— Ånder har vi alltid rundt oss. De som går igjen, har ikke skjønt at de er døde, eller de har noe de vil fortelle. Dermed lager de ubehag i et hus, ved å leke seg med elektriske apparater, flytte på møbler eller skape kald trekk. Folk kan også bli syke, ikke fordi åndene vil det, men fordi åndene påfører sin smerte på menneskene, sier [healer Knut] Sørli.
    I dag skriver Dagbladet om Bærum sykehus, som tilkalte en klarsynt åndeutdriver for å rense en avdeling på sosialmedisinsk klinikk på gamle Blakstad. Flere av beboerne på avdelingen for rusmisbrukere har klaget på mystiske ting og dårlige energier. [...]
    Han mener at åndene ikke er farlige, men at de ofte er frustrerte.
    — Du kan jo tenke deg selv, hvis noen plutselig flytter inn i huset ditt, flytter på møblene dine og overser deg fullstendig.
    — Slik opplever åndene det, når de ikke har skjønt at de selv er døde. Jeg hjelper dem til å innse det og gå over på den andre siden, sier han.
   — Fra «— Noen ganger skjønner ikke de døde at de er døde», en artikkel der healer Knut Sørli, kjent fra TVNorge-programmet «Åndenes makt», intervjues, Dagbladets nettutgave torsdag 6. november 2008.

 — Men Strømnæss, helt ærlig, som en voksen mann: Du TROR ikke på spøkelser?
 — Jeg ikke bare tror — jeg vet. Det høres kanskje litt selvsikkert ut, men jeg vet at disse hendelsene er reelle. Etter syv sesonger sitter vi på et hundretall sikre og pålitelige observasjoner av fysiske fenomen. Hadde vi, eller de medvirkende, manipulert dette, hadde programserien vært død etter én sesong.
    — Fra «Spøker ikke», en artkkel der Ronny Berg intervjuer Tom Strømnæss, programleder for «Åndenes makt» på TVNorge, Magasinet Helg lørdag 1. desember 2012, side 15, vedlegg til VG på lørdager.

I sommer fordrev sjaman Gro Eilefsen to hjemløse sjeler fra Norges Bank-bygget i Skien. Sjamanen ble hyret inn av prosjektlederen fra kommunen.
    — Under oppussingen av bygget skjedde det så mye uforklarlig. Dører gikk opp eller igjen og lys slo seg av og på, forklarer Nina Haugland [prosjektleder for oppussingen og ansatt i teknisk etat i kommunen] En heis som hadde stått i ti år, ble satt i stand igjen. Men dagen etter stoppet den opp. — Noen måtte fysisk ha slått av automatikken. Entreprenøren nektet for å ha gjort noe. Det kunne gått ut over sikkerheten på huset, sier Haugland.
    Til slutt kontaktet hun en sjaman [...], Gro Eilefsen, for egne penger og på sin egen fritid. [...] Hun gikk en runde på huset [...] og fant to hjemløse sjeler [...].
    I kjelleren fant hun en vaktmester som satt fast i sluket. [— Vaktmesteren var veldig opptatt av elektronikk, og det var årsaken til de tekniske problemene, sier hun ifølge «Jaget gjenferd fra bank», Vårt Lands artikkel om samme tema tirsdag 29. september 2009, side 7.].
    På loftet fant hun en dame i et kott. Hun hadde psykiske plager [...] og var muligens blitt sperret inne. — Hun var fryktelig redd, forklarer Eilefsen. Damen fortalte henne selv at hun het Amalie, og at hun bodde i Melgaardsgården i sentrum av Skien.
    Eilefsen [kalte] de to sjelene til seg [...]. Hun forklarte dem at de er døde og sendte dem over til «den andre siden». — Vaktmesteren kviet seg litt fordi han mente han måtte passe på bygget, forteller hun. [...]
    — Det er hjemløse sjeler overalt. Det er veldig vanlig, mener hun. […]
    I etterkant har hun gravd i historien til huset i håp om å finne ut hva som kan ha skjedd. [...] Etter å ha googlet «amalie norges bank» fant hun en Amalie Erichsen som skal ha bodd i Melgaardsgården, og som fikk post i Norges Bank i Oslo.
    — Fra «Hyret inn sjaman til Norges Bank», en artikkel i Varden torsdag 24. september 2009.

