Ifølge reformatoren [Martin Luther] burde jødiske synagoger og skoler brennes ned, husene deres rives og ødelegges, mens det de eide skulle fratas dem (særlig gull og sølv), rabbinerne skulle forbys å undervise, og jødene selv stenges inne i innhegninger, mens de «uopplatelig stønner og klager til Gud over oss».
    Dette var råd som til punkt og prikke ble fulgt av Luthers landsmenn Hitler og Göring, og det var slett ingen tilfeldighet — men derimot kald beregning — som gjorde at propagandaminister Goebbels iverksatte den store jødepogromen natt til 10. november (1938), nettopp på Luthers 455. fødselsdag («Krystallnatten»).
    — Fra «Mørke sider ved våre verdier», et debattinnlegg av Hans Petter Hermansen, førstelektor ved Høgskolen i Østfold, Vårt Land lørdag 12. september 2015, side 35.

Krystallnatten skjedde natten mellom 9. og 10. november 1938 og var en spontan reaksjon på nyheten om at den tyske diplomaten Ernst von Rath var myrdet av en ung jødisk flyktning i Paris. Det hele var satt i scene av det nazistiske partiet NSDAP.
     Krystallnatten ble over 7.500 jødiske butikker ødelagt og 400 synagoger brent ned. 91 jøder ble drept og rundt 20.000 sendt til konsentrasjonsleirer.
    — Fra «Krystallnatt: — Israel er vår tids nazister», en artikkel av John Solsvik i avisen Dagen onsdag 11. november 2015, side 11.

«Gamle antisemittiske konspirasjonsteorier på linje med Sions Vises Protokoller er kommet på mote igjen, både i Vesten og i den muslimske verden.  Jødene tilskrives en diabolsk evne til å infiltrere alt og alle.  De er som en blekksprut som sprer sine fangarmer i alle retninger. I sine bestrebelser på å oppnå verdensherredømme utnytter jødene alle tenkelige midler.  Særlig er de aktive i media og underholdningsindustri, og de sitter også med pengemakten.  Jødene er mestre i å styre via andre, ved hjelp av mellommenn som skjuler at det egentlig står jødiske interesser bak.  Slik kunne jeg fortsette å ramse opp fra den moderne versjon av Sions Vises Protokoller, det tsaristiske propagandamakkverk som trykkes opp i stadig nye opplag.
    Hadde det ikke vært for Malaysias nylig avtroppede statsminister Mahathir bin Mohamad, ville mine lesere kanskje ha trodd at det var jeg som hadde fått konspirasjonsteorier på hjernen.  På et toppmøte i verdensorganisasjonen av islamske stater for en tid siden kom han med disse og andre utgydelser. [....]
    Dette rasistiske vrøvlet høstet enorm applaus fra de fremmøtte stats- og regjeringssjefer.»
    — Fra «Konspirasjoner på hjernen», en artikkel av Jahn Otto Johansen, forfatter og utenrikskommentator, Aftenposten, morgenutgaven, mandag 3. november 2003, side 8.

 — Konspirasjonsteorier er farlig moro:  For folk flest er det underholdning, men i ekstreme politiske og religiøse miljøer er det et mektig våpen, sier de to redaktørene bak den nye boka «Konspiranoia. Konspirasjonsteorier fra 666 til WTC», Arnfinn Pettersen og Terje Emberland.
De har samlet religionshistorikere, historikere og folklorister for å ta for seg en rekke konspirasjonsteorier gjennom tidene. Målet har vært å avsløre teoriene, en gang for alle.
    — I høyreekstreme miljøer florerer konspirasjonsteoriene som aldri før.  Mens de for 10 - 15 år siden var ute etter innvandrere, er de nå overbevist om at hele kultur- og samfunnslivet er styrt av en jødisk konspirasjon, ZOG, «det sionistiske okkupasjonsregimet», sier religionshistoriker Terje Emberland. [...]
    — Det som kjennetegner grupper som tror på konspirasjoner, er at de mener at de burde hatt det bedre, og at det er mye enklere å ty til konspirasjonsteorienes enkle fiendebilde enn å se på de store komplekse grunnene til at man ikke får det slik man vil ha det, sier folklorist Arnfinn Pettersen. [...]
    — Gjennom hele Europas historie har ulike grupper, som jøder, hekser og kjettere, alltid blitt sett på som et vrengebilde på kristne verdier.  Mens man så på kristendommen som det absolutt gode, var disse gruppene representanter for det absolutt onde. Bakenfor lå behovet for en demonisert fiende, sier Terje Emberland.
    — Hvis man selv hevder å besitte hele sannheten om verden, forsøker man jo å finne en forklaring på at denne sannheten ikke har nådd fram.  Da trenger man en fiende, sier Arnfinn Pettersen.
  Både frimurerne og jødiske grupper har gjennom tidene blitt anklaget for å forsøke å undergrave sivilisasjonen.  Både menneskeofringer, kannibalisme og til og med Jack the Rippers drap skal de ha stått bak.
     — Fra «Konspirasjoner på norsk», en artikkel av Hilde Østby i Dagsavisen mandag 15. desember 2003, side 24-25.

