Kollektiv synd er ikke synd som hvert menneske personlig har begått. Den er heller ikke arvet synd, men er den synd som det er vår skjebne å dele et felles ansvar for som medlem av en bestemt folkegruppe.
Legen og skuespilleren Anders Danielsen Lie skrev 14. februar en kronikk i Aftenposten om min bok Stå imot — Si nei til selvutviklingen. [...]
Jeg oppfatter selvhjelpslitteraturen som et overfladisk fenomen i det jeg kaller en akselererende kultur, hvor individet får stadig større ansvar for konstant å utvikle og optimere seg. Utviklingstvangen er det grunnleggende problemet som boken diagnostiserer. Og denne tvangen manifesterer seg i alt fra familieliv over pedagogisk praksis og til arbeidslivet hvor det fleksible, omstillingsparate, innovative og rotløse mennesket er blitt idealet, som skal coaches og anerkjennes til nye prestasjoner og livslang læring. [...]
Det er helt uforståelig for meg at en lege som Danielsen Lie ikke kan se det som utallige andre leger, psykologer og sosiologer gang på gang har påpekt. At denne utviklingstvangen gjør oss sårbare for å utvikle lidelser som stress og depresjon. Jeg mener at disse problemer påkaller en felles diskusjon og strukturelle løsninger. Danielsen Lie mener derimot at problemene skal løses med mer selvutvikling. Han skriver: «Det er fullt mulig å tenke seg både syk og frisk.» [...] Hva skjer med mennesker i krise, hjemløse og marginaliserte, hvis de skal «tenke seg friske»? Ethvert kulturelt og strukturelt blikk forsvinner, og alt blir individets egen skyld. Det er et skremmende perspektiv: De kunne jo bare ha tenkt mere positivt! — Fra «Utviklingstvangen gjør oss sårbare», en artikkel av Svend Brinkmann, professor, Aalborg Universitet, Aftenposten søndag 22. februar 2015, del 2, side 19.
Kven var desse tyskarane som Sigrid Undset kan hende meinte hadde kollektiv skuld i nazismens valdseksessar? Alle som budde i Tyskland? Alle borgarar? Korleis skal ein avgrensa det kollektivet som skulda vert klistra til? Dét er knuten.
Kan samfunnsvitskapen løysa knuten? Her finn vi to tilnærmingar som stangar mot kvarandre: metodologisk individualisme og metodologisk kollektivisme. Den fyrste ser samfunnet som ei samling individ, og meiner at individnivået er det einaste haldbare utgangspunktet for å forstå eit samfunn. Den andre hevdar at det finnest sosiale og politiske fenomen som ikkje kan verta redusert til individ, men som er noko anna og «meir» enn berre summen av individuelle handlingar. Institusjonar er eit typisk døme: Ein institusjon eksisterer ikkje berre i kraft av individa, men òg lover og reglar, bygnader, symbol, og så bortetter. Slik er det, vil metodologiske kollektivistar seia, også med ein stat eller ein nasjon; dei er noko meir enn berre summen av individa, noko større, noko kollektivt. Og så kan ein spørja: Dersom det finnest genuint kollektive fenomen, finnest ikkje da også kollektiv skuld?
I den tradisjonelle folkeretten har statar status som subjekt på lik line med individ. Den nylege dommen i Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ), [...] er eit godt døme i så måte. Her vart Serbia og Kroatia frifunne for folkemord under krigane på 1990-talet. [...] ICJ tek seg av tvistesaker mellom statar, som då vert handsama som personar samstundes som dei er noko kollektivt. Her vert statar dømde — kan vi ikkje då tala om kollektiv kriminell skuld? — Frå «Den vanskelege politiske skulda», eit innlegg av Steingrimur Njálsson, lektor og skribent, på debattsidene i Klassekampen laurdag 14. februar 2015, side 40.
Her er et eksempel brukt i Enhetsprinsippene for å illustrere denne formen for synd: På Jesu tid var troløsheten til døperen Johannes, yppersteprestene og de skriftlærde overfor Jesus en synd som førte til at han måtte gå en vei full av lidelse. Selv om det bare var en relativt liten gruppe mennesker som var direkte ansvarlig for korsfestelsen, har alle kristne, og menneskeheten som en helhet, måttet bære ansvaret for denne synden og følgelig måttet lide mye.
Mange teologer kaller dette «verdens synd».
Den tyske teologen Albrecht Ritschl (1822-1889) hevdet at det fins et velorganisert og mektig syndsrike, som kjemper imot Guds rike. Synd er ikke bare et individuelt anliggende. Det fins et konkret syndsforbund i samfunnet. Individet er fanget i et nett av kollektiv synd.
Frigjøringsteologien, som vokste frem på 1960-tallet, fikk innflytelse i Den katolske kirke i Latin-Amerika. Bevegelsen var opptatt av å tale de fattiges sak, men kampen kan ha blitt for abstrakt for mange vanlige folk, mener [forsker ved Universitetet i Bergen Hans Geir] Aasmundsen.
— Frigjøringsteologien snakket om strukturell synd og institusjonalisert vold, men for vanlige folk er det viktigst med brød, ris og fellesskap, sier han. — Fra «Blir protestanter eller dropper religion», en artikkel av Petter Nordgaard Lorentzen i Vårt Land tirsdag 22. juli 2014, side 8-9.
