Fysikerne vet i dag at den synlige materien ikke er den eneste virkelighet. Vårt synlige univers er bare den lille delen vi er i stand til å se, av en mye, mye større usynlig virkelighet.
Man må for øvrig bare innse hvor ubrukelige de materialistiske forklaringsmodeller er, som hevder at all mental aktivitet i bunn og grunn er kjemiske prosesser i hjernen. Utallige erfaringer beviser det stikk motsatte, som f.eks. at hukommelsen kan fungere uavhengig av hjernecellene. Et voksende antall vitenskapsmenn ser heller på hjernen som en «mottaker», et enestående kontaktpunkt mellom den immaterielle ånd og den materielle kropp.
Fakta på lørdag: Kveldens dokumentar gir et fascinerende innsyn i den seneste forskning omkring «nær døden»-opplevelser, og vitenskapsfolkene trekker en del ekstraordinære konklusjoner: Blant annet at bevisstheten og de åndelige fakulteter ikke ligger i, men utenfor hjernen. Kan det være slik at bevisstheten fortsetter etter at hjernen har sluttet å fungere? — Fra «Nær døden og bortenfor», om «Fakta på lørdag», en BBC-dokumentar om NDO, vist på NRK1, 10. jan. 2004 kl. 22:15, Dagsavisen lørdag 10. januar 2004, side 53.
20 prosent av menneskene som overlever hjertestans, kan fortelle om fantastiske opplevelser fra den andre siden. — Fra «Stor aktivitet etter døden», en artikkkel i Dagsavisen onsdag 14. august 2013, side 15.
Gjennom parapsykologi har vi fått de mest oppsiktsvekkende bekreftelser på at ånden kan eksistere uavhengig av kroppen. Vi kjenner dr. Raymond Moody sin forskning på nær-døden-opplevelser. Han intervjuet hundrevis av menn og kvinner som hadde opplevd å ha vært erklært klinisk døde. I en slik tilstand hadde de intense indre opplevelser, som de ga dr. Moody en detaljert beskrivelse av. Alle husket å ha forlatt kroppen og betraktet den utenfra.
«Dette måtte oppfattes som et sterkt bevis for at disse menneskene faktisk befant seg utenfor kroppene sine og så ned.» Se boks nedenfor med sitat fra «Lyset bortenfor», der dr. Raymond Moody beskriver dr. Michael Saboms bevis på et liv etter døden.
I alle kulturer finner man historier om reiser inn i et rom hinsides livet eller nær døden-opplevelser — hvitt lys, hele livet passerer i revy eller en spesiell følelse av fred. I USA alene har tretten millioner voksne beskrevet sine erfaringer. — Fra TV-programmet i Aftenposten, tabloiddelen, lørdag 10. januar 2004, side 46, om et program, Fakta på lørdag, på NRK1 samme dag (kl. 22:15) om Nær døden-opplevelser.
Finnes det egentlig et liv etter døden? Ja, mener den kjente hjernekirurgen Eben Alexander. Etter å ha tidligere ment at et liv etter døden var tull, skiftet han syn på det hele da han selv falt i koma i 2008, skriver britiske The Telegraph.
Det var en «ut-av-kroppen-opplevelse» som fikk kirurgen til å revurdere sitt tidligere standpunkt, og overbeviste ham om at det finnes en himmel. Alexander forteller avisen at den delen av hjernen hans som kontrollerer tankene og følelsene sluttet å fungere.
— Da opplevde jeg noe så ekte at det ga meg en vitenskapelig grunn til å tro på bevissthet etter døden, sier han.
Alexander har nå gitt ut boka «Proof of Heaven». […]
Alexander har undervist på Harvard og en rekke andre universiteter, og har jobbet som nevrokirurg i flere tiår. Da han endelig våknet fra koma, begynte han å notere ned hva han hadde opplevd.
Kirurgen, som tidligere har kalt historiene fra sine pasienter om slike opplevelser for drømmetenkning, innrømmer at det hele høres utrolig ut, og skriver at han selv aldri hadde trodd på det hvis noen fortalte ham det før 2008.
— Jeg hadde vært helt sikker på at de hadde vrangforestillinger, skriver han.
Han beskriver opplevelsen som det største som har hendt ham, til og med større enn bryllupsdagen hans og dagen hans to sønner ble født.
— Jeg vet at mange av mine kollegaer holder seg til teorien som jeg holdt meg til før, teorien om at hjernen generer bevissthet og at vi lever i et univers blottet for enhver form for følelser, langt mindre en ubetinget kjærlighet som jeg nå vet at Gud og universet har for oss, sier kirurgen.