Jeg vil presisere at antisemittismen ikke er en ny oppfinnelse. Den er urgammel, utspekulert og bestialsk. Jødeforfølgelser og -hat er kommet i mange inkarnasjoner med det til felles at det ikke stopper. For dem som trodde at antisemittismen tok slutt med den annen verdenskrig, så er det ingenting i år 2015 som tyder på at dette stemmer. Drapene på uskyldige jøder i Paris og København beviser det motsatte.
    — Fra «Et mørkt år for Europas jøder», et debattinnlegg av Monika Csango, journalist og regissør, Aftenposten mandag 9. november 2015, del 2 side 2.

Spesielt avisene i Midtøsten er scene for oppegging av hatet mot Vesten, USA og Israel. [...] Karikaturer fylt med hat mot Vesten trykkes titt og ofte, tegninger som faktisk lett får de beryktede Mohammad-karikaturene i Danmark til å blekne i sammenligning. [...]
    Et fellestrekk for mange av de ellers så forskjellige regimene i Midtøsten er at de ikke er demokratiske og følgelig ikke trenger å stå til ansvar ovenfor sine velgere. Dermed har korrupsjonspregede regimer kunnet vokse fram, regimer der både økonomien og utdannings-systemene svikter. [...] fattigdom er utbredt og kvinners rettigheter begrenset.[...]
     Og hva gjør så regimene med sin fallitt? Jo, de bruker det eldste trikset i boken — de avleder oppmerksomheten bort fra egen fiasko ved å egge til hat mot en ytre fiende — Vesten, USA og Israel. Og her finner også plutselig regjeringene og den islamistiske opposisjonen felles grunn. For tross omfattende sensur, tillater regjeringene at opposisjonsorganer spinner opp de verste konspirasjonsteorier med Vesten i skurkerollen.
    — Fra «Hat i regimenes tjeneste», en artikkel av Roger Hercz, Dagsavisen, mandag 7. juli 2008, side 2.

I jubileumsåret for Grunnloven er det blitt satt søkelys på forbudet mot jøder i Grunnlovens paragraf 2. [...]
    Men paragrafen hadde også et antikatolsk forbud mot munkeordener og jesuitter. Jødeforbudet forsvant i 1851, jesuittforbudet først i 1956 — over 100 år etter. [...]
    Det nye Norge fikk gjennom Grunnlovens paragraf 2 en evangelisk-luthersk statsreligion. [...]
    Etter hvert ble statlig toleranse overfor religiøse avvikere nødvendig. Dissenterloven kom i 1845, jødeforbudet falt bort i 1851. Men jesuittforbudet ble stående og viste seg usedvanlig slitesterkt. Både i 1897 og i 1925 ble det forsøkt fjernet. Ordenen skulle ikke vises toleranse. Dette var en form for grunnlovskonservatisme som var antikatolsk og antijesuittisk motivert.
    På 1800-tallet blomstret aversjonen mot jesuittene. Det man kalte «jesuittmoral», fant man truende både for stat og samfunn. 1800-tallets jesuittstereotypier knyttet dessuten jøden og jesuitten sammen. Kilder og internasjonal litteratur viser noe som er ukjent for mange, at alt fra 1800-tallet ble jøder og jesuitter sett under ett som farlige for samfunnet. Sammen med jøder og frimurere representerte jesuittene en farlig konspirasjon. Jesuitten fikk «jødefjes».
    På 1920-tallet gjorde den antikatolske propagandisten, Marta Steinsvik, en lignende sammenkobling: Jøder og den katolske kirke truet Norge. Antikatolisismen kunne være kirkelig-konfesjonelt, liberalistisk eller nasjonalistisk motivert.
    1800-tallets paver hadde vært skarpe kritikere av det liberale demokrati. Hvorfor skulle en demokratisk og protestantisk stat som den norske åpne landet for jesuittordenen og katolsk propaganda? Så langt kunne ikke toleransen gå.
    Den statskirkelige motstand var sterk. Her hjalp ikke henvisning til åndsfriheten eller at man på Eidsvoll hadde vært innstilt på å innføre religionsfrihet.
   — Fra «Da jesuitten fikk ‘jødefjes’», en kronikk av Bernt Torvild Oftestad, professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Menighetsfakultetet, Vårt Land mandag 6. oktober 2014, side 18-19.

