Det skrives mer om religion i dag enn for ti år siden, men kristendommen er den eneste av religionene som fremstilles bredt og nyansert. Det mener forfatterne av ny bok. [...]
    Märthas engler, Snåsamannen og konflikter har gitt religion større plass i mediebildet [...]
    Religionsrelatert stoff har økt betraktelig i både norsk presse og i internasjonale medier siden årtusenskiftet. [...]
    Kristendommen får fremstå som langt mer kompleks enn de andre religionene.
    — Ingen andre religioner må tåle så mye kritikk som kristendommen, men den får også fremstå som gammel, verdig og viktig [...]. Tendensen ellers er at journalister foretrekker liberale former for religion [...], forteller [professor Siv Ellen] Kraft.
    — Fra «Mer tro i mediene», en reportasje ved Christine Spersrud Haug om boken «Religion i pressen» av professor Siv Ellen Kraft og seniorforsker Cora Alexa Døving, Aftenposten onsdag 24. april 2013, Kultur & Meninger-seksjonen, side 1 og 8-9.

— Jeg merket en endring i tidsånden i løpet av de ni årene jeg satt som redaktør i Morgenbladet. Det ble lettere å snakke om religøs erfaring også offentlig. Er du enig?
    — På sett og vis er miljøet friere og åpnere. Nå er ikke minst Klassekampen blitt en avis hvor du på dypt alvorlig vis kan diskutere trosspørsmål, også fra den religiøse siden. Og mennesker med en klar venstresideforankring kan utgi et svært tidsskrift om teologi på over 300 sider, slik Mazdak Shafieian og Jørn Sværen gjorde i fjor. Det ville vært helt utenkelig for noen tiår siden.
    — Før raljerte ateistene over de kristne. Nå virker det som om rollene er snudd. Nå raljerer katolikken Terry Eagleton over ateistene Dawkins og Hitchens.
    — Eagleton tar dem helt suverent. Det er fullt fortjent. Men de er jo blant de mest rabiate, særlig Dawkins.
    — Hva tenker du om den fornyede interessen for metafysikk blant europeiske forfattere og intellektuelle?
    — Den setter jeg selvfølgelig pris på. Man prøver å ta tak i de store spørsmålene og tenke alvorlig igjennom dem. Folk gjenoppdager at religionen kan ha mye å si for oss, uten at man nødvendigvis behøver å bli religiøs av den grunn. Men flere enn før tar Bibelen og religiøse tenkere alvorlig. Paulus er i ferd med å komme til heder og verdighet igjen, han var nærmest et skjellsord i mange år. Nå blir Paulus diskutert av noen av de største filosofene i vår tid; Agamben, Badiou og Zizek, og de tar ham dypt alvorlig. De er opptatt av hans radikalisme. Paulus så for seg et radikalt annet samfunn enn det de levde i den gangen.
    — «Her er ikke jøde eller greker, trell eller fri, mann eller kvinne, her er alle ett i Kristus.»
    — Nettopp! «Ikke mann eller kvinne.» Og dette står hos Paulus, som blir oppfattet som en kvinneforakter. Paulus er en langt dypere tenker enn han er blitt fremstilt som gjennom løsrevne sitater.
   — Fra «Veien til Gud», en større artikkel der Alf van der Hagen intervjuer Henning Hagerup, norsk forfatter og oversetter, Klassekampen tirsdag 24. desember 2013, side 20-25.

Gjennom tiår har ledende medier i stadig høyere grad tegnet et bilde av Norge som et sekularisert samfunn der religion snart bare er en sak for hjernevaskede, overgripere, reaksjonære og «mørkemenn».  Det siste er Dagbladets favorittuttrykk for enhver politiker, prest eller biskop som er i stand til å utsi to sammenhengende setninger med konsistente religiøse synspunkter som ikke tilfredsstiller den ofte dogmatiske og alltid populistisk korrekte holdningen i Dagbladets ledere og kommentarer om religion.  For Dagbladets linje er at politikk alltid skal overstyre religion når det er konflikt mellom dem.
    — Fra «Medienes blinde flekk», en artikkel av Knut Olav Åmås, redaktør i Samtiden, Aftenposten, morgenutgaven, kulturdelen, torsdag 11. august 2005, side 11.

