Noe av det første vi må forstå når vi snakker om helvete, er at Gud ikke er en streng dommer som sender millioner av mennesker luks til helvete på grunn av feiltrinn de har begått i sitt jordiske liv. Som Sun Myung Moon sier:
Mens du lever på jorden, blir alle dine handlinger og bevegelser uten unntak registrert i ditt åndelige jeg og med Guds lover som målestokk. Du vil derfor gå inn i den åndelige verden med et utseende identisk med ditt åndelige jeg, som har registrert ditt liv i den fysiske verden hundre prosent. På ditt åndelige jeg vil det vise seg tydelig om du har levd et modent og godt liv eller et «markspist», råttent, ondt liv. Det betyr at Gud ikke kommer til å dømme deg. Du kommer til å være din egen dommer. Forstår man denne forbløffende og skremmende åndelige loven, hvordan tør man da komme til slutten på et korrupt liv her på jorden, der alt man har vært ute etter, er å nyte livet, og der man har gitt etter for all slags fristelser fra Satan? Selv om det skulle medføre fare for eget liv, må dere avholde dere fra å skade deres åndelige jeg eller påføre det varig mén. Jeg ber dere prente det tydelig inn i hukommelsen at det som avgjør om dere har kurs for himmelriket eller kurs for helvete, er deres tanker, ord og gjerninger fra øyeblikk til øyeblikk. — Fra «De som virkelig tar eieransvar for å opprette det forente fredsrike i himmelen og på jorden», en tale dr. Sun Myung Moon holdt 10. april 2006 i Sør-Korea.
[Lilli Bendriss — norsk medium, kjent fra TV-programmet Åndenes makt] kaller tanken på at Gud sender noen til evig pine «så absurd at hun ikke fatter at noen tror på det». Like fullt mener hun at sjelene må møte konsekvensene av sine handlinger i livet. [...]
— Hvis du har drept noen, må du oppleve hvordan det er å bli drept.
— Adolf Hitler ... det gjenstår fremdeles en del for ham å oppleve?
— Jeg vil tro at han aldri blir ferdig, men det er ingen som dømmer verken ham eller oss. Vi dømmer oss selv ved å gjenoppleve det vi forårsaker.
— Kristne tror at Kristus bærer vår skyld. Renselsen bstår i å legge alt på ham.
— Jeg er ikke enig. Det blir som i Den katolske kirke, der alt var greit hvis du betalte med sølvmynter. Jeg tror at vi har kommet dit som menneskehet at vi må ta ansvar for våre handlinger. Du kan be om unnskyldning, men konsekvensene blir ikke tatt fra deg.
— Er det ikke litt nådeløst?
— Det handler om å bli voksen. Det er for enkelt å legge skylden på noen andre, og si at «det og det har skjedd med meg, stakkars meg». — Fra «Yppersteprestinnen», en større artikkel der Alf Gjøsund intervjuer Lilli Bendriss, norsk medium, kjent fra mange opptredener i TV-programmet Åndenes makt, Vårt Land lørdag 31. oktober 2015, side 24-26.
Den såkalte ISSP-religionsundersøkelsen er gjennomført i Norge i 1991, 1998 og 2008. Troen på helvete har gått ned fra 19 prosent i 1991 til 14 prosent i 2008. Da er svarene «ja, absolutt» og «ja, antakelig» regnet sammen. Det er ikke snakk om dramatiske endringer. Mye kan tyde på at en sterkere nedgang fant sted tidligere, på 70- og 80-tallet. Jo oftere man deltar på religiøse arrangementer, desto mer sannsynlig er det at man tror på helvete. Helvetestro er langt vanligere i frikirkene enn i Den norske kirke. [...]
Det er mange grunner til at helvetestroen er på retur. Den er etisk utfordrende. Moderne kunnskap om psykologi og sosiologi gjør det mindre troverdig at menneskeheten skal deles bastant i to. Generell autoritetsskepsis svekker en slik tro. Medier, skole og mange teologer heier mer på snill religion enn på de skarpe delene av tradisjonen. Kvinnelige prester har ført inn en mykere stil i kirken, og mannlige prester har lært. — Fra «Helvete er løs», en kronikk av Pål Repstad, professor i religionssosiologi ved Universitetet i Agder, Klassekampen torsdag 12. februar 2015, side 22-23.
I våre dager angripes kristendommen fra mange hold, fra ateister og fra muslimer, men faktisk like mye fra teologer og prester.
Angrepet på kristendommen konsentrerer seg særlig om synet på vold i Det gamle testamente. Og synet på helvete. Dekan Trygve Wyller sier for eksempel i Aftenposten 25. september at «svært få tror i dag at vi ender i et mørkt hull eller et brennende inferno ... Argumentet ... er at ‘hvis Gud er kjærlighet, så fins det ikke noen fortapelse.’»