— Fra «Hjernekirurg skriver bok om 'livet-etter-døden-opplevelse'», en artikkel av Tuva Bønke Grønning i Dagbladets nettutgave onsdag 10. oktober 2012.
Det viser seg at Eben hadde pådratt seg spontan E. Coli-meningitt, en sykdom som astronomisk sjelden rammer voksne mennesker. Sjansen til å overleve er nesten lik null. [...] Både hjernen og ryggmargen var full av puss, og kroppen var sakte, men sikkert på vei inn i full vegetativ tilstand.
Eben faller i en dyp koma og hjernen slutter å fungere. Så beskriver han en ankomst til et rike utenfor fatteevnen. Han forteller om en dyp rytmisk lyd, en slags Om-lyd, lys i et dypt mørke — et sted han eksisterte uten en bevisst kropp og kun med en bevissthet.
— Jeg bare var, sier han.
— Legen min fortalte meg at min neokorteks, hele den menneskelige delen av hjernen, var full av puss, det var ikke mulig å ha noen rik opplevelse i den tilstanden jeg befant meg i. Vel, tenkte jeg, da må dette fortelle noe om bevissthet. Det må være en misoppfatning om hvordan hjernen fungerer. Jeg prøvde i månedsvis å forklare det som et hjernebasert fenomen. Jeg jobbet med kolleger som gikk igjennom sykdomsforløpet mitt. Vi så på medisinske rapporter, skanningene mine, alle medisinene jeg gikk på for å prøve å forklare det som noe som skjedde i hjernen. Men vi forsto at det faktisk ikke skjedde i hjernen, det var for ekte, og grunnen er at det var i et rike som er langt mer ekte enn det vi er i nå, sier Eben Alexander. [...]
I «Himmelen finnes» setter han sitt profesjonelle rykte på spill for å legge fram medisinske beviser for at det finnes noe som venter oss etter døden. 59-åringen sier at han var fullstendig hjernedød da sykdommen herjet som verst og mener derfor å kunne bruke sin medisinske kompetanse for å bevise at den opplevelsen han hadde ikke kan knyttes til hans kroppslige liv. — Fra «Himmelen finnes, jeg har vært der», en artikkel av Camilla Flaatten i Nettavisen søndag 15. september 2013, skrevet ifbm. den amerikanske nevrokirurgen Eben Alexanders norgesbesøk i anledning utgivelsen av hans bok «Proof of Heaven» på norsk, på Cappelen Damm med tittel «Himmelen finnes».
«Det var tre leger der, og jeg ‘så’ hvordan de kjempet for mitt liv. Jeg var ute av min egen kropp og følte ingen smerte. Derimot var det vondt å komme tilbake, da kom smertene for fullt,» forteller Steinar Bastesen, stortingsrepresentant for Kystpartiet. — Dagsavisen, 27. februar 2002, side 5.
Det var sommeren etter at foreldrene gikk fra hverandre. Ti år gamle Ari Behn var på Hvaler. Han skulle bare framføre et nytt sirkusnummer for familien. Selvfølgelig skulle han det. Men greina han hang i var seig, og fingrene ville liksom ikke slippe taket. Han hadde planlagt å lande på beina, men det var ryggen som først møtte bakken. Ryggsøylen ble slått opp i hjernen, og Ari lå i koma i et døgn.
— Jeg hadde ingen reflekser. De trodde at jeg skulle dø. Jeg hadde disse nær-døden-opplevelsene som mange har snakket om. Så livet mitt passere i revy. Jeg var bare ti år, og hadde ikke opplevd stort, men jeg så alt på nytt. Og jeg hadde en klar følelse av at det er en eksistens etter døden. Det har nok forandret meg. — Fra «Ikke helt konge — Etter et døgn i koma ble Ari Behn overbevist om at han kommer til å leve etter sin død», et portrett i Magasinet, vedlegg til Dagbladet, lørdag 22. oktober 2011, der Ari Behn intervjues av Maiken Nøtsund Fotland.
Péter Nádas [ungarsk forfattar] var død i tre og eit halvt minutt [då han fekk hjarteinfarkt i 1993]. Så kom han attende til livet og fullførte eit av den europeiske litteraturens største verk. [...]
