Man blir ikke plutselig ånd når man dør. Allerede mens man lever fysisk her på jorden, er man en ånd, som ens fysiske kropp er en bolig for. I en viss forstand har vi selv i vårt jordiske liv en sterk tilknytning til den åndelige verden. Den berømte sveitsiske psykologen Carl Gustav Jung (1875-1961) hevdet at den åndelige dimensjonen må inkluderes skal vi forstå menneskets psyke. Vi er hele tiden i kontakt med allslags åndelige «størrelser», vanligvis uten å være klar over det. Mange mener at vi i våre drømmer besøker den evige verden.
En av de neojungianske retningene — altså tradisjonene etter Jung — kalles den arketypiske. Denne retningen tar hans ideer om det ubevisste helt ut i sin ytterste konsekvens og ender opp med et drømmestandpunkt i den motsatte ytterligheten av materialistene. Her menes at vi i drømme kommer i kontakt med en rent psykisk eller åndelig verden, som eksisterer helt selvstendig i forhold til vår materielle verden, og at det også er denne psykiske verdenen vi kommer til når vi dør.
— Fra «Åndeverdenen», en artikkel av Helene Næss, religionshistoriker, i Klassekampen tirsdag 26. juli 2005, side 5.
Asbjørn [mannen] gikk over til den andre siden, som Margit [Sandemo, kjent norsk forfatter] kaller det, i 1999.
— Han er her hele tiden. Er det noe jeg lurer på, så spør jeg ham. Vi har en mann som holder til ute i gangen der. Både Tove [datteren] og jeg har sett silhuetten hans. Vi har hatt en liten hund på besøk her, og den begynte å knurre. Men han er på ingen måte skremmende, og det kan godt være det er Asbjørn. Noen ganger, hvis jeg savner ham sterkt, kan jeg føle det som om det er en lett fjær som stryker over armen min, forteller Margit, som alltid har vært åpen om at hun ser vesener fra andre dimensjoner.
— De som aldri har opplevd åndeverdenen, har gått glipp av en dimensjon av livet. Jeg begynte å se gjenferd allerede i sjuårsalderen. [...]
Nå kan Margit bare ane åndeverdenen. Hun aksepterer evnene, og de har vært en naturlig del av livet. Men det var først da en psykiater på sykehuset kunne fortelle henne at hun ikke var gal — bare veldig åpen for andre dimensjoner — at hun følte en sterk lettelse. — Fra «— Jeg snakker med min døde ektemann», en artikkel der Ann-Irén Gunnheim intervjuer Margit Sandemo, i Allers nr. 18, 29. april 2013, side 8-10.
Hvorfor fengsles så mange av klarsynte Lena Ranehag [et kjent svensk medium]? [...] Ranehag engasjerer, hun er her og der. [...] Hun er midt mellom — i to verdener hele tiden, som hun sier. En selverklært problemløser, som kan sende brysomme ånder over til den andre siden, eller formidle viktige beskjeder som aldri ble sagt før døden inntraff.
Ranehag blir kontaktet av eiendomsmeglere som vil ha husrenselser før salg, enker som vil ha kontakt med sin avdøde mann, og folk som vil finne katten sin.
— Fra «Ånden er nær», en reportasje ved Bjørn Egil Halvorsen i A-magasinet fredag 9. mars 2012, side 20-26, vedlegg til Aftenpostens morgenutgave.
Joralf Gjerstad, bedre kjent som Snåsamannen, fortalte i en samtale med leder for skredsøket i Jamtfjellet i Vefsn hvor den siste omkomne etter skredulykken befant seg.
Før den siste omkomne [...] ble funnet torsdag hadde leder av skredsøket Oddgeir Johansen det han beskriver som en sterk samtale med Snåsamannen, skriver Helgeland Arbeiderblad.
Snåsamannen ba Johansen forestille seg at han befant seg i rasområdet.
— Han forklarte at han nå så stedet og ba meg om å snu meg mot nord. Da kunne han ned til den minste detalj beskrive terrenget, fjellene rundt og hvordan raset så ut. Han anga deretter området der den siste omkomne befant seg. Jeg kan ikke tenke meg at han skulle ha noen forutsetninger for å kunne beskrive stedet så nøyaktig som han gjorde, sier Johansen.
— Fra «Snåsamannen anga funnsted i skredsøk», en artikkel i Aftenposten søndag 30. mai 2010, del 1 side 8.
Michael Winger (31) sier til Dagbladet at det var han som tipset politiet.
Han er selverklært «klarsynt» og forteller at han «så» savnede Frank André Gundersen ved enden av en grusvei i en skråning. Deretter hadde han vært i området og lett sammen med hundeføreren Erlend Laupsa (46) og hunden.