Dansk slottsidyll til salgs, men man må godta damebesøk fra 1800-tallet. Hotellet med 34 sengeplasser har en spesiell nattlig gjest i turkisblå kjole. Baronesse Oluffa Krabbe, som fikk slottet oppført, skal visstnok fremdeles sette sitt preg på slottet iført sin turkisblå kjole.
    Liselund Ny slot ble oppført i 1887 på østkysten av den danske øya Møn sør for Sjælland [...]
    Slottsgjester har gjennom årene fortalt om en adelig dame [...], som spankulerer rundt og ser til at alt er i orden. En direktør fra København, som en natt han skulle hente sin jakke i resepsjonen, fikk se en kvinne i turkisblå kjole stå og stirre på ham fra stuen.
    Etter å ha sjekket om direktøren hadde det bra, forsvant hun gjennom veggen.
    — Fra «Selger slott med spøkelse på kjøpet», en artikkel av Jeanette Sjøberg i Aftenposten, morgenutgaven, økonomiseksjonen side 5 torsdag 27. oktober 2011.

De ansatte ved Nav-kontoret i Vadsø var så plaget av det de beskriver som «ubehag i bygget» at de hentet inn en prest for å velsigne lokalene. Den noe uvanlige kirkelige handlingen ble utført tirsdag. En prest fra Vadsø menighet besøkte Nav-kontoret og kastet vievann på veggene, melder TV2. — Noen på Nav-kontoret hadde opplevd at de var utrygge, og at det var uro i bygget, sier prost Stein Ovesen i Vadsø menighet. Blant de uforklarlige hendelsene TV-kanalen omtaler, er lys som skrudde seg av og på, plutselig kulde i rommet og rapporter om at «noen» har kastet kaffe på ansatte. Ubehaget ble etter hvert så ille at de ansatte meldte fra til sjefen, og deretter ba de altså om hjelp fra geistlig hold.
    — Fra  «Tilkalte prest for å velsigne Nav-kontor», en artikkel i Dagsavisen fredag 13. mai 2011, side 23.

 Bent Egil Albrechtsen ble hyret inn for å drive ut ånder hos ansatte og beboere ved den kommunale institusjonen Madshaven bo- og dagtilbud i Arendal.
    Initiativet kom fra ansatte som skal ha sett uforklarlige fenomenener i flere av rommene på arbeidsplassen.
    Arendals-mannen Bent Egil Albrechtsen hevder å kunne drive ut og «rense» hus for ånder. Før han startet arbeidet, holdt han et informasjonsmøte der ledelse og seks-åtte ansatte var til stede.
    — Jeg oppdaget raskt at institusjonen var belastet med svært mange ånder som hadde trengt seg inn i kroppene til både beboere og ansatte, forteller Albrechtsen.
    Ledelsen i kommunen bekrefter at Albrechtsen ble hyret inn for åndeutdrivelse, men vil ikke kommentere saken ytterligere. [...]
    Bent Egil Albrechtsen mener han var nesten i havn med åndeutdrivelse her på Madshaven bo- og dagtilbud da oppdraget etter noen dager ble avsluttet fra kommunens side. Da skal han ha satt åndene tilbake i bygningen.
    — Fra  «Ansatte ba ham drive ut ånder», en artikkel av Marit Elisabeth Strand Maes i Agderpostens nettutgave onsdag 19. november 2014.

— Jeg merket med en gang at det var en veldig tung atmosfære i hele bygget. Her var det ikke bare noen få husånder som var på ferde, men dypereliggende ting, sier [åndeutdriver Bent Egil] Albrechtsen til Vårt Land.
    — Som hva da?
    — Såkalte klebeånder hadde trengt inn i kroppene til beboere og ansatte. Dette er ånder som fester seg på mennesker som gjerne har opplevd mye vondt og derfor ofte har en del negativ energi i seg, sier Albrechtsen, som understreker at han ikke har tatt betalt for tjenesten.
    — Fra «‘Munkespøkelse’ havner i Stortinget», en artikkel av Caroline Teinum Gilje, der hun intervjuer Bent Egil Albrechtsen, Vårt Land tirsdag 25. november 2014, side 7.