— Tida og dei fysiske kjenslene opphøyrte. Det einaste som fanst, var bevisstheit og totalitet. Ei grenselaus erfaring. I denne bevisstheita fanst ein nyanse av alt eg har gjort gjennom livet, alt eg har sagt og gjort. Det er berre i døden ein kan oppleve denne innsikta, for ho er for stor til å rommast i ein enkelt kropp. Eg gjekk gjennom ein tunell, mot eit lys. Og eg forstod at liv og død var eitt, at døden kunne liknast med det å bli født. Så vart eg dratt attende før eg var framme med lyset, eg kom attende til livet. Eg måtte late som om eg var lukkeleg for å vere tilbake, fortel Nádas. — Frå «Erfaringar av det grenselause», ein artikkel av Alf Kjetil Walgermo om Nádas i Vårt Land laurdag 28. april 2012, side 16-17.
I tre uker var Margot [Røren, hardt skadet i trafikkulykke] i koma. Svevde mellom liv og død. Selv var hun «der oppe» som hun uttrykker det.
— Det var så tungt å akseptere livet her på jorden. Jeg var og er så opptatt av å ikke miste av hukommelsen den fantastiske gleden, lyset og freden som er på andre siden av døden. Det som er her på jord er på en måte så ubetydelig. Men jeg minner meg selv om at jeg er her med mening.
— Fra «— Var i himmelen — kunne bare snakke engelsk da hun kom tilbake til jorden», en artikkel av Anita Apelthun Sæle, der hun intervjuer Margot Røren, som hadde en nær-døden-opplevelse mens hun var tre uker i koma etter en alvorlig trafikkulykke, avisen Norge i dag nr. 24 2013, 14. juni 2013, side 8-9.
All nevrologisk forskning kommer imidlertid til kort for å forklare fenomenene som ble belyst i «Katta» [Schrödingers katt, et populærvitenskapelig program på NRK1]. Felles er nemlig at de inkluderer informasjonsinntrykk som ikke kan ha vært fysiske sanseinntrykk. [...] Mange nær-døden-opplevere kan etterpå referere korrekt til det som skjedde på sykehuset mens de var bevisstløse. Et hovedpoeng er at noen av inntrykkene gjaldt verifiserte hendelser mens hjernen var klinisk død (flat EEG), ikke rett før eller etter. [...] Bevisste opplevelser skal da overhodet ikke være mulig. Dette er den største utfordringen for dagens medisinske forståelse. [...]
Hva vil Vassnes [forskningsjournalist uten tro på det hinsidige] svare til Vickie Brason, den amerikanske kvinnen som var født blind, og som fikk sitt livs første visuelle inntrykk på operasjonsbordet under en nær-døden-opplevelse? Slike opplevelser [...] har ikke farmasøytiske eller medisinske årsaker.
Nær-døden-opplevelser [...] gir [...] et empirisk grunnlag som tillater, men ikke tvinger en til å se et liv etter døden som en rimelig «arbeidshypotese». Troen på at all bevissthet kan forklares av hjernevirksomhet en vakker dag, er nettopp det — en tro. Den har store forklaringsproblemer for disse godt dokumenterte fenomenene. — Fra «Vitenskapelig forklaringsproblem», et innlegg ved Jon Mannsåker, tidligere leder av Norsk Parapsykologisk Selskap, Klassekampen tirsdag 21. juni 2011, side 23.
Den kanskje mest interessante siden ved [dr. Michael] Saboms forskning er den inngående evalueringen han foretar av utenfor-kroppen-opplevelsen. Ved en slik opplevelse påstår personen at han eller hun forlater kroppen sin og ser på sin egen gjenopplivelse mens legene gjennomfører den. Han hadde 32 slike pasienter i undersøkelsen sin.
Han sammenlignet beskrivelsene disse pasientene kunne gi av gjenopplivingsforsøket med det 25 «vanlige» pasienter trodde foregikk under slike gjenopplivingsforsøk når en lege forsøker å få hjertet til å slå igjen. Han ville finne ut hva en vanlig godt orientert pasient vet sammenlignet med en som har hatt en utenfor-kroppen-opplevelse.
Han kunne konstatere at 23 av 25 i kontrollgruppen gjorde vesentlige feil når de skulle beskrive gjenopplivingsprosessen. Nær døden pasientene, derimot, gjorde ingen feil når de fortalte om det som hadde foregått under gjenopplivingsforsøket deres. Dette måtte oppfattes som et sterkt bevis for at disse menneskene faktisk befant seg utenfor kroppene sine og så ned. — Fra «Lyset bortenfor» av Raymond A. Moody, en bok om nær-døden-opplevelser, utgitt i 1988. Oversatt til norsk ved Finn B. Larsen og utgitt på Aventura Forlag, Arbinsgt 7, 0253 Oslo i 1988, ISBN 82-588-0518-5. Sabom var, da boken ble utgitt, hjertespesialist i Atlanta med sin egen privatpraksis. Hans viktige bidrag til NDO-forskningen omfattet 116 tilfeller av NDO.
