hat mot hele verden vender det gode til noe ondt og motsatt. Den demoniske har ikke bruk for noen hjelp, og aller minst av Gud, men vil i stedet skape sin egen virkelighet der han er overlegen alt og alle. En slik type virkelighet er det som reproduseres i Behring Breiviks og mange av de høyreekstreme miljøenes politiske mytologi. Dette har de til felles med den bevegelsen de hevder å bekjempe. Al-Qaida og lignende islamistiske miljøer bygger også opp en ny mytologi og voldsideologi basert på løsrevne forestillinger om jihad, martyrdom og et verdensomspennende kalifat.
— Fra «Korstog mot hellig krig», en kronikk av Marius Timmann Mjaaland, forsker, filosof og teolog, Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo, Aftenposten, morgenutgaven onsdag 28. september 2011, kulturseksjonen side 4..
For det tredje hadde den første mann og kvinne en uhyre viktig oppgave i og med at de som sagt var opphavet til hele menneskeslekten. Fordi de falt, ble hele verden ond. Det ble til og med så ille at Gud ifølge 1. Mosebok angret at han hadde skapt menneskene. Under slike omstendigheter kan det selvsagt virke som om ånden er fanget i en ond fysisk virkelighet, der det onde rår. Paulus uttrykte dette ganske treffende: «Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde. Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov, men jeg merker en annen lov i lemmene. Den kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene. Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?» (Rom 7,21-24). Denne indre motsetningen i mennesket kan bare forstås fullt ut når vi forstår symbolikken i syndefallsberetningen. Opprøret mot Gud var åpenbart av en seksuell karakter i og med at menneskene plutselig ble bevisst at de var nakne, og derfor begynte å dekke til sine kjønnsdeler. Livet som ble skapt, og arvelinjen som ble til på grunn av en kjærlighet preget av synden som kom inn i verden, er noe som går i arv fra generasjon til generasjon. Alle blir unnfanget og født som en del av den falne adamske arvelinjen. Derfor snakker Paulus om «denne dødens kropp». Derfor finner vi begrepet «gjenfødelse» i forskjellige religioner. Man blir født inn i en ond verden, men ønsker å unnslippe den og få et nytt liv i en bedre verden.
For det fjerde skjønner man at selv om det er mange symboler i syndefallsberetningen, var likevel opprøret mot Gud noe høyst virkelig, en historisk begivenhet som fikk enorme konsekvenser. All ondskapen som spredte seg etter hvert, var likeledes noe høyst virkelig, som ikke bare kunne bortforklares som det godes fravær.
Kanskje klarer den britiske filosofen Anthony Grayling å fange inn noe vesentlig med det begrepet han mener best kjennetegner Fritzls handlemåte: Moralsk sinnssykdom. [Josef Fritzl voldtok sin datter først i 1977 da hun var 11 år. Fra 1984-2008 sperret han henne inne i kjelleren i Amstetten, Østerrike, og voldtok henne gang på gang. Hun fødte sju barn med ham som far]
«Sinnssyk» er ikke lenger noen gangbar medisinsk term. Moralsk sinnssykdom har ingen plass i det juridiske vokabular.
Grayling forsvarer likevel sitt begrep med at Fritzl ikke ville innordne seg og handle i tråd med moralske normer som han både kjenner til og fullt ut forstår. Han er forstyrret, men likevel et eksempel på en person som med åpent sinn, fullt bevisst og gjennom egne valg avviser moralsk normalitet.
Grayling mener Fritzls moralske sinnssykdom ikke er så enestående som vi kanskje skulle ønske oss, og at det ikke bare slår ut på individplan. Nazistenes folkemord kan også betraktes som utslag av massiv, moralsk sinnssykdom, det samme kan systematiske voldtekter av kvinner og barn i dagens Kongo. [...] moralsk sinnssykdom går som en mørk skygge gjennom historien, mener Grayling. — Fra «Kongerike i en kjeller», en kommentar av Per Anders Madsen, redaktør, Aftenposten lørdag 14. mars 2009, kulturseksjonen side 3.
Det er uten tvil mulig å være alvorlig mentalt syk uten å utføre kriminelle eller ondskapsfulle handlinger, men er det motsatte mulig: Er det mulig å utføre svært ondskapsfulle og menneskefiendtlige handlinger uten å være mentalt syk? [...]