De ni siste årene har det dukket opp flere saker hvor ansatte og brukere av offentlige institusjoner opplever alt fra flyvende gjenstander til uforklarlige lyder.
    • 2011: Bærtua barnehage i Lakselv i Finnmark tilkalte prest Leif Sommerseth for å drive ut en ond ånd i barnehagen. (Avisen Ságat)
    • 2010: I barnehagen på Lalm i Vågå kommune fløy gjenstander gjennom lufta. Mobiltelefoner og nøkler forsvant på uforklarlig vis, dører smalt igjen av seg selv, og rom var kalde uten at det ble vist på termometeret. Som et tiltak for å få ro i oppvekstsenteret, engasjerte kommunen prost Paul Skuland i Nord-Gudbrandsdal prosti.
    • 2009: Personalet ved Rosnes Bofellesskap i Moss skal ha vært «plaget av ånder» og engasjerte en såkalt åndeutdriver. (VG) [...]
    • 2008: Sosialmedisinsk klinikk ved Blakstad sykehus i Asker tilkalte såkalte klarsynte etter at beboere om natta ble skremt av lyder og fysisk berøring. (Dagbladet)
    — Fra «Søker hjelp hos åndeutdrivere, klarsynte og prester», en artikkel i Vårt Land tirsdag 25. november 2014, side 7.

Lege Glenn Stamnes-Larsen (49) ved UNN [Universitetssykehuset Nord-Norge] er ikke som kirurger flest. For der skolemedisinen står høyt i hevd hos de fleste kirurger, mener Stamnes-Larsen at han både kan helbrede og fordrive onde ånder ved hjelp av bønn. [...]
    — Spøkelser og gjenferd er noe som mange har sett eller hatt opplevelser med. I hovedsak handler det om onde ånder som gjerne vil være nær meg og deg, og ha sted å ernære seg, forteller Glenn Stamnes-Larsen. [...]
    — Å drive bort onde ånder er noe man kan gjøre med både mennesker og hus. Det har ikke skjedd meg mange ganger, men jeg har vært hjemme hos private for å gjøre akkurat det, forteller Stamnes-Larsen.
    — Det er nok flere enn man skulle tro, og samtidig er det mange som ikke tør å snakke om det av frykt for å bli mobbet eller sett rart på, fortsetter han.
     — Fra «— Jeg kan helbrede og fordrive onde ånder», en artikkel av Jørn Normann Pedersen i Dagbladets nettutgave tirsdag 23. oktober 2012.

Kopper beveger seg på bordet, dører åpnes uten at noen kommer, skritt over gulv i rom som ingen er i, umotiverte bankelyder og glassplater som sprekker — i det hele tatt: Uro. «De gamle», som vi sier, var innforstått med det — det hørte naturen til, delvis også «den onde». [...] Det som er sikkert, og håndgripelig, er at antall «profesjonelle» clairvoyante (seere) vokser her i landet og at flere og flere ber om hjelp til å få ro i huset. Vi tør å snakke høyt om det.
    Visst er det et tåkete landskap. Men siden «ånder» — gode som romsterende — må sies å være kirkens ekspertområde, forundrer det at at svært mange kommer dukknakket og forvirret ut av et prestekontor, når de endelig har våget å fortelle om «det merkelige». Noen prester tar det alvorlig og blir med hjem, ber i rommene og synger salmer — i håp om ro. Men de fleste opplever avvisning og vender seg i stedet til alternativbevegelsens «klarsynte», som, i tilfeller, maner «åndene» vekk. [...]
    Det kan være en død, vil noen si, som ikke finner hvile og vandrer i rommene, for alt vi vet en avdød mormor som gjerne vil fortelle familien noe og være til hjelp? [...]
    Både den engelske, den ortodokse og den katolske kirke har regler, ritualer og tradisjoner for å møte «uro» og besettelse.
    — Fra «Presten må ta ‘spøkelset’ på alvor», en kronikk av Olav Egil Aune i Vårt Land torsdag 7. august 2014.