I januar 2008 dukket et gammelt bilde opp i den polske avisen Gazeta Wyborcza. En gruppe mennesker — de fleste i bondeklær, noen i uniform — har stilt seg opp foran benrester av mennesker. Jøder gasset i hjel i Treblinka og nå gravd opp av grådige gravrøvere på jakt etter gull og andre verdigjenstander de tror er gjemt i de avsjelede likrestene, oversett av SS.
    Skjelettdelene er pertentlig stilt opp. Ben i kryss, hodeskaller i rad og rekke, som om et jaktlag hadde latt seg fotografere med dagens fangst i triumf. Menneskene i ordnet rekke bak. En slags stolthet lyser ut av dem. [...]
    Bildet ble brukt som illustrasjon til en artikkel om et uhyggelig fenomen som spredte seg i Polen umiddelbart etter 1945: vanlige mennesker på frenetisk jakt etter verdigjenstander de trodde jødene hadde gjemt på kroppen inn i døden. [...] Dette tilsynelatende uskyldige bildet illustrerer to sider ved århundrets dypeste fornedrelse. Den ene er den himmelropende skamløsheten ved gravrøvernes tokter. Selv ikke i døden skal ofrenes verdighet respekteres.
    Man minnes Hannah Arendts uttrykk i møtet med Adolf Eichmann i Jerusalem i 1962. Likrøverne er åpenbart uten skyldfølelse. De ser ikke hva de er med på. De framviser en nummende «tankeløshet», som om de rydder ugras. [...]
    Historikerne Jan og Irena Gross [...] viser [...] hvordan antisemittismen gjennomstrømmet det polske samfunnet under og ikke minst etter krigen. Hvordan vanlige polakker med iver og med den største selvfølgelighet tok initiativet til og deltok i massedrap av sine jødiske naboer og sambygdinger. Hvordan katolske prester takket gud for at Hitler hadde renset dem for jøder. Hvordan fortvilte jøder appellerte til prester om hjelp og nåde men hvis bønner forble ubesvart. Hvordan folk gikk i klær fra myrdede familier uten blygsel. Hvordan husene ble fordelt, gjerne før ofrene var kalde, og tallerkener og skjeer fikk nye eiere i tusentall.
    Vi vil aldri få vite omfanget av myrderiene eller utbyttet. Motivasjonen var hele tiden jakten etter verdigjenstander. Det tradisjonelle jødehatet ga grunnene: jødene var jo rike. De skjulte gull. De fortjente ikke annet.
    — Fra «Jødehatet som nasjonalt traume», en artikkel av Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Dagsavisen lørdag 13. april 2013, side 36-37.

«Jødene fortjener ikke å leve», mener mange i det muslimsk-amerikanske miljøet Ayad Akhtar beskriver i romanen sin. Selv ser han likheter mellom jødedom og islam.
    «Det finnes bare én løsning. [...] Å drepe alle sammen. [...] Hitler gjorde nettopp det Koranen varslet, og som Allah advarte dem om at kom til å skje. [Jødene] har fortjent tyngden av Guds vrede. Igjen og igjen».
    Sitatet er hentet fra pakistansk-amerikanske Ayad Akhtars debutroman «Begynnelsen på et farvel», alias «American Dervish», som nylig er oversatt til norsk. Personen som kommer med de jødehatende replikkene, er ikke alene, men kun ett eksempel på antisemittismen som gjennomsyrer store deler av det muslimske miljøet den henter handling fra, også på 1970- og 80-tallet som oppvekstromanen er lagt til.
    — Jeg dikter ikke. Holdningene jeg beskriver, er vanlige i det muslimske USA som i resten av den muslimske verden. Som pakistansk-amerikansk gutt vokste jeg opp med dette rundt meg, sier Ayad Akhtar til Dagsavisen. [...]
    Den pakistansk-amerikanske forfatteren er ute etter å utfordre den sunnimuslimske tradisjonen for bokstavelig tolkning av Koranen. Blant annet starter den med at hovedpersonen er på en universitetsforelesning der professoren påpeker at nyere forskning har avdekt flere litt forskjellige versjoner av Koranen, som slik utfordrer den kanoniserte versjonen.
    — I kristendommen er tekstkritikk gammelt nytt. I sunniislam er muligheten for det svært radikal, men desto viktigere. Endring må skje.
    — Fra «Jødehat på amerikansk», en artikkel av Gerd Elin Stava Sandve i Dagsavisen tirsdag 8. mai 2012, side 26.

I antisemittismens moderne form som oppsto på slutten av 1800-tallet, blir jødene som folkegruppe tilskrevet den paradoksale egenskap av å være både undermennesker og overmennesker: undermennesker i form av en biologisk eller kulturell mindreverdighet, overmennesker i og med konspirasjonsteorien om at de styrer mediene, finanssektoren og bruker venstreideologier (som bolsjevismen) instrumentelt for å ta kontroll over samfunn, land, kontinenter eller hele verden. Fabrikasjonen «Sions vises protokoller» er det klassiske eksempelet på antisemittismens historiske kobling mellom rasisme og konspirasjonsteori.
    — Fra «Fordekte konspirasjonsteorier», en kronikk av Remi Nilsen, ansvarlig redaktør, norske Le Monde diplomatique nr. 6 i 2015, juni 2015, side 2.