Det hinsidige er en konkret verden, ikke en drømmeverden eller fantasiverden.
— Minner fra nær-døden-opplevelser er ikke drømmer eller hallusinasjoner, for de oppstår i et rike som er langt mer ekte enn dette og er ikke hjernebaserte minner. Det forklarer hvorfor de forblir med oss, og hvorfor en slik opplevelse endrer livet til dem som opplever det. — Fra «Himmelen finnes, jeg har vært der», en artikkel av Camilla Flaatten i Nettavisen søndag 15. september 2013, skrevet ifbm. den amerikanske nevrokirurgen Eben Alexanders norgesbesøk i anledning utgivelsen av hans bok «Proof of Heaven» på norsk, på Cappelen Damm med tittel «Himmelen finnes».
Den norske komikeren Jon Schau har to ganger hatt såkalte nær-døden-opplevelser. Det skjedde da han lå i koma i fem uker i 2004 med betennelse i bukspyttkjertelen. Opplevelsen hadde tre faser, og i den ene så Schau et sterkt lys som kom nærmere i raskere og raskere fart.
— Det er nesten umulig å beskrive. Men det var en følelse av en altoppslukende kjærlighet, sa han [...]
— Det var akkurat like virkelig som at vi sitter her. Jeg kunne klype meg i armen. Når du ligger fem uker i koma, drømmer du mye rart. Men drømmer er mye mer flyktige og kaotiske. Dette var kvalitetsmessig noe helt annet.
— Fra «4 av 10 følte bevissthet etter at hjertet stoppet», en lengre reportasje ved Stig-Øyvind Blystad, i Vårt Land torsdag 30. oktober 2014, side 1 og 11-15.
Eben Alexander er i koma. Hjerneaktiviteten er ikke svak. Den er borte. [...]
Etter sju dager våkner Eben Alexander likevel.
Ikke bare det:
Han snakker. Og det som sjokkerer enda mer enn at han lever og kan snakke, er det han sier. Han forteller om en reise til det hinsidige med opplevelser som føles mer reelle enn det livet han kjente til på jorden. [...]
— Det var som å være på en reise som var helt virkelig, mer virkelig enn virkeligheten. Alt var krystallklart. Jeg lærte om sjelens vesen, om kjærlighet og om enhet. — Fra «Mannen som sto opp fra de døde», en artikkel av Lars Gilberg i Vårt Land fredag 25. oktober 2013, side 24-25.
— Opplevelsen der oppe var så altoppslukende at ingen som ikke har opplevelsen kan forstå det! [...] Alle trodde jeg kom til å dø. [...] Men jeg hadde det som sagt herlig. Jeg møtte lyset fra Gud. Jeg vandret der og hørte en himmelsk lovsang — det er faktisk helt uforklarlig og ubeskrivelig. Jeg kan aldri tvile på at det er en himmel å vinne mer. Den eksisterer faktisk og er mer reell enn jorden. [...]
så møtte jeg også min far, som var død 20 år tidligere — og jeg ble fortalt at jeg måtte tilbake.
— Fra «— Var i himmelen — kunne bare snakke engelsk da hun kom tilbake til jorden», en artikkel av Anita Apelthun Sæle, der hun intervjuer Margot Røren, som hadde en nær-døden-opplevelse mens hun var tre uker i koma etter en alvorlig trafikkulykke, avisen Norge i dag nr. 24 2013, 14. juni 2013, side 8-9.
Vi eksisterer der som personer med en konkret åndelig kropp og i omgivelser vi kan se, høre, føle, lukte og smake gjennom våre fem åndelige sanser. Vi kan leve et aktivt liv der og kommunisere med andre åndelige mennesker. Ditt indre menneske har disse åndelige sansene allerede mens du lever her på jorden, men de er ikke utviklet, aktivert hos de fleste. Et medium bruker en eller flere åndelige sanser for å kommunisere med det hinsidige.
I den fysiske verden opererer vi med fem sanser. Vi ser, hører, kjenner, smaker og lukter. Når du søker mot ditt eget hjertes visdom, eller tar inn stemninger og følelser fra andre, gjør du det på samme måte. Du bruker sansene — alle fem. — Fra «Hva sier hjertet?», en artikkel av prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng, som sammen driver Astarte Inspiration (kjent som Engleskolen), VG Helg (vedlegg til VG på lørdager) lørdag 11. januar 2014, side 14.
— Hvordan kan du hevde at de som får kontakt med de døde faktisk får bevis?