Det virker pussig at mennesker som burde ha en viss kjennskap til moderne historie, tror at ondskap ikke fins, at vi er født gode, og at om det fins ondskap så vil den fjernes som ved et trylleslag når vi kommer til salighet. Pussig, siden vi det siste århundre har vært vitne til et inferno av vold, krig og lemlestelse slik som massemyrderiene til Hitler, Stalin, Mao og Pol Pot. I boken til Jung Chang forteller hun at Mao om kvelden koste seg med å se filmer av folkemøter der mennesker ble lemlestet, ydmyket og drept. Skal en slik sadistisk massemorder tilgis, slippes inn i salighet — uten at han selv tar et oppgjør med sine forbrytelser og viser sann anger?
Selv er jeg et helt alminnelig menneske, folk har alltid sagt at jeg ser snill ut, men en av de mest skjellsettende opplevelsene i livet mitt var den dagen jeg måtte innrømme at jeg hadde stor ondskap i meg. Og måtte innse at veien til frelse går gjennom å se min egen ondskap og så ønske å fjerne meg fra den. Hadde mennesket vært født godt, hadde det ikke vært behov for frelse. [...]
Gud er kjærlighet og visdom, han skapte oss mennesker for at vi skal bli frelst, ikke for å fordømme oss. Han vil ingen vondt — og han gjør ingen mennesker ondt. men helvete fins, for det er dit de onde selv ønsker å komme, de som ikke angrer sine synder. — Fra «Et forsvar for Gud», en kronikk av Tor Halstvedt, forfatter, Tønsberg, Aftenposten søndag 19. desember 2010, Kultur & Meninger-seksjonen, side 4.
Jeg tror ikke på en glansbildegud som sier at det ikke er så farlig med ondskapen og fikser en happy end for alle. Jeg tror heller ikke på en guddommelig hevner som tilintetgjør de ugudelige i et apokalyptisk harmageddon eller piner de ulydige i en evig konsentrasjonsleir av et helvete.
Hvis valget stod mellom glansbildeguden og hevneren, ville jeg nok ha foretrukket den første. Men det valget gir ikke mening. Det må et oppgjør til, en dom. — Fra «Sagt og usagt om helvete», en kronikk av Notto R. Thelle, seniorprofessor ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, Vårt Land lørdag 31. oktober 2015, side 32-33.
I Per Kværne og Kari Vogts «Religionsleksikon» defineres «helvete» fra det norrøne ordet «hel» og er en betegnelse på døden, dødsriket og en straff som enten er tidsbegrenset eller evig. — Fra «Apokalypse og dommedag», en kronikk av Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter, avisen Dagen fredag 21. februar 2014, side 3.
Helvetet forstås altså ikke som et «sted», men en tilstand vi tillater oss selv å være i; vi plasserer oss selv i helvete når vi handler på tvers av Guds vilje, på tvers av vår menneskelige integritet. Helvete, himmel og dom handler ikke om en tyrannisk guddom, men om menneskets respons på Guds godhet; og det handler om nærværende, potensielle realiteter her og nå. Ja, også om evigheten, men ikke om lykkelodd basert på en avkrysningsliste over rette meninger på dommens dag. [...] ingen hater helvetet mer enn Gud. — Fra «Det finnes et helvete», en kronikk av Peder K. Solberg, forskningsstipendiat Norsk Lærerakademi, Aftenposten, morgenutgaven, tirsdag 19. mai 2009, kulturseksjonen side 4.
I helvete holder de til som hovedsakelig levde et selvsentrert liv på jorden. De gjorde hele tiden som de selv ville, og deres liv var preget av løgn, svik og urettferdighet. De stjal, myrdet og voldtok. Selv om de rent ytre sett levde på en respektabel måte, var deres hjerte fullt av sjalusi, hat, griskhet, begjær, sinne og klaging. Etter at de har vært i den åndelige overgangsverden en stund, blir de ledet til helvete av dem på samme lave åndelige nivå og som er til stede og ser i dommens speil hva slags liv nykommeren har levd. Helvete er delt i tre nivåer, som alle er mørke, illeluktende, klamme og dystre. Det som skiller de forskjellige nivåene i helvete fra hverandre, er ondskapen de som holder til der, har begått, hvor alvorlig den er, og hvor sterkt den preger vedkommende.
Jeg har blitt vist hvordan gleden over den ekteskapelige kjærligheten fører en inn i himmelen, og hvordan gleden over ekteskapsbrudd fører en til helvete. Den ekteskapelige kjærligheten i himmelen øker stadig ettersom man nærmer seg himmelen helt til følelsene av salighet og lykke blir så sterke at de ikke kan beskrives. [...]