— I går kveld fikk jeg klare signaler om hvor det kunne være, og en gang etter klokka 19.30 dro jeg ut sammen med en kamerat. Da fant vi grusveien og 400-500 meter inn i skogen lå det en død person ved en bekk, sier Winger til Dagbladet.
— Han liknet på bildet jeg har sett av savnede Frank André Gundersen, sier han videre.
— Fra «Michael hjalp politiet å finne den døde i Nes», en reportasje i Dagbladets nettutgave torsdag 29. mai 2014.
Hvilket nivå den åndelige verden som påvirker oss, befinner seg på, avhenger i stor grad av vår livsstil og hva slags «åndelig føde» (lesestoff, filmer, foredrag, osv.) vi inntar.
[...] det er superviktig å være bevisst på hva du putter i deg, hvilke tanker du tenker og hva du utsetter kropp og sjel for.
— Fra «Vær din egen bestevenn», en artikkel av prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng i avismagasinet VG Helg lørdag 22. mars 2014, side 62.
Våre tanker, følelser og handlinger representerer alltid et visst åndelig nivå og gjør at mennesker eller engler på tilsvarende nivå i den åndelige verden føler seg tiltrukket til oss. Basert på våre tilbøyeligheter prøver de å få oss til å gjøre det gode eller onde de selv har en tendens til å ville.
Den åndelige og den fysiske verden har med andre ord mye med hverandre å gjøre. På den ene siden får vi hjelp og beskyttelse fra visse ånder som deler med oss det de har oppnådd på grunn av sin egen vekst i sitt jordiske liv.
På den annen side utgjør den fysiske verden omgivelsene som er helt nødvendige for å oppnå åndelig modenhet og gjøre godt igjen feil vi har begått. Ved å samarbeide med mennesker her på jorden kan de i den åndelige verden fortsette sin vekst og frigjøre seg fra sine synder, skjønt en slik utvikling er mye vanskeligere og tar mye lenger tid enn da de hadde sin egen fysiske kropp. Hvis vi nå sammenligner kroppen med et kjøretøy for ånden, befinner de i den åndelige verden seg i en lignende situasjon som en som haiker. Han verken eier bilen han får sitte på med, eller bestemmer hvor den skal.
Mange som har kommunisert med den åndelige verden, kan bekrefte at det er slik det foregår. Hør bare på dette budskapet som den franske journalisten Alain Guillo mottok fra sin mor, som døde mens han fremdeles var i sine barneår. Hun forteller ham om sine opplevelser i det hinsidige:
«Jeg har truffet igjen mor min, far min og flere andre som jeg aldri kjente før, eller trodde jeg ikke kjente. Noen av dem hadde tatt del i hele mitt liv eller en del av det. [...] Her venter sjelene på at du skal dele dine skatter med dem. I grunnen er det riktig at de får noe av «innhøstningen», ettersom de har hjulpet deg å høste den inn.» (Fra Alain Guillo, A l'adresse de ceux qui cherchent, Robert Laffont).
I Norge finnes det i dag hundrevis av klarsynte mennesker, og mange påberoper seg mediale evner. Det vil si at de er i stand til å kommunisere med de avdøde. Men dette blir av mange, spesielt innen akademia og «det offisielle Norge», sett på som en umulighet. For; vi lever i et gjennomgående ateistisk samfunn, hvor døden regnes som det endelige punktum for vår eksistens, der bevisstheten er knyttet til vår biologiske hjerne, uten at det finnes noe som helst vitenskapelig bevis for det!
Indisiene på det motsatte er derimot mange. — Fra «Ta det spirituelle alvorlig!», et debattinnlegg av Harald Garmannslund, journalist og forfatter, Aftenposten, morgenutgaven tirsdag 31. juli 2012, Kultur & Meninger-seksjonen side 6.
Og hva er det egentlig å «snakke med de døde»? [...] det er som kjent meget vanlig blant dem vi er oppdratt til å beundre i vår kulturhistorie, tenk bare på Dante og hans samtaler med utallige store (og små) personligheter, en av verdenslitteraturens desiderte perler, og hva med Hamlets samtale med sin avdøde far, videre Odyssevs og alle de andre. — Fra «Frihet til å tro og mene», et debattinnlegg ved Jens Braarvig, professor i religionshistorie, Universitetet i Oslo, Aftenposten lørdag 18. september 2010, kulturseksjonen side 5.
Professor Notto R. Thelle ber prinsesse Märtha Louise ta «en tenkepause» [...]; hans kollega ved Det teologiske fakultet her i Oslo, Trygve Wyller, mener at prinsessen opphøyer seg selv til en «yppersteprest» når hun påstår at hun har kontakt med de døde.
Hva er egentlig problemet? [...]
