Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien

Familieforbundet for verdensfred og enhet

Familieforbundet | Kampen om familien

Familieforbundet

Familieforbundet for verdensfred DEN IDEOLOGISKE, KULTURELLE OG POLITISKE KAMP OM FAMILIEN

3.4. Fra ateisme til en lære som forkaster moralske normer


    Tweet

Grunnen til at naturalismen og humanismen går godt sammen, selv om de egentlig ikke passer til hverandre, er at begge tar utgangspunkt i samme motivasjon – fornektelsen av Gud. Naturalistene betrakter naturen (dvs. materien) som det eneste absolutte, mens humanistene hevder at Gud er død, og at hans plass derfor tilfaller mennesket, som ikke er et skapt vesen ettersom det har skapt seg selv. Det disse to filosofiene snakker om, munner da også ut i én og samme praktiske konklusjon – moralsk relativisme, dvs. fornektelsen av alle absolutte moralske prinsipper. De mobiliserer mot en felles fiende: «den moralske orden» – selv om de overhodet ikke innrømmer at de bekjenner seg til en «moralsk uorden». «Den moralske orden» kan sammenfattes i to prinsipper, som ligger til grunn for den tradisjonelle familien – å avstå fra sex før ekteskapet og å være trofast i ekteskapet. I dag kan man si at den offisielle seksualmoral (den man underviser i skolen) under angrep av både naturalisme og humanisme er blitt redusert til et minimum, slik at det nå bare er snakk om to enkle prinsipper (underordnet militante homoseksuelledet som er det aller viktigste – maksimal nytelse) – gjensidig samtykke (altså ikke voldtekt) og beskyttelse mot smitte (prevensjon).

En kirke som ikke vil vie homofile, «diskriminerer» og er ikke «åpen» for alle, er «snever» og «intolerant». Denne typen retorikk har basis i idegrunnlaget til sekulær humanisme, og er ikke teologisk. I forhold til kristen tro er det her tale om en ny moralitet, som har sin kilde i slagordene fra den franske revolusjon: Frihet, likhet og brorskap. Frihetsbegrepet er under postmoderne individualisme blitt til enkeltmenneskets totale autonomi: Jeg er min egen herre, og ingen — ikke engang noen gud — har rett til å blande seg opp i hvordan jeg innretter livet. [...]
    I denne tapningen blir toleransen til et krav om aksept av enhver livsstil og ethvert livssyn. Alt er — og skal være — prinsipielt likeverdig. Det blir derfor illegitimt å definere bestemte krav til liv og lære. Karakteristisk er her leder for Bjørgvinavdelingen av Åpen folkekirke, Karl Johan Kirkebø, når han formulerer at målet er en «inkluderende kirke der det ikke stilles troskrav». I tråd med dette ser den postmoderne franske filosofen Michel Foucault det å hevde allmenne etiske normer som er overgrep: Å hevde at noe er rett eller galt i allmenn og absolutt forstand, er maktmisbruk. Toleransebegrepet blir med dette omformet til en overordnet etisk norm som gjør relativisme i livssynsspørsmål til et imperativ, og forbyr kirken å opptre som etisk eller dogmatisk normleverandør. I den åpne og tolerante kirke som Åpen folkekirke søker å realisere i den postmoderne toleransens bilde, er klassisk kristen tro blitt hjemløs og Gud omstøpt til en velvillig sekulærhumanist.
    — Fra «Retorikk og kirkevalg», en kronikk av Jan Bygstad, prest i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn i Bergen, avisen Dagen tirsdag 6. oktober 2015, side 20-21.

Samtidig som den angriper den tradisjonelle familien, tjener den ledende ideologi i dag til å fremme en «alternativ» seksuell livsstil, først og fremst homoseksualitet. Etter mønster av naturalistene anstrenger de militante homoseksuelle seg for å bevise at homoseksualitet ikke representerer en avvikende livsstil, men at variasjoner i seksuell orientering er en naturlig del av menneskets seksualitet. De påstår at det er like naturlig å være homo som hetero. Etter mønster av humanismen forsvarer de derimot hvert individs frihet til å velge «sin» seksualitet i et «multiseksuelt» samfunn.