På den andre siden fører ekteskapsbrudd til helvete, steg for steg nedover helt ned til det laveste av helvetene, der det ikke fins noe annet enn det som er uhyggelig og fryktinngytende. Dette er den skjebnen som venter dem som bryter ekteskapet mens de er i verden. Med de som bryter ekteskapet menes de som finner glede i å bryte ekteskapet, og som ikke finner noen glede i ekteskapet. — Fra «Himmel og helvete» (1758) av Emanuel Swedenborg, seksjonen «Ekteskap i himmelen», avsnitt 386 (side 304-5). Boken er utgitt på Vidarforlaget 2011. Oversatt til norsk av Tor Halstvedt og Per Bingen.
Det første nivå, rett under den åndelige overgangsverden, er et dunkelt og stinkende sted. All slags selvopptatte mennesker – tyver, svindlere, de som levde et løssluppent seksuelt liv eller drev med hor, de som bedro og forrådte andre, drukkenbolter, storfråtsere, hyklere, de arrogante, gjerrigknarker og de som rettferdiggjør seg selv hele tiden – slåss uavlatelig med hverandre, med hatefulle og rasende ansiktsuttrykk. Noen ser ut som vanskapte nisser, med halve ansiktet revet av eller ett av øynene eller nesen borte, eller de har lange og spisse ører. Andre ser ut som satyrer, med et menneskes overkropp, mens alt under beltestedet er dyrekropp.
En sjelden gang angrer de på et slikt nivå sine synder og greier å slå inn på den gode vei. Det som hjelper dem, er deres etterkommeres bønner og anstrengelser. Det er uhyre vanskelig å finne en vei ut, en «trapp» som leder oppover, men greier de det, kommer de ut i høyere regioner. Der blir de ønsket velkommen av engler og gode mennesker som venter på dem, og som veileder dem til en bedre tilværelse i den nedre himmel.
— Jeg tror man må igjennom en lengre erkjennelsesprosess som nok kan fortone seg som hard, men ikke ubarmhjertig. Det er jo vandringen frem mot selve frelsen det dreier seg om. Du merker forskjellen hos Dante i «Den guddommelige komedie», når du går fra hans Inferno til Purgatorio, fra helvete til skjærsilden, hvordan du med en gang puster friere...
— Den er fantastisk, denne første sangen i Skjærsilden. Det er vel noe av det vakreste som er skrevet.
— Ja, den er aldeles praktfull, skildringen av morgenstjernen, du merker forandringen i luften, lyset, fargene, alt sammen vender tilbake.
— Men det er likevel bare begynnelsen på lutringen...
— Ja, så kommer Cato den yngre stormende og pisker dem videre, han vil ikke ha noen idyll, nå skal renselsen begynne. Men det er et øyeblikk av utrolig nåde der i første sang av Skjærsilden, hvor de er ute av helvetet. Ute i lyset og luften igjen. — Fra «Veien til Gud», en større artikkel der Alf van der Hagen intervjuer Henning Hagerup, norsk forfatter og oversetter, Klassekampen tirsdag 24. desember 2013, side 20-25.
Hvis nemlig sjelen er udødelig, så trenger den ettersyn, ikke bare med tanke på den tiden som utgjør vårt såkalte liv, men med tanke på all tid. Det er nå først risikoen virkelig kan ta seg skremmende ut om man velger å forsømme sjelen. For hvis døden var en befrielse fra alt, ville det være en himmelsendt gave for de onde når de dør, å bli befridd både for kroppen og for sin egen ondskap samtidig med sjelen. Men ettersom den nå viser seg å være udødelig, har den ingen annen måte å unnslippe det onde og frelses på enn at den blir så god og klok som mulig. For når sjelen kommer til Hades, har den ikke noe annet med seg enn den utdannelse og fostring den har fått, [...] — Sokrates. Fra Platon, Samlede verker, Bind IV, Faidon 107c og d. Vidarforlaget AS, Oslo 2001. ISBN 82-90016-79-4.
Det andre nivået av helvete, under det første, er langt mørkere og dystrere. De som holder til der, står fast med beina i jorden som røtter på et tre. Skjebnen disse stakkarene er blitt til del, er å leve uten å kunne røre seg i hundreder eller tusener av år. Mange av dem begikk selvmord. Selv om man kanskje ikke ser på selvmord som noe kriminelt her på jorden, er det en grov forbrytelse i den åndelige verden. Andre i denne delen av helvete begikk grusomme mord.
Det tredje nivået av helvete er enda dystrere og skumlere. Forestill dere strendene i Alaska etter Exxon Valdez-katastrofen i 1989, tilgriset med et forferdelig oljesøl, med en uhyggelig stank fra en tykk sort røyk. De som holder til i denne regionen av helvete, kan man bare se når de kommer opp til overflaten i en svart oljeaktig myr. De er oppe lenge nok til å kunne dra pusten dypt før de forsvinner ned igjen. De fortsetter en slik tilværelse i tusener av år. Andre stakkarer står rett opp og ned som pæler av stein og kommer av og til med et dypt, dypt sukk. I denne delen av helvete finner vi tyranner og massemordere.