Likevel finnes det en god del mennesker som har hatt nær-døden-opplevelser, og som kan fortelle om et hvitt lys og om hvordan de møtte familie og venner som forlengst hadde vandret. [...]
Som en vitenskapens mann forsto jeg at disse opplevelsene hadde sitt utspring i hjernen. Den er utgangspunktet for all bevissthet. Uten hjernen, kan man ikke være bevisst. Så avansert og komplisert hjernefunksjonen enn er, så koker det likevel ned til dette enkle: Når hjernen bryter sammen, stopper bevisstheten. Trekk ut kontakten, TV-en er død.
Eben Alexander smiler. For dette er det han fortalte folk fram til han var 56 år gammel. Han trodde ikke på himmelen, på et liv etter døden.
Nå er han 60 år. Han er i Oslo for å promotere boken Himmelen finnes. Originalversjonen Proof of Heaven har solgt i to millioner eksemplarer og toppet bestselgerlistene i USA i 43 uker. [...]
Som nevrokirurg har Eben Alexander viet sitt liv til å forstå hvordan hjernen fungerer. Han har forsket og undervist ved Harvard Medical School og har publisert mer enn 150 artikler i prestisjetunge medisinske fagtidsskrifter. [...]
— Hvordan beviser du at himmelen finnes?
— Mitt tilfelle viser at bevissthet eksisterer utenfor den fysiske hjernen. Min bevissthet var fri fra hjerne og kropp da jeg var i himmelen. Det var en sjelsreise. — Fra «Mannen som sto opp fra de døde», en artikkel av Lars Gilberg, der han intervjuer Eben Alexander, Vårt Land fredag 25. oktober 2013, side 24-25.
Det fins en lang rekke beretninger, og ikke minst forskning, på nær døden-opplevelser. En av de ledende er legen Pim Van Lommel. Han startet i 1988 sine studier på hele 344 pasienter som hadde overlevd hjertestans, for å se om det er mulig å erfare økt bevissthet når både pust og blodsirkulasjon har opphørt. Etter årevis med kontrollerte studier, er dr. Van Lommel ikke i tvil om at vår bevissthet ikke er et produkt av hjernen, men fungerer gjennom den. Resultatene av forskningen publiserte Van Lommel i 2008, i boken Consciousness Beyond Life. — Fra «Ta det spirituelle alvorlig!», et debattinnlegg av Harald Garmannslund, journalist og forfatter, Aftenposten, morgenutgaven tirsdag 31. juli 2012, Kultur & Meninger-seksjonen side 6.
Nylig ble den største medisinske studien av nær-døden- og ut-av-kroppen-opplevelser gjennomført av forskere ved universitetet i Southampton. De har oppdaget at deler av bevisstheten kan fortsette selv etter at hjernen har slått seg helt av.
I løpet av de fire siste årene har forskere ved universitetet undersøkt mer enn 2.000 pasienter med hjertestans. 330 pasienter overlevde hjertestansen, og 140 av dem ble intervjuet av forskerne. 55 — altså 4 av 10 — pasienter fortalte om en form for bevissthet etter at hjertet hadde sluttet å slå.
— Vi vet at hjernen ikke kan fungere etter at hjertet har sluttet å slå. Men det ser ut som bevisstheten fortsetter i opptil to-tre minutter etter at hjertet har sluttet å slå, selv om hjernen stenger ned i løpet av 20-30 sekunder, sier Sam Parnia, forsker ved State University of New York, til The Telegraph. [...]
— Vi regner med at millioner av mennesker har hatt virkelige erfaringer i møte med døden, [...] sier Parnia. — Fra «4 av 10 følte bevissthet etter at hjertet stoppet», en reportasje ved Stig-Øyvind Blystad i Vårt Land torsdag 30. oktober 2014, side 1 og 11-15.
Gjennom vitenskapelig kontrollerte situasjoner har man også lykkes i å få klare bekreftelser på at ånden fortsetter å leve etter døden. Man har således greid å opprette kommunikasjon med det hinsidige.
I 1959 greide en svenske, Friedrich Jürgenson, å ta opp på vanlig lydbånd stemmer han ble overbevist kom fra den usynlige verden. Siden da er lignende fenomener blitt gjentatt av mange forskere ved hjelp av audio- eller videoutstyr. (Se Nils-Olof Jacobson, Liv etter døden? Hilt & Hansteen AS, Oslo, 1990, oversatt til norsk av Truls Hoff). Det virker som elektronikk er lett påvirkelig av dem som ikke lenger har en fysisk kropp, og som ønsker å kommunisere med oss. I reportasjen «Åndenes nye makt» i Morgenbladet 16. november 2012 forklarer Åndenes makt-programleder Tom Strømnæss at det ikke er én gang de ikke opplever noe på Åndenes makt-innspilling. «Vi har unormalt mange store tekniske avbrudd,» sier han.