Hvor er den sympatiske og reflekterte troende i det norske mediebildet? Det spørsmålet reiste Kristin Gunleiksrud i en kommentar i Vårt Land tidligere i år: «Når jeg forsøker å danne meg et bilde av hvordan religiøsitet avbildes i de største riksdekkende mediene, føler jeg meg som en avviker.» (28. januar.)
    Når en kristen, hvit kvinne gjør dét, hvordan føles det for jøder og muslimer å se sin tro forvrengt i mediene?
    — Fra «Medienes blinde flekk», en artikkel av Knut Olav Åmås, redaktør i Samtiden, Aftenposten, morgenutgaven, kulturdelen, torsdag 11. august 2005, side 11.

Når jeg ser nyheter på Dagsrevyen og TV2 blir jeg stadig opprørt over det utvalget som vi blir presentert.
    For en liten tid siden gikk Europride av stabelen i Oslo.  Homofestivalen ble utførlig presentert både i forkant, under og i etterkant av arrangementet, både i NRK og TV2.  De to-tre tusen som gikk i tog, ble til ti tusen i mediene.  Og det ble til og med fortalt at det var hundretusener i Oslos gater i det fine sommerværet, når opptoget gikk.  Hvordan i all verden kan de tas til inntekt for opptoget?  Hva slags såkalt kritisk og objektiv journalistikk er dette?
    Et par uker før dette var det Jesusmarsj i Oslo.  Cirka fem tusen stilte opp i et ufyselig regnvær.  Utrolig mange unge.  Trolig var dette det største opptoget her i landet i år.  Hvor var TV2 og NRK1 da?  Ikke en lyd fikk vi høre, og ikke et bilde fikk vi se! [...]  En kan undres om journalistene i nevnte medier har sin egen kake å mæle, siden de «velger» slik for oss?
    — Fra «Media gir oss et skjevt bilde», et leserinnlegg av Terje Eggebø, Sandnes, i Vårt Land torsdag 14. juli 2005, side 24.

«Kunnskapen om den katolske kirke [...] falt raskt tilbake til vanlig norsk presselogikk hvor tematikk omkring seksualitet, feminisme og homofili er de eneste interessante.»
    — Fra «Kristendommen og norske medier», en kronikk av Janne Haaland Matlary, professor, Universitetet i Oslo, Vårt Land, mandag 8. august 2005, side 3.

Minoritetsreligionene [...] relateres gjerne til noe fjernt der borte, og tematiseres ofte i forhold til norkshet, forklarer [seniorforsker Cora Alexa] Døving.
    — Et fellestrekk for islam og jødedom er at religionene tolkes ut ifra noen etablerte meningsunivers. For eksempel er kjønnsproblematikk i islam blitt diskutert så mange ganger at temaet dukker opp i saker der det i utgangspunktet ikke var relevant.
    — Fra «Mer tro i mediene», en reportasje ved Christine Spersrud Haug om boken «Religion i pressen» av professor Siv Ellen Kraft og seniorforsker Cora Alexa Døving, Aftenposten onsdag 24. april 2013, Kultur & Meninger-seksjonen, side 1 og 8-9.

 [...] i et pluralistisk og heterogent samfunn. Norsk utgangspunkt for denne type pluralisme er ikke det beste på grunn av blandingen av kristendom og politikk i statskirken og den homogene befolkningen og kulturen.
    I stedet for å akseptere pluralismen som normal og berikende også her, finner vi et tilleggsproblem: Intoleransen.  I de siste årene er det ikke lenger respekt og interesse for annerledes tenkende som preger den offentlige debatt, men en intolerant politisk korrekthet som er høyst repressiv: Man skal mene det samme. [...]
    Medielogikken i Norge styres nå i tillegg til dette av markedets nivellerende logikk - konflikter og enkle vinklinger selger - og dette forsterker den generelle kunnskapsløsheten om den europeiske kristne tradisjon.»
    — Fra «Kristendommen og norske medier», en kronikk av Janne Haaland Matlary, professor, Universitetet i Oslo, Vårt Land, mandag 8. august 2005, side 3.