Dantes «Komedie» skildrer forfatterens reise gjennom det hinsidige, fra helvete, via purgatoriet (skjærsilden) til paradis. Særlig helvete er preget av stillstand: De fortapte er lenket, bundet til jorden, ligger i kister; bevegelsene deres er stadige gjentakelser; [...]
I møte med Satan gripes Dante av «isnen», «afmagt» [ifølge Ole Meyers danske gjendiktning] og språkløshet: Han føler ubehag og blir passiv og ubevegelig.
Scenen kan minne om drømmer der jeg blir forfulgt av noe uhyrlig og vil flykte, hvor beina føles tunge og trege, kroppen slapp og ubevegelig. Jeg vil løpe. Bakken er sand eller gjørme, jeg innhentes av det fryktinngytende. Slike drømmer har sitt motstykke i drømmer der jeg kan fly, bevege meg lynraskt og lett, hvor jeg behersker verden. Drømmer hvor alt er mulig, og verden er ubegrenset. — Fra «Tinder fra dødsriket», en kronikk av Sigurd Hverven, masterstudent i filosofi, Klassekampen tirsdag 5. august 2014, side 12-13.
Tror du det er brennende varmt nederst i Helvete? At stakkarslige sjeler pines til døde av en sadistisk fangevokter? Tro om igjen. I bunnen av Helvete er det ikke varmt. Der er det iskaldt. Hvorfor det er så kaldt der? Fordi hatet ikke lengre er varmt. Hat er ikke varmt over tid. Det kan isne til, og bli bitter hardhet og kulde. I bunnen av Helvete er alt frosset til is. De som er her ligger eller sitter fastfrosset i en sjø av is. Her sitter de som ikke lengre ser andre enn seg selv og sine egne bitre erfaringer, og som til evig tid henger fast i dem. De som angir, sverter og skader sine fiender offentlig, og hvor skaden de påfører andre er det eneste livgivende de kan håpe på for egen del. Alt annet er uinteressant for dem. Her er de som sitter fastfrosset i sitt eget perspektiv. Her er de som brukte makt, men som ble fanget av den.
Bildet er fra Dantes Inferno. Det er fra fortellingen til dikteren og politikeren som ble utvist fra Firenze, og som hevdet at han tok en privat guidet tur gjennom dødsrikene påsken 1300. — Fra «Lederfokus», en artikkel i Ukeavisen Ledelse 3. oktober 2008.
Helvete vil likevel ikke vare i all evighet. Frelsens lys kommer til å skinne selv på dem som er innesperret i det mørkeste helvete. Etter hvert som Guds rike blir opprettet her på jorden, vil det også bli mulig å befri stakkarene i helvete. Helvete i den åndelige verden oppsto som et direkte resultat av at det først ble til her på jorden. Når det derfor blir avskaffet på jorden, vil det også forsvinne i den åndelige verden. I Prinsippene står det: «Gud planlegger å avskaffe helvete fullt ut. Tiden det tar avhenger av hvor lenge hvert enkelt menneske trenger for å betale den nødvendige godtgjørelse for sine synder» (Oppstandelse 3.3). (Neste)
_-_Dante_And_Virgil_In_Hell_(1850).jpg "William-Adolphe Bouguereau(1825-1905) - Dante og Virgil i helvete (1850)")
Det første nivå, rett under den åndelige overgangsverden, er et dunkelt og stinkende sted. All slags selvopptatte mennesker – tyver, svindlere, de som levde et løssluppent seksuelt liv eller drev med hor, de som bedro og forrådte andre, drukkenbolter, storfråtsere, hyklere, de arrogante, gjerrigknarker og de som rettferdiggjør seg selv hele tiden – slåss uavlatelig med hverandre, med hatefulle og rasende ansiktsuttrykk. 
Noen ser ut som vanskapte nisser, med halve ansiktet revet av eller ett av øynene eller nesen borte, eller de har lange og spisse ører. Andre ser ut som satyrer, med et menneskes overkropp, mens alt under beltestedet er dyrekropp.
Det andre nivået av helvete, under det første, er langt mørkere og dystrere. De som holder til der, står fast med beina i jorden som røtter på et tre. Skjebnen disse stakkarene er blitt til del, er å leve uten å kunne røre seg i hundreder eller tusener av år. Mange av dem begikk selvmord. Selv om man kanskje ikke ser på selvmord som noe kriminelt her på jorden, er det en grov forbrytelse i den åndelige verden. Andre i denne delen av helvete begikk grusomme mord.
Top