— Gjennom å fortelle ting som beviser hvem vi har med oss fra den andre siden. Hvis for eksempel din bestefar kom gjennom, kunne han fortelle noe om hvordan han så ut, om jobb, hvor han bodde, Nok til at du ikke er i tvil om hvem han er.
— Hva er det sterkeste beviset du selv har formidlet?
— Jeg jobbet en gang med en kvinne. Hennes tidligere mann kom igjennom og viste meg en spaserstokk i gull. Det hørtes jo helt idiotisk ut, men vi skal alltid formidle det vi får. Kvinnen skjønte det godt. Mannen hadde vært med i vandreklubben Den gyldne spaserstokk, og hadde en slik stokk hjemme på veggen..
— Fra «— De døde synes det er hyggelig å stille opp», en artikkel av Hilde Lundgaard, der hun intervjuer Andrè Kirsebom, prest, medium og healer, Aftenpostens nettutgave fredag 19. september 2014.
Når menneskets kropp er utslitt, dør det. Men når hjertet slutter å slå [...] fortsetter menneskets indre jeg umiddelbart sitt liv i en annen tilværelse.
Mennesket er nå en ånd og kalles en ånd [...] Det har imidlertid i sin nye eksistens beholdt en kropp som på en prikk tilsvarer den kroppen det hadde på jorden, men kroppen er av en substans som er ufattelig for oss. [...] Mennesket ser og hører og føler. [...]
Om mennesket ikke hadde en kropp, ville det vært et spøkelse, et monster. En ånd kan ikke eksistere uten en form og denne formen er menneskets [...]
— Fra «Livet på den andre siden — en bok om dikteren og vitenskapsmannen Emanuel Swedenborg», skrevet av Olof Lagercrantz. Genesis Forlag, Oslo 2000. ISBN: 82-476-0161-3 (Sitat fra side 20-21).
[...] engler kan defineres som konkrete åndelige enheter. Kristendommen bugner av engler, det samme gjør jødedommen og islam; konkrete åndelige enheter (det vil si åndelige skikkelser og krefter) finnes vi også i hinduismen, i buddhismen, i afrikanske religioner, i amerikanske blandingsreligioner som santerίa på Cuba og candomblé i Brasil.
— Fra «Märtha er modig», en kronikk av Bård Kjøge Rønning, religionshistoriker, i Dagsavisen tirsdag 21. juni 2011, side 4.
Alt er energi. Det er ikke bare de materielle ting som består av energi. Alt det åndelige er også energi, men på en annerledes frekvens. For materiell energi gjelder fysiske lover. Vi trenger selvsagt kunnskap om den fysiske verden for å påvirke den og gjøre livet her på jorden best mulig materielt. Men i like stor grad, om ikke enda større, må vi forstå den åndelige virkelighet. Åndelig energi responderer på ditt sinn, på dine følelser og dine tanker. Derfor må du utvikle ditt sinn. Sinnet må bli sterkere enn kroppen. Ellers blir du dominert av det materielle, f.eks. kropp, mat, sex, penger, røyk, alkohol, narkotika. Blir du dominert av omgivelsene her på jorden, blir du det også i evigheten. Derfor må vi utvikle vårt sinn allerede her i den fysiske verden. Altså nå. Vi må bli bevisst åndelig! Et utviklet sinn skaper de skjønneste omgivelser i den åndelige verden; et underutviklet sinn skaper det reneste helvete. Valget er ditt! Livet du velger, får evige implikasjoner. Evigheten og det åndelige er en konkret verden, en virkelighet, som vi er ment å mestre.
Religioner er selvsagt ment å bevisstgjøre oss åndelig. Men av og til fungerer religiøse dogmer som et mørkt ullteppe over våre hoder. Religion kan i enkelte tilfeller hindre oss i å se lyset. Eksempler her er dogmet om kjødets oppstandelse og troen på at vi sover etter døden for bare å bli vekket på den ytterste dag. Mange tror således på en slags mellomtilstand, at menneskets ånd er uten bevissthet mellom døden og oppstandelsen.
Man kan ikke plukke ut noen vage bibelord og hevde denne lære [Red. anm: om en mellomtilstand] når den kolliderer med en rekke klare bibelord på at menneskets sjeleånd er ved full bevissthet etter døden. Her nevner jeg kort noen. Hvor var Jesus mellom hans død på korset og oppstandelsen Påskedag? Var han «sluknet»? 1Pet 3 og 4 sier han gikk og preket for de gjenstridige åndene fra Noahs dager (også de måtte jo være bevisste!). Paulus skriver Filipperbrevet i fangenskap i Rom. Han kunne jo sagt rett ut at han var trett av alle prøvelsene, og han ønsket nå å dø og bli frakoblet alt og hvile seg til oppstandelsen. Men nei, han sier at han har lyst til å fare herfra og være med Kristus, for det var meget, meget bedre (Fil 1,23). [...]
