Dr. Moons bevegelse er knapt 60 år gammel. Enhver ny religiøs bevegelse går til å begynne med gjennom en fase med forfølgelse og kontroverser. Myter oppstår. Man hører ville rykter, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.
De som tror på disse mytene, mangler ofte en forståelse av religionshistorie og hvordan de aller fleste religioner har utviklet seg.
For 2 000 år siden var Jesus selv så kontroversiell at de religiøse lederne på den tiden slo seg sammen for å rydde ham av veien. De tidlige kristne ble forfulgt på en grusom måte i Romerriket i nesten 400 år.
Baptistene, kvekerne, mormonerne, syvendedags-adventistene, metodistene, Frelsesarméen og Jehovas vitner ble i sin tid alle utsatt for forferdelig forfølgelse. Slike bevegelser var alle omgitt av misforståelser og ble møtt med stor intoleranse, vold og av og til en hysterisk mobb. Joseph Smith, grunnleggeren av Mormonkirken, ble drept av en slik mobb. George Fox, grunnleggeren av kvekerne, ble fengslet i årevis på grunn av sin tro. Medlemmer av Frelsesarméen ble mange ganger angrepet av en rasende mobb, slått, sparket og til og med drept. Dr. Moon har vært fengslet seks ganger uten å ha begått noen forbrytelse.
Selv den norske Grunnloven var lenge dypt sekterisk i og med at dens opprinnelige paragraf 2, den såkalte jødeparagrafen, utestengte annerledestroende fra riket.
Meningen med forbudet mot jøder var å utestenge de som tilhørte det mosaiske trossamfunn, ikke jøder som rase. Det ser en av ordlyden for øvrig, som avviste munkeordener og jesuitter, dvs. katolsk tro. Grunnloven var således intolerant overfor andre livssyn enn den evangelisk-lutherske religion, men ikke rasistisk. At dette er den historisk riktige fortolkning fremgår også av Frede Castbergs verk om norsk forfatningsrett. — Fra «Grunnloven ville utestenge tro, ikke rase», et debattinnlegg av Odd Langaas, advokat, Aftenposten torsdag 9. januar 2014, Kultur & Meninger-seksjonen side 6.
«Menneskene avviser sine profeter og dreper dem, men de elsker sine martyrer og ærer dem de har myrdet».
— Fjodor Dostojevskij, russisk forfatter, 1821-1881.
— (Sitert fra «Ord for dagen», Dagsavisen søndag 14. september 2003, side 43).
Særlig da de var nye, ble mange av disse bevegelsene anklaget for å hypnotisere folk (Nå kalt å «hjernevaske»), splitte familier, komme med løgnaktige påstander, bedra folk, være ute etter folks penger og ha hemmelige læresetninger. Enhetskirken blir beskyldt for akkurat det samme.
«Alle sannheter gjennomgår tre stadier. Først blir de latterliggjort. Deretter blir de voldsomt motarbeidet. Til slutt blir de akseptert som helt innlysende».
— Arthur Schopenhauer (1788 - 1860), filosof. — (Sitert fra en artikkel av Kathrine Aspaas i Aftenposten, søndag 29. juni 2003, side 7).
Men mytene dreier seg på ingen måte kun om nye religiøse bevegelser. De blir også brukt om andre som skiller seg ut fra majoriteten. Myter preger også derfor jødehatet. Opp gjennom århundrene har det versert ville historier og påstander om jøder her i Europa. I den muslimske verden ser jødehat ut til å være like utbredt som i Tyskland under Hitler før og under annen verdenskrig. Ser vi bort fra Koranen, er Sions vises protokoller og Mein Kampf blant bøkene som selger best. Myndighetene i land i Midtøsten gjør dessuten så godt som ingenting for å stoppe hatet mot jøder.
Også innen islam er det mye sekterisk hat.
[...] shiaer i Norge hører til én religiøs referanse i Irak og Iran. Sunnimuslimer har en annen referanse i Kairo, Pakistan og Saudi-Arabia. Ut av disse to referansene har vi to sekter som akkurat nå er i kollisjon med hverandre. [...]
Integrering betyr først lojalitet til dette samfunnet. Problemet med islam er identisk med problemet med kristendommen i Europa under middelalderens katolske kirke. Kristendommen er kosmoplitisk. Med Luthers reform fikk europeiske land nasjonale kirker der kristne hører til statens kirke, og er knyttet til nasjonen og landet, og ikke til et vatikan i utlandet. I islam har vi ikke det. Den kosmopolitiske troen skaper dobbelttilhørighet: Muslimene er splittet mellom to tilhørigheter: samfunnet og landet man bor i, og de religiøse referansene som er i den muslimske verden og man lever i i ånden.