Og selv om spørsmålet er blitt svært aktuelt i saken mot Anders Behring Breivik, aktualiserer det en tematikk som går langt tilbake i tid. Hva er ondskapens opprinnelse?
Er mennesker som utfører onde handlinger onde av natur — og derfor ute av stand til å gjøre noe annet enn ondt — eller velger de ondskapen av egen fri vilje? En tanke som har stått sentralt innenfor så vel filosofien som teologien er at mennesker i utgangspunktet verken er gode eller onde — men de er i stand til å velge både gode og onde handlinger.
Opp gjennom historien har ondskap derfor blitt knyttet opp til menneskets frihet: Mennesker har frihet til å velge det onde — de må ikke velge det, men de kan. Derfor kan de også holdes moralsk og juridisk ansvarlig for sine handlinger. De kunne ha valgt å ikke gjøre det onde.
— Fra «Om ondskap blir sykdom», en kronikk av Einar Øverenget, filosof, Humanistisk akademi, Vårt Land lørdag 21. juli 2012, side 32 - 33.
Men det store spørsmålet er selvsagt hvorfor den allmektige Gud ikke var i stand til å forhindre syndefallet , eller det ondes inntreden i den gode verden han hadde skapt.
I sitt klassiske verk «The Symbolism of Evil» går Paul Ricoeur gjennom de myter om ondskap vi finner i religionene fra Midtøsten og rundt Middelhavet. Han mener å finne fire mytiske grunntyper, som hver på sin måte søker å forklare ondskap. Den første og eldste er ondskap forklart som kaos. Verden er i utgangspunktet kaotisk og ond. Gudene tvinger kaoset i kne og skaper et ordnet kosmos. Menneskenes oppgave er å støtte gudene i dette arbeidet. Den andre forklaringen er ondskap som hybris (overmot). Denne finner vi i klassisk gresk mytologi. Gudene griper inn i hovmodige menneskers liv og sørger for at deres svakheter tar fullstendig overhånd. Den tredje typen finner vi i gnostisk og platonsk tradisjon. Her er den gode ånden fanget i en ond materie. Den fjerde er Adamsmyten. I den jødisk/kristne/islamske tradisjonen er det ulydighet overfor Guds bud — og med dette et fatalt valg om å gå i ledtog med djevelen — som forklarer ondskap.
Har du møtt uttrykket «Pandoras eske»? Det dukker opp i litteraturen fra tid til annen og stammer fra gresk mytologi. Der skrives det at Pandora var den første kvinnen på jorden. Zevs laget henne så vakker at han ville gi henne liv. Mange guder ga henne forskjellige flotte egenskaper i gave. Pandora betyr «den evnerike». En av evnene hun fikk i gave var nysgjerrighet. Det var en egenskap hun aldri lot hvile. Da hun giftet seg fikk hun i bryllupspresang av Zevs en enestående vakker boks, pyntet med gull og vakre steiner. Boksen var låst, men det nygifte paret fikk nøkkelen. Pandora fikk beskjed om at hvis hun ville leve lykkelig sammen med sin nye mann, måtte hun aldri åpne boksen. En god stund gikk og paret levde et lykkelig og fredfullt liv. Etter hvert ble likevel nysgjerrigheten så stor at Pandora åpnet boksen. Da den åpnet seg, fløy elendighet og ulykke ut. Sykdom, fortvilelse og andre onder kom ut i verden. Dette har bedrøvet menneskene siden.
Søren Kierkegaard har i sin analyse av fortvilelsen beskrevet «den demoniske»: en innesluttet person som i hat mot hele verden vender det gode til noe ondt og motsatt. Den demoniske har ikke bruk for noen hjelp, og aller minst av Gud, men vil i stedet skape sin egen virkelighet der han er overlegen alt og alle. En slik type virkelighet er det som reproduseres i Behring Breiviks og mange av de høyreekstreme miljøenes politiske mytologi. Dette har de til felles med den bevegelsen de hevder å bekjempe. Al-Qaida og lignende islamistiske miljøer bygger også opp en ny mytologi og voldsideologi basert på løsrevne forestillinger om jihad, martyrdom og et verdensomspennende kalifat.
Top