At kristne opplever paranormale fenomener er ikke uvanlig, mener forfatterne Kathrin Pabst og Jan-Olav Henriksen [teolog]. I sin ferske bok «Uventet og ubedt» har de intervjuet 17 bekjennende kristne om deres erfaringer med paranormale fenomener. Felles for dem alle er at de ikke vil stå frem med navn og bilde, men de vil gjerne fortelle sine historier. Forfatterne tror paranormale fenomener er langt mer utbredt blant kristne enn mange tror, men det ties om det. Folk ønsker ikke å bli sett på som skrullinger.
    — Det som vekket vår interesse var spørsmålet hvorfor slike erfaringer som betyr så mye for eget liv, i en viss grad hemmeligholdes eller forties, selv om de har forandret den egne kristne troen, [sier] Kathrin Pabst, etnolog og medforfatter. [...]
    Fire av de sytten personene som er intervjuet i boken er prester. En av dem, som har fått navnet Lars, fikk møte det paranormale da han tjenestegjorde i Nord-Norge. Presten, som kommer fra Østlandet, var svært skeptisk til det paranormale, men det han opplevde i Nord-Norge var umulig å bortforklare for ham.
    Han så fysiske ting bli kastet rundt i rommet og landet i nærheten av ham. Dette skjedde i et kommunalt bygg og de offentlige ansatte var naturligvis oppstyrtet over uroen.
    Lars allierte seg med en annen kirkelig ansatt. De utstyrte seg med lys og kors. I tillegg gikk de rundt bygget to ganger i løpet av en uke i bønn om ro og fred. Det ble ro i huset, men etter to uker startet det igjen, verre enn noen gang. Husets dører var bare mulig å åpne med kodelåser, men nå åpnet og lukket disse dørene seg av seg selv. Det hørtes smell i bygget og løse ting hang i luften for så å falle rett i bakken. [...] Ifølge boka var ikke Lars «veldig redd», men han fikk en reaksjon etterpå, og «skalv som et aspeløv» da han kom hjem.
   — Fra «Hjemsøkt», en reportasje ved Bjørn Olav Hammerstad i avisen Dagen lørdag 13. april 2013, side 1 og 18-23.

 Hver søndag sitter jeg klistret til «Åndenes makt» på TV. Og hver søndag er jeg så skvetten etterpå at jeg knapt nok tør å hente meg en kaffe på kjøkkenet. [...]
    Det har [...] vært en trøst for meg at disse TV-åndene sikkert ikke hjemsøker OBOS-leiligheter i prektige 50-tallsblokker som den jeg selv bor i. Det virker jo som om spøkelser liker gamle villaer best [...]
    De fleste spøkelser er jo det [arge]. Hovedårsakene til at folk går igjen, er jo gjerne at de har noe uoppgjort og at de ikke liker forandringer der. Ting skal liksom være som de var.
    — Fra  «I åndenes makt», en artikkel av Hanne Mauno i Dagsavisen lørdag 19. november 2011 side 30-31.

I «Åndenes makt» handler det ukentlig […] om å drive ut onde ånder, vanligvis en herre (det er en overvekt av mannlige spøkelser, om vi har skjønt det rett) som har bebodd ymse eiendommer i tidligere tider — og til det får Tom [Strømnæss (55), programleder på TV Norge] assistanse av klarsynte ess som Gro-Helen Tørum og Lilli Bendriss.
    — Lilli var i aksjon søndag for en drøy uke siden, innkalt til gamle Nittedal stasjon, der det hyppig var observert spøkelser på Café Amfi Bar (som altså drives i lokalene til den gamle stasjonen).
    Var det en av de tidligere, for lengst avreiste stasjonsmestrene — muligens den kraftige karen med bart, ble det spekulert — som gikk igjen og skremte urinen av de kafeansatte Grethe og Kaia?
    Lilli foretok en såkalt balansering av lokalene, og ledet de åndelige etterlatenskapene av den antatte stasjonsmesteren nærmest ut på skinnene — og av gårde.
    Hva vi savner i et program som «Åndenes makt» [...] er reelle opptak av hva som skjer når spøkelsene (eller energiene) slår på kaffemaskiner, starter lekebiler, flytter på gjenstander, kaster mobiler i søpla eller fjerner nøkkelknipper. [...]
    Vårt standpunkt er at slikt materiale ville ha gitt programmet ytterligere troverdighet.
    — Fra «Tom-guide til åndene», en artikkel av Jan Ovind i VG tirsdag 8. november 2011, side 3.