Integrering er først og fremst tilhørighet til samfunnet og humane verdier der den andre ikke er vantro og frafallen, men et medmenneske og en medborger. — Fra «Sekterisme og dobbel lojalitet», et debattinnlegg av Walid al-Kubaisi, forfatter og statsstipendiat, Klassekampen tirsdag 24. desember 2013, side 35.
Og mytene blir trodd. Her i Norge rapporterer således Dagsavisen 12. september 2006 at en norsk imam i fullt alvor mener at de amerikanske myndighetene selv sto bak terrorangrepene 11. september 2001. Han sier videre at bin Laden bare er en fiktiv figur som amerikanerne bruker i sin propaganda.
Mange har fått ødelagt sitt liv av fordømmelse, og vi som kirke har synder å bekjenne fordi vi ofte har lagt unødige byrder på menneskers skyld og skam ved ensporet og ofte ubegrunnet nedvurdering og forakt. Men fordommer har vi av en eller annen besynderlig grunn et mer avslappet og romslig forhold til. Å bedømme i forkant på sviktende premisser er mer akseptabelt blant folk flest enten de regner seg som liberale eller konservative. Men egentlig er fordommer like skadelig som fordømmelse. Verden har gått glipp av mye spennende fordi tanker, ideer og prosjekter er blitt lagt døde på grunn av usaklige og ubegrunnede fordommer. — Fra «Fordommer, fordømmelse og frigjøring», en artikkel av Per Arne Dahl, sentrumsprest i Trefoldighetskirken, Oslo, Aftenposten, kulturseksjonen, søndag 17. februar 2008, side 21.
Det er heller ikke bare i den religiøse verden man blir fordømt og motarbeidet når man kommer med nye ideer. Her er en liten historie fra den medisinske verden:
En sannhet er at grundig og hyppig håndvask motvirker smitte av influensa. I dag kommer rådet fra høyeste hold og er selvsagt for oss. Sånn har det ikke alltid vært. Også denne sannheten har blitt latterliggjort og motsagt.
I 1847 oppdaget ungareren Ignaz Semmelweis en sammenheng mellom dårlig håndhygiene hos leger og barselfeber. Ved å tvinge legene til å vaske hendene etter å ha skåret i lik og før de gikk inn i fødestuen, reduserte han forekomsten av barselfeber til under 1 prosent. Men i stedet for å takke ham, ble Semmelweis motarbeidet og utstøtt av fagmiljøet. Å måtte vaske hendene ble ansett som en blodig fornærmelse mot legestanden. Det gikk dessuten imot den etablerte kunnskap om at sykdom spres gjennom luften. — Fra «Kampen om sannhetene», en artikkel av Rani Lill Anjum, filosof ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, Vårt Land fredag 25. januar 2013, side 31.
I dag er flere og flere begynt å innse at det innenfor vitenskapen finnes samme tendens til å fordømme alternative teorier og annerledestenkende som vi kjenner fra religionshistorien:
De største vitenskapelige oppdagelsene ble [...] gjort fordi noen våget å utfordre etablerte sannheter.
Nettopp derfor bør vi ønske alle alternative ideer velkommen, sier vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend. [...]
Feyerabend er kritisk til den priviligerte plassen vitenskapen har fått i samfunnet. Vitenskapen er blitt vår tids religion. Indoktrineringen starter allerede i skolen. Vitenskapelige «fakta» fremsettes på samme måte som religiøse «fakta» ble fremsatt for hundre år siden, uten noen kritisk refleksjon.
På universitetene blir indoktrineringen enda tydeligere, ifølge Feyerabend. Og selv om ingen blir drept for å begå vitenskapelig kjetteri i dag, lider kjettere av vitenskapen likevel den strengeste form for sanksjoner som sivilisasjoen vår kan tilby. [...]
Også mediene bidrar med gapestokk og giljotin i opplysningens kamp mot alternative metoder innen medisin, pedagogikk og landbruk. TV-programmer som «Folkeopplysningen» og «Hjernevask» henger ut de som våger å gå imot vår tids mest populære biologiske teorier om menneskelig helse og adferd. [...]
I dag er store deler av medisinsk og biologisk forskning finansiert av aktører med enorme økonomiske interesser i resultatene. Burde vi ikke da være minst like kritiske til det etablerte som til det alternative? Det skal for eksempel godt gjøres å tjene like mye på healing som på lykkepillen.
Det alternative rokker vødvendigvis ved våre etablerte oppfatninger. Latterliggjøring er tryggere enn å la seg utfordre. Men bidrar det til fremskritt? — Fra «Kampen om sannhetene», en artikkel av Rani Lill Anjum, filosof ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, Vårt Land fredag 25. januar 2013, side 31.
Et historisk perspektiv
Top