Kirkens egen lære er da også så godt som renset for slike overtroiske og mystiske elementer. [...] Men man skal ikke lenger enn til Den katolske kirke før menighetene har et mer aktivt forhold til de døde, eksempelvis gjennom påkallelse av helgener. [...]
Samtidig tangerer den [Alternativbevegelsen] enkelte av kristendommens tradisjonelt mystiske elementer. [...] man [kan] kalle det en bokstavelig lesning av ideen om et liv etter døden, slik det kommer til uttrykk i trosbekjennelsen. I tredje artikkel bekjenner man troen på «legemets oppstandelse og det evige liv».
Tar man denne artikkelen på ordet, synes kirken og prinsessen å være enige om i hvert fall én ting: Etter døden følger nytt liv, på ubestemt tid. Men hvis man først tror at de døde faktisk lever: Hvorfor er det så forkastelig eller risikabelt å snakke med dem? [...]
Kanskje er livet etter døden blitt et tabu til og med for kirkefolk som hver søndag bekjenner at de tror på det? — Fra «Evig liv inviterer til kontakt», en kronikk av Ingunn Økland, kommentator, Aftenposten lørdag 18. september 2010, kulturseksjonen side 2.
Få uker etter at han gikk av som biskop i Nord-Hålogaland, oppfordrer Per Oskar Kjølaas til mer respekt og åpenhet for noen av de fenomenene prinsesse Märtha Louise kritiseres for. — Å omgås engler og døde har jeg hørt om siden jeg var barn. Det er i seg selv ikke noe oppsiktsvekkende for meg, skrev eks-biskopen på sin Facebook-profil mandag. Kjølaas skriver videre at det er vel kjent i nord at enkelte mennesker har gaver andre ikke har. — Det gjelder f.eks. helbredende gaver og evner til å se ting andre ikke ser. Slike mennesker er jeg vokst opp med og har fått hjelp av. De har vært en del av den lokale kulturen, skriver eks-biskopen. — Fra «Avgått biskop forsvarer Märtha», en NTB-melding i Dagsavisen onsdag 17. september 2014, side 8.
Jeg elsker kirker — de er fulle av engler. Det er kanskje bare noen få mennesker i kirken, men det er alltid masse liv og røre blant englene som er der. Folk er ikke klar over hvor mange engler det er i en kirke. De er der for å prise Gud, og de venter på at Guds folk skal komme og være sammen med dem, men ofte kommer det ingen. [...] Kirker er svært kraftfulle steder, og av og til når jeg ser en person i kirken og ser alle englene og lysene rundt dem, ber jeg for dem: «Vær så snill å la denne personen høre engelen sin i dag og komme i kontakt med engelen sin på en eller annen måte, slik at engelen kan sette ham i kontakt med Gud.»
Det er ikke bare i kristne kirker det er engler. De er i synagogene, i moskeer og på alle andre hellige steder. Religionen spiller ingen rolle for englene, de har sagt til meg at alle kirker burde være samlet under ett tak. Muslimer, jøder, protestanter, hinduer, katolikker og alle andre ulike religioner burde være samlet under én paraply. Vi ser kanskje forskjellige ut, og vi tror kanskje på forskjellige ting, men vi har en sjel, alle sammen. Det er ingen forskjell på en muslimsk sjel og en kristen sjel. Hvis vi kunne se hverandres sjeler, ville vi ikke drepe hverandre over ulike fortolkninger av Gud. — Fra «Engler i mitt hår» (Angels in my hair), side 40, en bok skrevet av Lorna Byrne, irsk medium. Boken lå i mer enn 20 uker på bestselgerlisten i England og Irland, 21 uker på topp i Irland. Utgitt på norsk av Cappelen Damm i 2010. ISBN 978-82-02-29990-3.
[Gabi] Gleichmann [skribent og forfatter] [...] forteller at han alltid har vært følsom for en åndelig dimensjon, og mener alle kan trene opp denne evnen. Han husker at han som liten kunne se andre menneskers aura.
Moren hans døde for tre år siden, etter flere års sykdom.
En lys natt våknet han på landstedet ved Tjøme, mens hele familien sov. Han satte seg for å skrive. Med ett følte han seg sikker på at hans døde mor var i rommet.
— Hun var der i en gestalt som jeg ikke kunne se, men jeg kunne forstå at hun var nær. [...] Denne erfaringen sa meg at mennesker ikke dør, men går over i en annen fase.
Gleichmann forteller om forskeren Stanislav Grof, som satte seg for å veie menneskets sjel. Målingene viste at kroppen ble noen milligram lettere etter at døden inntraff. — Fra «Følger hjertets kompass», en artikkel der Gabi Gleichmann intervjues av Astrid Dåstøl, i Vårt Land lørdag 4. august 2012, side 22.
— Hvordan kan du hevde at de som får kontakt med de døde, faktisk får bevis?