Hvilket spøkelse er det kuleste Lilli [Bendriss] har møtt? Jo, det er en irsk lommetyv som hang rundt henne en stund, en fyr med mye latter, som delte hennes vestlandshumor.
    — Og det skumleste?
    — Særlig på «Åndenes makt» møtte jeg sjeler som kan virke skumle, som lager faenskap fordi de trenger hjelp og ingen hører dem. Men jeg har sett ondskap, også. Genuint onde mennesker, de blir ingen engler.
    — Ser spøkelser ut som i Albert Åberg, laken med svarte hull til øyne?
    — Innimellom. Det er en tåke som kan ligne litt på sånne tegneseriespøkelser, ja.
    — Fra «Brenner for de døde», en reportasje der det berømte norske mediet Lilli Bendriss ble intervjuet, VG Helg lørdag 5. juli 2014, side 42-47.

Åndenes makt er tilbake med ny sesong. I første episode drar vi til Dovrefjell Hotell på Dombås, et sted med en helt spesiell historie. Hva det er som henger igjen i det 5000 kvadratmeter store hotellet, og som får de fire nye unge eierne til å undres over hva de egentlig har kjøpt? Det blir det opp til klarsynte Lena Ranehag å finne ut av.
    — Fra TV-guiden nr 37, 7. - 13. september 2015, side 76.

Jeg åpnet soveromsdøren og fikk sjokk. Det var så vidt jeg ikke braste rett inn i et annet menneske.
    «Men herregud, hva gjør du her?» spurte jeg.
    Mrs. Costello, den gamle damen som hadde bodd i huset til hun døde, sto rett foran meg. Hun så ut akkurat som Elizabeth hadde beskrevet henne. [...]
    «Adjø,» sa hun. «Jeg drar nå.»
    Hun smilte til meg. [...] Jeg vet ikke hvorfor hun følte behov for å si adjø til meg, men hvis det var viktig for henne, hadde jeg ingenting imot det. Bortsett fra at hun hadde fått meg til å skvette så fryktelig. [...]
    Jeg liker ikke å gå inn i en død person, en ånd som ennå ikke har reist opp til himmelen, for det føles ubehagelig, og sender elektriske sjokkbølger gjennom kroppen på meg. En ånd som ennå ikke er reist opp til himmelen, er ikke blitt renset, og føles helt annerledes enn en ånd som har vært i himmelen og kommer tilbake igjen [...]. Når jeg støter på ånder som er kommet tilbake fra himmelen, føler jeg livskraften i sjelen deres.
    — Fra «Engler i mitt hår» (Angels in my hair), side 158-159, en bok skrevet av Lorna Byrne, irsk medium. Boken lå i mer enn 20 uker på bestselgerlisten i England og Irland, 21 uker på topp i Irland. Utgitt på norsk av Cappelen Damm i 2010. ISBN 978-82-02-29990-3.

Men den sjel som har et begjær rettet mot kroppen, den må, som jeg har nevnt i det foregående, fly i lang tid omkring kroppen og den synlige verden.  Og etter meget motstand og mange lidelser føres sjelen av sted med møye og besvær av den skyddsånd som er utpekt til den.  Når så sjelen så kommer dit hvor de andre sjelene befinner seg, vil enhver unngå og trekke seg unna en slik sjel og hverken bli dens medreisende eller veiviser dersom den er uren og for eksempel har gjort seg skyldig i lovløse mord eller annet av beslektet art [...]
    — Sokrates. Fra Platon, Samlede verker, Bind IV, Faidon 108 a og b.  Vidarforlaget AS, Oslo 2001. ISBN 82-90016-79-4.