    — Mediene har et særlig ansvar for at religionsdebatten ikke skal gå av sporet, sier Jan-Erik Smilden [...], en av Dagbladets mest erfarne utenriksmedarbeidere [...]
    — Mediene må være bevisste på at de har et samfunnsansvar, og et klart oppdrag i å bidra med å informere og spre kunnskap. Ikke bare å referere ulike kilders syn. [...]
    Han mener journalister kan for lite om religion, samtidig som kravet til rask publisering og spissing av saker har økt. Det får konsekvenser for journalistikken:
    — Det har blitt mer stuereint å videreformidle populistiske utsagn og ideer, uten å gå inn i dem med en kritisk holdning. Og uten først å tenke: Hva blir resultatet av å publisere disse sakene? [...] Å ikke ta slike hensyn er å svikte sitt samfunnsansvar.
    — Fra «– Pressen må ta ansvar», en artikkel av Sarah Sørheim, Klassekampen torsdag 14. mai 2009, side 1, 24-25.

«Til tider kan det virke som om det er mulig å skrive hva som helst om religion bare man benytter seg av de gjengse klisjeene om «religiøse mørkemenn».  Religiøse bevegelser framstilles slik at ingen som tilhører dem kjenner seg igjen. Dermed har man i praksis sagt at dette er mennesker vi ikke trenger å snakke med; de er utenfor «folkeskikken». [...]  Det sentrale, som Pollestad og Haaland Matlary påpeker, er imidlertid at mediene, hvis de skal dekke våre moderne samfunn på en relevant måte, må ha kunnskap og respekt for religiøse trossamfunn som den kraften disse samfunnene i virkeligheten representerer.  I likhet med seksualitet er trosspørsmål viktig og grunnleggende temaer i menneskenes liv, og det er derfor underlig at det bare er det første som virkelig tas alvorlig av mediene.  For Klassekampens del har vi de siste årene forsiktig forsøkt å løfte trosspørsmål litt høyere opp på den redaksjonelle agendaen, selv om vi har langt igjen.  Det handler rett og slett om å skrive om verden slik den virkelig er.  Kunnskapsløs og aggressiv fordømming av ting man ikke selv tror på, eller forstår noe av, vitner bare om mangel på nysgjerrighet.  Dessuten er det ganske dumt.»
    — Fra «Religion», en kommentar av Bjørgulv Braanen, ansvarlig redaktør i Klassekampen, Klassekampen fredag 12. august 2005.

Ateist Trond Hjerpekjøn Haug skriver mandag [i Aftenpostens Si;D-spalte i Kultur & Meninger-seksjonen 1. oktober 2012, side 19] om at religion ikke bør respekteres. Aldri har jeg lest noe mer sårende.
    Selvfølgelig kan du mene hva du vil, men skal jeg akseptere dine ord, får du vær så god å respektere at jeg er en kristen. Religioner blir utsatt for press hele tiden. Overalt i samfunnet vårt blir vi krenket. [...] Du sier at "selv på min skole som ligger i norgestoppen, finnes det folk som går med religiøse symboler".
    Religiøse mennesker er ikke hjernevasket. Vi er nøyaktig like dumme, kloke, snille, slemme som resten av samfunnet.
    Den eneste forskjellen er at vi har et håp om et annerledes samfunn et sted der ute. Vitenskapen kan ikke bevise at religionen er feil eller riktig, men vitenskapen kan heller ikke bevise at vitenskapen har rett. Jeg har ingen problemer med å akseptere at jorden sannsynligvis ikke ble skapt på syv dager, men jeg tror på en kjærlig Gud som hadde en plan med det som skjedde.
    Tenk hva du vil, lev livet ditt som du ønsker det, men ikke gjør narr av det milliarder av mennesker bygger livene sine på. Så skal ikke vi gjøre narr av deg.
     — Fra «Jeg er religiøs, ikke dum», et leserinnlegg ved «Kristen og realist» (15) i Si;D-spalten i Aftenpostens nettutgave tirsdag 2. oktober 2012.