— Gjennom å fortelle ting som beviser hvem vi har med oss fra den andre siden. Hvis for eksempel din bestefar kom gjennom, kunne han fortelle noe om hvordan han så ut, om jobb, hvor han bodde, nok til at du ikke er i tvil om hvem han er. [...] — Hva er det sterkeste beviset du selv har formidlet?
— Jeg jobbet en gang med en kvinne. Hennes tidligere mann kom igjennom og viste meg en spaserstokk i gull. Det hørtes jo helt idiotisk ut, men vi skal alltid formidle det vi får. Kvinnen skjønte det godt. Mannen hadde vært med i vandreklubben Den gyldne spaserstokk, og hadde en slik stokk hjemme på veggen.
— Fra «‘De døde interesserer seg vanligvis ikke for politikk’», en artikkel av Hilde Lundgaard, der hun intervjuer Andrè Kirsebom, prest, medium og healer, Aftenposten lørdag 20. september 2014, del 1 side 26-27.
Saligkåring betyr to ting: 1) de troende oppfordres til å be til den saligkårede, og 2) den saligkårede fremheves som et eksempel for alle troende. Det er velkjent at katolikker verden over ber til avdøde personer i tro på at de avdøde hører deres bønner. Dette vekker mindre anstøt enn en norsk prinsesses påståtte kontakt med avdøde.
— Fra «Kriminell saligkåring», en kronikk av Rudi Kessel, tidligere katolsk prest, i Klassekampen onsdag 22. juni 2011, side 21.
Märthas tilfelle ligger i randen av en alternativ åndelig diskurs, i randen fordi hun er kongelig (hadde hun ikke vært kongelig, ville ingen brydd seg), og åndelig fordi engler kan defineres som konkrete åndelige enheter. Kristendommen bugner av engler, det samme gjør jødedommen og islam; [...] feltet hvor Märtha opererer, direkte påkalling av åndelige enheter for å kommunisere med disse, er svært vanlig mange steder i verden, spesielt i den sørlige hemisfære. Det er stor sannsynlighet for at Märthas foretak ville blitt møtt med liten skepsis for eksempel i Brasil, kjent som «verdens mest esoteriske land». I Norge finnes det også mye esoterisk aktivitet [...]
— Fra «Märtha er modig», en kronikk av Bård Kjøge Rønning, religionshistoriker, i Dagsavisen tirsdag 21. juni 2011, side 4.
På 80-tallet opplevde imidlertid [den synske Anna Elisabeth] Westerlund [1907-95] å få både oppmerksomhet og respekt fra høyst uventet hold: På fritidsbasis brukte en gruppe etterforskere i bergenspolitiet henne aktivt i ettersøkingssaker. Hun bidro til å oppklare flere forsvinningssaker, ifølge [forsker Bente] Alver, som forteller om timelange seanser på et fast hotellrom på Hotel Norge i Bergen. [Alver har for øvrig fulgt Westerlund gjennom 25 år og har nå skrevet en omfattende biografi om en av Norges mest profilerte synske.]
— Vi satt i timevis og ventet på at hun skulle «se» noe. Først fortalte hun [...] historier fra saker hvor hun hadde lykkes. Det var en viktig del av det hele, for Anna Elisabeth ville skape tillit hos sine omgivelser, hun mente evnen hennes ble svakere hvis det var skeptikere til stede. Det skapte frykt, som svekket sansen, sa hun. Etter en stund gikk hun inn i en mild transe og stirret i veggen som om hun så en film der. Hun hevdet hun «så» ting i fugleperspektiv. — Fra «— Drev kjærlighetsarbeid», en artikkel skrevet av Cathrine Hellesøy, Aftenposten, morgenutgaven, onsdag 7. oktober 2009, kulturseksjonen side 10.
Eg kallar meg agnostikar, men eit stykke på veg er det likevel noko eg veit. Vi har i familien ei niese som såg bestemor si stå ved sida av senga ei natt, ei handfast oppleving, noko heilt anna enn ein draum. Om morgonen drog denne niesa og besøkte bestemora på sjukehuset tre mil unna. «Eg var hos deg i natt, eg», var det første bestemora sa. «Ja eg veit det», var svaret. Det finst titusentals opplevingar av dette slaget, og det er berre tull å meine at alle er oppdikta. Difor veit eg at det finst ein røyndom «over og utenfor det sansbare». — Fra «Rom for ein ukjend gud», en artikkel av Oddbjørn Heinum, Nordfjordeid, i Vårt Land torsdag 13. mars 2014, side 24.
Man blir ikke plutselig ånd når man dør
Den åndelige og den fysiske verden har med andre ord mye med hverandre å gjøre. På den ene siden får vi hjelp og beskyttelse fra visse ånder som deler med oss det de har oppnådd på grunn av sin egen vekst i sitt jordiske liv.
Top