    — Men om sjelen nå, tenker jeg meg, blir skilt fra kroppen i en besmittet og uren tilstand fordi den hele tiden har vært sammen med kroppen, tatt seg av dens behov, elsket den og blitt så forhekset av den, dens begjær og lyster at den ikke regner noe annet for virkelig enn det som er kroppslig — hva man kan ta på og se og drikke og spise og bruke til erotisk nytelse, mens den har vennet seg til å hate, være skremt av og unngå det som er dunkelt og usynlig for øynene, men fornuftsmessig og gripbart for filosofien — tror du at en sjel i en slik forfatning vil skille seg fra kroppen i en selvstendig og lutret tilstand?
    — Nei, ikke på noe sett og vis, sa han [Kebes]. [...]
    — Og dette kroppslige, kjære venn, må man tro er en tyngende last, jordpreget og synlig.  En slik sjel, som bærer på dette, tynges og trekkes tilbake til den synlige verden av frykt for det usynlige og Hades — og, heter det seg, den svirrer omkring ved minnesmerker og graver.  Der har man faktisk sett enkelte skyggepregede sjelespøkelser, slike gjenferder som den slags sjeler gir opphav til når de ikke er løst i ren tilstand. [...] Og de streifer omkring inntil de på grunn av begjæret etter det kroppslige som følger dem, igjen blir bundet fast til en kropp. Og de bindes rimelig fast til slike karakterer som de måtte ha lagt for dagen i livet. [...] For eksempel de som har praktisert fråtseri, umåtehold, drukkenskap [...]
    — Sokrates. Fra Platon, Samlede verker, Bind IV, Faidon 81 b, c, d og e. Vidarforlaget AS, Oslo 2001. ISBN 82-90016-79-4.

Lilli [Bendriss, norsk medium og healer] har opplevd mye gjennom tv-programmene hun har vært med på. Hun husker spesielt godt én hendelse, der en død kvinne tok bolig i en gravid kvinne og forsøkte å ta barnet hennes.
    — Det er noe av det sterkeste jeg har opplevd. For mange år tilbake hadde en gravid kvinne dødd av hjerneslag i dette området vi besøkte. Barnet ble forsøkt reddet, men døde også. Kvinnen hadde ikke forstått at hun og barnet døde. Etter mange år gikk hun fortsatt og lette etter barnet sitt. Da ble jeg tilkalt.
    I huset som den døde var knyttet til, bodde det da en ny kvinne som var gravid, og hun fornemmet nærværet av den døde. Denne fornemmelsen ble bare sterkere og sterkere.
    — Den døde kvinnen forsøkte etter hvert å ta bolig i kroppen hennes, og hun ville ha barnet som kvinnen i huset var gravid med. Da guttebarnet ble født, virket han vettskremt og var veldig urolig. [...]
    Moren begynte å endre atferd og sinnsstemning, og ble frustrert. Hun kunne føle voldsom sorg og begynne å gråte.
    — Det var den døde som langsomt forsto at hun var død. Den kvinnen vi hjalp, følte rett og slett den dødes følelser, mener Lilli. [...]
    — Jeg hjalp den døde kvinnen over til den andre siden slik at hun kunne gjenforenes med barnet sitt og forlate huset.
    — Fra «— Den døde moren forsøkte å stjele babyen», en reportasje ved Torill Funderud i ukebladet Allers nr. 30 2013, 22. juli 2013, side 49.

— Jeg prøver å få kontakt med åndene, for å få vite hvem de er og hvorfor de går igjen. Deretter fører jeg dem over på den andre siden. Konkret. Det kan ta alt fra en time til en hel dag, fordi åndene ofte kan være litt redde. De vet ikke hva som skal skje, sier healeren, som også maner til å bruke sunn fornuft i kontakt med ånder. [...]
    — Og det er ikke slik at alle hus i Norge er hjemsøkt av ånder. Jeg vil anslå rundt én til to prosent, sier han.
    — Fra «— Noen ganger skjønner ikke de døde at de er døde», en artikkel der healer Knut Sørli, kjent fra TVNorge-programmet ‘Åndenes makt’, intervjues, Dagbladets nettutgave torsdag 6. november 2008.