Den verdslige seksualmoral er blitt redusert til et minimum, slik at det nå bare er snakk om to enkle prinsipper – gjensidig samtykke (altså ikke voldtekt) og beskyttelse mot smitte (prevensjon)

Ved hjelp av det første argumentet har homobevegelsen lyktes i å forskyve debatten fra et spørsmål om livsstil til et spørsmål om biologisk identitet, på samme måte som hudfarge har med biologisk identitet å gjøre. Uansett hvor mye publisitet de har fått, er påstandene om homoseksualitetens genetiske opprinnelse i høyeste grad spekulative, for ikke å snakke om at de går imot darwinismen – en lære lite motsagt av biologene – ettersom homoseksualiteten er steril og derfor logisk sett burde vært eliminert ved hjelp av den naturlige utvelgelse. Ved hjelp av det andre og mer utspekulerte argumentet – å kunne velge sin egen seksualitet – forsøker man å overbevise oss om at seksuell livsstil er et valg av kultur (og man fremmer en ny homoseksuell eller biseksuell «kultur»). Denne tankegangen søker til og med å bli kvitt begrepet «seksuell identitet» og redusere det til ren sosial kondisjonering.

Påvirket av all oppmerksomheten dette har fått i media, utvikler de militante homoseksuelles sak seg raskt, så raskt at Den norske stat har satt i gang et radikalt samfunnseksperiment og blitt talsmann for en radikal kjønnsideologi ikke bare i skole og samfunn, men til og med i barnehagen. Indoktrineringen må begynne tidlig skal den være effektiv. Staten hevder at det ikke er viktig at ens foreldre er av motsatt kjønn, og at et barn er i biologisk slektskap med én av foreldrene eller begge. Kristne nettverk er blitt formet for å gå til kamp mot det de kaller «statens radikale og demoniske kjønnsideologi». Ledende kristne påpeker at verken staten eller Den norske kirke har noe mandat til å omdefinere en ekteskapsordning innstiftet av Gud. De hevder at statskirken er blitt en «frafallen kirke» og en skjøgekirke.

Det må imidlertid understrekes at homobevegelsen ikke bare har forsvart homoseksualiteten. Den har også i stor grad bidratt til å fremme en seksuell liberalisme i alle dens former. Dominique Fernandez, en av de mest fremstående homoseksuelle intellektuelle, påpeker: «Å sjekke, bytte partner, ha gruppesex, hengi seg til sine lyster og begrave sjalusien, det er den homoseksuelle kulturs bidrag til vår tids levevis.» [14]

    Tweet

Familieidealet og vår sosiale virkelighet
Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien
En blanding av naturalisme og humanisme
Når mennesket tror at det er et dyr
Når mennesket betrakter seg selv som Gud
Naturalismens og humanismens barn
Fra ateisme til en lære som forkaster moralske normer
Finnes det en moralsk lov?
Ekteskapelig kjærlighet – et universelt ideal
«De elsker hverandre, derfor er jeg»
Den kulturelle myten om lidenskapelig kjærlighet
Lidenskapens seier over trofastheten
Seksualiseringen av lidenskapen
Den romantiske myte
Den onde sirkel av individualisme og statssosialisme
Individualismen som samfunnsfilosofi
Fra et samfunn som avstår fra ekteskapet, til et samfunn som avskaffer heteronormen
Statssosialisme
De to ansiktene til den samme sosiale ulykke
Kjærlighetens orden
Vår felles oppgave – å skape bedre familier

 

 

Erklæring |  Formålsparagrafene |  20. juli 1997 - erklæringen
På sporet etter universets opprinnelse  |  Den sanne familie og det sanne univers
Sanne foreldre og den sanne familie