«Den dominerande journalistiske genre i omtale av religion og teologi er ironien.  Ironien er nettopp ein framandgjerande språkleg teknikk.  I reportasjar og kommentarar beflittar journalistane seg på å skildre religion som noko morsomt og latterleg.  Med det vil dei uttrykkje det dei meinar er ein allmen konsensus, om at religion er eit passé stadium i kulturen og samfunnet.  Det er noko vi er ferdige med, noko som har hatt si tid.  Noko som ekstreme og sekteriske miljø kanskje kan få lov til å putle med - dersom dei altså ikke prøvar å gjere seg gjeldande i den offentlege og seriøse diskursen.  Då slår ironien nokså snart om til uhemma aggresjon.  Bak ironiens smil kjem då dei råe ulvetennene til syne.  Den aksepterte religionsjournalistikken pendlar mellom ironisk toleranse og brutalt maktspråk. [...]  Ein tilnærma sympatisk omtale av religion førekjem berre når religionens representantar seier noko som heilt og fullt stadfester opplesne og vedtekne liberale sanningar.  Som Ole Paus treffande sa det i ein avis nyleg: «Hva skal jeg med biskoper som bare leser høyt fra Dagbladet?» (om Stålsett, i Vårt Land).  Han kunne godt ha lagt til Aftenposten og nesten alle dei andre etablerte avisene, TV- og radiokanalane i landet.  For noko av det mest typiske med denne journalistikken er at han er så kompakt einsarta og konsensuell.»
    — Fra «Arrogant journalistikk om religion», et debattinnlegg av pater Arnfinn Haram, Prekenbrødrenes Orden, dominikanerne, Aftenposten, morgenutgaven, kulturdelen, side 12, onsdag 31. august 2005.

Den afroamerikanske forskeren Thomas Sowell (Hoover Institution, Stanford University) drøfter i sin bok «The Vision of the Anointed» dette med en selvforherligende elite innen politikk og media som sjelden eller aldri har behov for skikkelige argumenter. De bare vet med seg selv at de har rett, og ikke minst er de trygge på sin egen moralske overlegenhet. Folk som mener noe annet enn disse salvede (anointed), kan ganske enkelt ignoreres, alternativt latterliggjøres og bringes til taushet ved hjelp av hvilke hersketeknikker som helst.
    — Fra «Sætre den salvede», debattinnlegg ved Ole Jørgen Anfindsen, Morgenbladet 2. - 8. oktober 2009, side 18.  

Den katolske kirken slutter seg til de muslimske fordømmelsene av danske avisers beslutning om å trykke en omstridt tegning av profeten Muhammed.>
    — Ytringsfriheten må ikke bli et påskudd til å støte religioner, overbevisninger, religiøse symboler og alt som holdes hellig, heter det i en felles uttalelse fra representanter for Vatikanet og det sunnimuslimske al-Azhar-universitetet i den egyptiske hovedstaden Kairo.
    Uttalelsen er undertegnet kardinal Jean-Louis Tauran, leder for det pavelige råd for interreligiøs dialog, og Abdel Fattah Alaam, formann for dialogkomiteen ved al-Azhar. Det egyptiske universitetet er et av verdens eldste, og regnes som sunnimuslimenes viktigste lærested.
     — Fra «Vatikanet fordømmer tegninger», en artikkel i Aftenposten, aftenutgaven, torsdag 28. februar 2008, side 33.