Det er seks lærlinger med i kveld. De er med i en alternativ sirkel som lærer om hvordan man renser hus. Vanligvis er de 15, men det var ikke alle som ville være med når journalister var til stede. [...]
    Med rolig røst ber [Kim Are] Stende [klarsynt som har utført mange husrensinger] lærlingene påkalle guidene [...]:
    — Tenk deg at hele huset, fra den øverste til den nederste etasjen, er fullt av et lys som er varmt og godt. Send ut en tanke til alle energiene som er her at de ikke kommer til noe form for helvete hvis de går over, og at deres familier og venner vil vente på dem og ønske dem velkommen, og at det verste stedet de kan være er nettopp her. Dere kan gjerne gjenta dette.
    — Fra «Åndene som går», en reportasje om såkalt «husrensing», en metode for å fri et hus for ånder eller tunge energier som påvirker menneskene som bor der, Vårt Land lørdag 19. november 2011, side 24-28.

 I morgen skal Kirkemøtet diskutere forslag til en ny forbønn som på folkemunne blant kirkefolket er blitt kalt «liturgi for spøkelser og skrømt».
    Sindige lutheranere har hatt liten sans for at prester skulle påta seg sjamanens rolle og drive ut onde ånder fra hus. Det har vært tradisjonen i samiske bygder der folk har hatt en opplevelse av at hus og gård har vært hjemsøkt av noe uforklarlig.
    Innen ulike New Age-miljøer over hele landet er dette også alminnelig fremgangsmåte dersom folk mener et hus har dårlig atmosfære. TV-programmet Åndenes Makt er basert på fenomenet.
    Skepsisen til at norske prester skulle formalisere spøkelsesutdrivelse har imidlertid vært stor. Nemnd for gudstjenesteliv har gjennomgått hele ritualet og omdefinerte skrømt og spøkelser til velsignelse for hus, hjem og arbeidsplass [...].
    — Fra  «Ut med skrømt, inn med bønn», en artikkel av Liv Berit Tessem i Aftenposten lørdag 13. april 2013, hovedseksjonen side 9.

Leger som foretok en ultralydundersøkelse av en manns testikler for å finne ut hva som ga ham smerter, ble forbløffet over å finne et ansikt som stirret tilbake på dem med gapende munn.
    Når «ansikter» oppdages på uventede steder, hylles de ofte som mirakler […] Men heller enn å forsøke å tillegge sitt funn religiøs betydning fulgte urologene som gjorde oppdagelsen, god vitenskapelig praksis og sendte funnet bort for å granskes av kolleger.
    Bildet av mannens ansikt, som ser ut til å ha det vondt, ble sendt til Urology, det offisielle tidsskriftet til den internasjonale urolog-foreningen, og ble trykket i tidsskriftets septemberutgave.
    G. Gregory Roberts og Naji J. Touma, fra Queen's-universitetet i Ontario, Canada, hadde utført ultralydundersøkelsen for å se på en uvanlig klump på testikkelen til en 45 år gammel pasient.
    De skrev i tidsskriftet: «Både pasienter og stab ble forbløffet over å se i bildet konturene av en manns ansikt, som stirret opp, og med åpen munn som om ansiktet på ultralydbildet selv opplevde en alvorlig epididymo-orchitis.» De siktet til den betente forfatningen [testikkelen befant seg i].
    — Fra «Ansikt oppdaget i svulst på testikkel», en artikkel av Nick Collins, vitenskapskorrespondent, i den seriøse engelske avisen The Daily Telegraph, nettutgaven mandag 31. oktober 2011. Her hjemme hadde Dagbladet en artikkel om bildet i sin nettutgave torsdag 3. november 2011. Bildet opprinnelig utgitt av Chronicle of Higher Education.