Pave Pius XII interesserte seg for denne metoden for å oppnå kommunikasjon mellom de levende og de døde. Han så på den som «en nøytral vitenskapelig metode som ikke lar seg manipulere av den menneskelige ånd, og som derfor er helt forskjellig fra spiritisme». Den franske presten Francois Brune har gjort kjent utviklingen innen denne forskningen i sin bok «Les morts nous parlent» [De døde taler til oss] (Le Félin).
En britisk studie av hjertepasienter viser at flere fortsatte å tenke og sanse etter at de ble erklært klinisk død. Det blåser liv i debatten om et liv etter døden og om det finnes en menneskelig sjel. — Personene hadde ingen hjerneaktivitet, men likevel husker de velstrukturerte tankeprosesser med logikk. De har minner fra en tid da hjernen ikke ble brukt, sier doktor Sam Parnia ved sykehuset i Southampton.
I den ettårige studien intervjuet de 63 slagpasienter som hadde blitt erklært klinisk død, men som seinere våknet til live. 56 husker ingenting mens sju hadde minner fra tiden de var «døde». Fire tilfeller ble betegnet som nær-døden-opplevelser fordi pasientene hadde tydelige minner, fornuftig tankegang, de forflyttet seg psykisk og kommuniserte med døde slektninger.
— Vi trenger ytterligere forskning på dette. Muligheten er til stede for at sjelen fortsetter å tenke selv om hjertet har stanset og hjernen sluttet å fungere, sier Parnia til nyhetsbyrået Reuters.
I ettertid har forskerteamet funnet 3500 personer med liknende opplevelser mens de var klinisk døde. Flere forteller at de følte fred, glede og harmoni. For noen gikk tiden fortere, sansene ble skjerpet og de mistet følelsen av kroppen. — Fra «Tanker etter døden», en artikkel av Mads Larsen, Dagbladet, søndag 1. juli 2001.
Det er riktignok helt påkrevet å gå fram med stor varsomhet i det overnaturliges verden, som er full av juksemakere og drømmere. Vi kan imidlertid heller ikke uten videre feie til siden påstander om åndelige fenomener som villfarelser. Til det fins det i dag altfor mange seriøse bevis for åndens selvstendige eksistens og fortsatte liv etter døden.
Men for mange av oss forblir vår medfødte bevissthet om vår egen evige eksistens det beste bevis på at ånden fortsetter å leve etter døden. Filosofen Baruch de Spinoza (1632 - 1677) skrev: «Vi føler og opplever at vi er evige.» Den store europeiske tenker Rene Descartes (1596 - 1659) innså at vår fysiske kropp lever i den fysiske verden på en deterministisk måte basert på naturlover. Men han skjønte at sjelen, derimot, har fri vilje og således ikke kan sies å være deterministisk. Derfor konkluderte han med at vi lever i to verdener, eller «substanser», kroppen i den fysiske og sjelen i den åndelige verden, der den er fri, hevet over naturlovene. (Neste)
Finnes det egentlig et liv etter døden? Ja, mener den kjente hjernekirurgen Eben Alexander. Etter å ha tidligere ment at et liv etter døden var tull, skiftet han syn på det hele da han selv falt i koma i 2008, skriver britiske The Telegraph.
Den kanskje mest interessante siden ved [dr. Michael] Saboms forskning er den inngående evalueringen han foretar av utenfor-kroppen-opplevelsen. Ved en slik opplevelse påstår personen at han eller hun forlater kroppen sin og ser på sin egen gjenopplivelse mens legene gjennomfører den. Han hadde 32 slike pasienter i undersøkelsen sin.
Det fins en lang rekke beretninger, og ikke minst forskning, på nær døden-opplevelser. En av de ledende er legen Pim Van Lommel. Han startet i 1988 sine studier på hele 344 pasienter som hadde overlevd hjertestans, for å se om det er mulig å erfare økt bevissthet når både pust og blodsirkulasjon har opphørt. Etter årevis med kontrollerte studier, er dr. Van Lommel ikke i tvil om at vår bevissthet ikke er et produkt av hjernen, men fungerer gjennom den. Resultatene av forskningen publiserte Van Lommel i 2008, i boken Consciousness Beyond Life.
Top