Jesus forteller i Lukas 16 om to menn som døde. Kroppen døde, men ikke personen på innsiden. Begge lever videre, men befinner seg på andre steder, den rike i pine, den fattige blir trøstet i Abrahams skjød. De både følte og så og talte; det åndelige legemet har også åndelige sanser og ser i den åndelige verden. Dette er ingen lignelse, den bærer preg av å være en virkelig historie. Moses og Elias var kjente Guds menn i det gamle Israel. De døde cirka 1400 og 800 år før kristus. Men de viste seg for øynene til Peter på forklarelsens fjell og talte med Jesus. I Åp 6,9f ser vi martyrene fra Den store trengsel i himmelen, og de roper til Gud om han ikke snart skal gripe inn og holde dom. [...]
Til sist nevner jeg en historie i GT. Kong Saul oppsøker en dødningemanerske i En Dor som henter opp den avdøde Samuel, og denne taler med Saul. — Fra «Menneskets udødelige sjel», et debattinnlegg av Per Arne Åkenes, Folkestad, Volda, i avisen Dagen tirsdag 1. oktober 2013, side 23.
Tanken på et evig liv ligger innebygd i kristendommen, og kan ikke skilles fra troen. «Alle mennesker skal», jeg siterer den svenske kirkes nåværende begravelsesritual, «oppstå til evig liv på den ytterste dagen etter at de har hvilt i sine graver». På Swedenborgs tid sa presten ved begravelsen[...]: Av jord er du kommet og til jord skal du bli. Jesus Kristus, din frelser, skal vekke deg på den ytterste dag.
Om de døde først skal stå opp på dommedag, hvor befinner de seg så etter døden? spør Swedenborg [i sin «Den sanna kristna religionen»]. «Svever Adam og Eva og alle etter dem rundt i verdensrommet? Hva kan være mer jammerlig og trist enn en slik ventetid? [...] Og skulle da et beinrangel, uttørket av solen eller smuldret om til mold, kunne føres inn i en ny kropp?»
— Fra «Livet på den andre siden — en bok om dikteren og vitenskapsmannen Emanuel Swedenborg», skrevet av Olof Lagercranz. Genesis Forlag, Oslo 2000. ISBN: 82-476-0161-3 (Sitat fra side 21).
Den svenske teologen Stefan Gustavsson, rektor ved Credoakademin, demonstrerer at det samme synet som rådet blant kristne på Swedenborgs tid, fortsatt er utbredt i dag. Han sammenligner sitt kristne syn på livet etter døden med en mer allmennreligiøs tankegang der sjelen lever videre i den åndelige verden etter døden:
Den mer allmennreligiøse tankegangen er muligens den mest utbredte blant folk flest i vår del av verden, tror Gustavsson. Den har visse likheter med den kristne tanken om evigheten, men er likevel forskjellig. Sjelen lever videre i en åndelig verden, en himmel et eller annet sted. Det finnes en form for rettferdighet som kan gjøres opp der.
— Derfor er denne tanken forbundet med redsel og frykt. Om rettferdighet skal skje ligger jo de fleste av oss dårlig an. Det innebærer at man ofte må forsøke å balansere opp sitt liv allerede nå. Med dette synet på etterlivet blir det ofte til at man i dette livet må kompensere ved å bli god, eller gjøre visse handlinger.
Det kristne synet [...] innebærer derimot at det finnes en fortsettelse både for kropp og sjel.
— Det er det rikeste og heleste synet som sier at hele mennesket har en framtid. Når vi dør lever sjelen videre, og på den siste dag vekker Gud oss opp til en kroppslig oppstandelse. Det innebærer også en virkelig rettferdighet der Gud skal stille alt i stand, men samtidig et virkelig håp fordi man ikke selv må kompensere for eget liv. I den kristne forståelsen av evighet ligger det et tilbud om å få sin egen historie forsonet. Vi kommer til en forsonet virkelighet, derfor kan kristne gå framtiden i møte med frimodighet og glede, uten å frykte fallemmen, sier Gustavsson. — Fra «Det eldgamle spørsmålet — hvordan snakker en med studenter om livet etter døden», en kronikk av Eivind Algrøy i avisen Dagen fredag 15. mars 2013, side 24-25.
