Gud og skaperverket

Når vi opplever den utrolige harmonien og skjønnheten i naturen, er det ikke vanskelig å føle at det må stå en Skaper bak det hele. Jødedom, kristendom og islam beskriver Gud som Skaperen av himmel og jord, dvs. ikke bare av den fysiske verden, men også den åndelige.

Gud skapte ikke fra ingenting. Ifølge Enhetstenkning er essensen av den egenskapen ved Gud som er den fundamentale årsak til de synlige og materielle aspekter ved alle skapte vesener, «en form for energi. Denne energien er imidlertid ikke det samme som fysisk energi i den skapte verden. Det er energi i en tilstand før den ble materialisert som den energien den skapte verden består av.» Derfor kan denne tilstanden av energi, som er et aspekt ved Gud, beskrives som pre-energi eller pre-materie.

Et viktig aspekt ved den opprinnelige energien hos Gud, selve urenergien, er at den er kraften som får de skapte vesener til å produsere den nødvendige energi til å eksistere, være i aktivitet og formere seg. Urkraften fra Gud virker med andre ord hele tiden på skaperverket som en «vertikal» kraft, som gjør at bestanddelene som alt som eksisterer, består av, inngår de nødvendige og livsviktige gi-og-ta-forhold seg imellom. Dermed ser vi hvordan Gud har et nært forhold til skaperverket på kraftplan, hva kraft og energi angår. Han opprettholder på den måten sitt skaperverk.

Universet har imidlertid ikke en mental følsomhet overfor Gud. Derfor kan ikke Gud forvalte universet på en direkte måte. Og det er her vi mennesker kommer inn. Gud skapte mennesket for at det skulle være følsomt overfor den skapte verden. Av den grunn lot han oss mennesker ha direkte forvalteransvar for den.

Gud skapte ikke på måfå eller som en lek for å se hva han fikk til. Han hadde en plan med det hele.

Etter klassisk økumenisk teologi er det ikkje den menneskelege forstanden som er kjelda til erkjenning. Tvert imot har ein peikt på at livet har eit føremål som viser seg — empirisk om ein vil — gjennom livet sjølv. Frø blir til store tre, foster blir til fullborne menneske. Vektlegginga av ein slik ibuande teleologisk struktur har ein til felles med den store kristne tradisjonen, med tenkarar som Augustin og Thomas. Poenget er at naturen ikkje er taus, men at Gud talar gjennom alt som lever. Det er ei sak som Luther tek opp ved mange høve, og som tradisjonen etter han understreka enda sterkare, særskilt i den såkalla fysikoteologien.
[...] naturen sjølv har ein formålsstruktur som kan observerast. Teologar frå svunne tider tala om naturen som ei bok, ein tekst som alle menneske kunne lesa.
— Fra «Sommerfeldt og biologien», eit debattinnlegg av Joar Haga, førsteamanuensis i kyrkjehistorie, Norsk Lærerakademi (NLA), Vårt Land tirsdag 25. mars 2014, side 17.

Gud er noe langt mer enn energi. Det viktigste ved ham er hans hjerte. Derfor var det sentrale da han skapte, å skape vesener som han kunne ha et forhold til på hjerteplan.

gudstro, [...] [kommer] ut som en mer sammenhengende teori enn naturvitenskapsbasert ateisme.
Slik gudstro integrerer det vitenskapen har å si, men svarer i tillegg på flere spørsmål. Mens naturvitenskapen sier hva og hvordan Gud skapte, sier kristendommen også hvem som skapte og hvorfor. Fordi slik kristendom besvarer flere spørsmål er den mest sannsynlig sann. Derfor er det fornuftig å tro at Gud eksisterer.
— Fra «Fornuftig å tro at Gud fins», en kronikk av Atle Søvik, studiedekan ved Menighetsfakultetet og forfatter, sammen med Bjørn Are Davidsen, av den nye boken «Eksisterer Gud? En drøfting av argumenter for og imot», Vårt Land mandag 12. august 2013, side 22-23.

I millioner av år forberedte han ideelle omgivelser for vesenene som skulle være selve kronen på verket — oss mennesker. Les mer om menneskets sentrale posisjon i den skapte verden i seksjonen Forskjellige gudsbegreper. Se også Det antropiske prinsipp.

Gud og skaperverket

Familieforbundet for verdensfred og enhet — Gud og skaperverket

Gud og skaperverket

Gud

10. Gud og skaperverket