Det var ikke rart Swedenborg stilte spørsmålstegn ved en slik tro som den Gustavsson her forfekter. Tror man som han gjør, kan det godt hende man får seg litt av en overraskelse når man en dag trer inn i den evige verden. I tillegg til at man forventer at en fullstendig oppsmuldret fysisk kropp skal begynne å leve igjen, tror man på det Dietrich Bonhoeffer kalte en «billig nåde», der man ikke behøver å ta konsekvensene av noe man har gjort i sitt jordiske liv. Gustavssons forklaring virker som et forsøk på å få vår åndelige virkelighet til å passe til gamle kristne doktriner. Det ville kanskje vært bedre å heller tilpasse slike doktriner en virkelighet millioner av mennesker har hatt dype opplevelser med. Ellers blir man lett offer for illusjoner.
Overnaturlige opplevelser passer verken med moderne sekularisme eller avmystifisert teologi. Likevel har mennesker slike erfaringer.
Teologen Jan-Olav Henriksen og etnologen Kathrin Pabst har sammen skrevet boken Uventet og ubedt (Universitetsforlaget 2013). De har gjennomført en rekke intervjuer med mennesker som har hatt paranormale erfaringer av ulike slag. Det dreier seg om helbredelser, «varme hender», møter med engler eller avdøde, varsler, fornemmelser med mer. Felles for alle informantene er at de har — eller har hatt — tilhørighet til det som regnes som tradisjonell kristen tro.
Henriksen/Pabst konstaterer at «toleransen for det som er annerledes er ikke så stor i vårt samfunn som mange liker å tenke». Og de er tydelige på at de mener dette bør endres: «Nettopp omfanget av dem som erfarer helbredelse eller signifikant bedring i forbindelse med mennesker med evner som Joralf Gjerstads, gjør trangen til å bortforklare dette ved å snakke om alt fra humbug og svindel, til placebo, synkrone sammentreff og så videre, framstår som nesten krakilsk: Man har bestemt seg for at slikt ikke kan forekomme [...].»
Forfatterne skriver at det finnes indikasjoner på at de som våger å fortelle om paranormale erfaringer til andre, risikerer å møte noe de har valgt å kalle «repressiv ortodoksi». Når man med bakgrunn i en eller annen lære eller overbevisning om hvordan virkeligheten egentlig skal være, avviser paranormale erfaringer, praktiseres det forfatterne kaller repressiv ortodoksi. [...]
«Denne ortodoksien uttrykker først og fremst at man ikke vil forholde seg til de erfaringer som enkelte sier at de faktisk har, men også at man i vårt samfunn og i de religiøse tradisjonene som har dominert i Norge gjennom de siste århundrene, ikke har tilstrekkelige eller adekvate fortolkningskategorier for å møte slike erfaringsmomenter. Men det forhindrer ikke at slike erfaringer de facto har vært livsforandrende [...]», skriver Henriksen/Pabst. — Fra «Utfordringen fra det overnaturlige», en kronikk av Per Eriksen i Vårt Land mandag 4. mars 2013, side 24-25.
At vi fortsetter å leve videre med et åndelig legeme etter døden, er muligens opphavet til den jødiske lære om en kroppslig oppstandelse. De første kristne arvet denne troen og så på Jesus som den første til å oppleve en slik oppstandelse, som alle troende, ifølge kristen tro, skal få del i i de «siste dager».
Men Jesus trodde ikke på en fysisk oppstandelse, dvs. kjødets oppstandelse, slik mange gjør, idet de tolker visse endetidsprofetier helt bokstavelig. Se f.eks. Matt 22, 30-32: «For etter oppstandelsen [...] er [de] som englene i himmelen. Og har dere ikke lest hva Gud har sagt dere om de dødes oppstandelse: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke en Gud for døde, men for levende.»
I dette skriftstedet hevder Jesus at oppstandelsen ikke har med vårt jordiske legeme å gjøre, men vår ånd. Han hevder likeså at selv om Abraham, Isak og Jakob ikke lenger er blant de jordiske, forblir de likevel alltid levende og har således ikke behov for å gjenopplives. Jesus forsto hvordan livet etter døden arter seg. Han hadde blant annet vært vitne til at Moses og Elia åpenbarte seg på Forklarelsens berg (Matt 17, 1-8). (Neste)
Når menneskets kropp er utslitt, dør det. Men når hjertet slutter å slå [...] fortsetter menneskets indre jeg umiddelbart sitt liv i en annen tilværelse.
Top