Den amerikanske teologen Walter Rauschenbusch (1861-1918) lærte at den tradisjonelle syndslæren var altfor individualistisk, upraktisk og annenverdslig. Synd blir formidlet gjennom samfunnet. På grunn av urettferdige samfunnsstrukturer lærer vi å synde. Allslags institusjoner — politiske, økonomiske, kulturelle og religiøse — kan få oss til å synde, oppmuntre oss til å fortsette med å synde og til og med gjøre oss blinde for den kjensgjerning at vi er syndere. Menneskeskapte organisasjoner blir overindividuelle aktører og krefter i det ondes tjeneste. Vi kommer til å forbli syndere helt til vi skaper gode samfunn. Rauschenbusch hevdet at Jesus på korset sonet for kollektive synder som religiøst trangsyn, en korrupt politisk makt, et korrupt rettssystem, en pøbelaktig flokkmentalitet, militarisme og forakt for de lavere samfunnsklasser. Han skrev at kristendommen er en revolusjonær bevegelse. Dens oppgave er ikke å få individer inn i himmelen, men å omforme livet her på jorden, slik at det gjenspeiler en himmelsk harmoni.
Vitenskapelige eksperimenter bekrefter langt på vei synet at sosiale strukturer kan få oss til å synde.
I 1971 utførte professor Philip G. Zimbardo det velkjente Stanford Prison Experiment. Noen av spørsmålene han ville ha svar på gjennom eksperimentet, var: Hva skjer når du putter gode folk på et ondt sted? Vinner menneskelighet over ondskap, eller er det ondskapen som vinner?
Zimbardo valgte ut 24 menn med god helse. Gruppen ble delt i to grupper, «fangevoktere» og «fanger». Fangevokterne fikk batonger, solbriller med speilglass for å forhindre øyekontakt, og passende klær. Fangene ble utstyrt med fangeklær, lenker rundt anklene og utstyrt med nummer i stedet for navn.
Resultatene fra eksperimentet var forbløffende. Eksperimentet var ment å vare i to uker, men måtte avbrytes etter bare seks dager på grunn av hva situasjonen gjorde med studentene som deltok. På få dager viste en tredjedel av vaktene «genuint sadistiske tendenser», mens fangene ble deprimert og viste ekstreme stressymptomer.
Zimbardo konkluderte med at vokterne og fangene raskt hadde blitt absorbert inn i rollene de spilte, at han selv også hadde blitt fanget av sin rolle i eksperimentet, og ikke sett de etiske utfordringene når situasjonen forverret seg. [...]
Det har senere blitt trukket paralleller mellom Zimbardos eksperiment og likhetene til hvordan amerikanerne utførte tortur og mishandling ved Abu Ghraib fengselet i Irak (fysisk mishandling, seksuell mishandling, tortur, voldtekt, mord). [...]
Hvor kommer så ondskapen fra? Disse studiene peker i retning av at ond eller ekstrem oppførsel ikke har sitt opphav i enkeltindividet, men fra det systemet enkeltmennesket er en del av. Det er rammebetingelser, forventninger og regler som skaper mye av din identitet og legger føringer for hvordan du faktisk vil tenke, agere og reagere.
Dette tyder på at veldig mange av oss kan ty til ekstrem oppførsel dersom forholdene ligger til rette for det, eller dersom situasjonen krever det. — Fra «Ondskapens opphav», en kronikk av Jørn Aaberg, sivilingeniør i datateknikk og bedriftsøkonom, Vårt Land tirsdag 5. januar 2016, side 14-15.Aaberg nevner også det sosialpsykologiske Milgram-eksperimentet fra 1961 og et studium utført i England og publisert på BBC i 2002.
Også Enhetslæren forkynner at det ikke bare er vår egen frelse vi bør være opptatt av. Mer enn å ville skaffe seg selv en plass i himmelen, bør man gå inn for å hjelpe sine medmennesker til et bedre liv. Nøkkelen er å lære seg å leve for andre, dvs. for sin familie, sin slekt, det større samfunn og verden generelt. Det er en slik livsstil som hjelper en til en livsholdning som er naturlig i de høyere regioner i det hinsidige.
Det er ikke bare min egen synd jeg må betale for. Individet blir påvirket både positivt og negatvt av de sosiale grupper man tilhører, det være seg familie, slekt, nasjon, sosial klasse, politisk parti, osv. Derfor er det viktig å ta et oppgjør med de negative sider ved disse gruppene og den kollektive synd de representerer. Man har et sosialt ansvar.
Et aspekt ved den norske kulturen, som lett kan kategoriseres som kollektiv synd, er det konstante drikkepresset som de fleste før eller senere blir utsatt for.
Christer Leon Øwre-Fjeld fikk reaksjoner på at han ikke ville drikke alkohol i sitt eget bryllup. Ikke uvanlig, sier avholdsleder.
Når Christer Leon Øwre-Fjeld er på fest, dropper han alkoholen. Det er en rød klut for enkelte.
— Jeg er ikke imot alkohol, men jeg synes de som drikker, burde akseptere at jeg ikke gjør det. Det bør ikke være nødvendig å måtte svare på spørsmål om hvorfor.
Ifølge nordlendingen godtar de fleste at han holder seg unna det sterke, men noen er fast bestemte på å få ham til å drikke.
— I begynnelsen av en fest, når folk er nokså edru, går det som regel greit. Men drikkepresset eskalerer utover kvelden og ofte er det noen få som absolutt skal ha meg til å drikke. På en fest jeg organiserte var det nummeret før jeg ble holdt fast og fikk tømt alkohol i meg, sier han.
Selv ikke i sitt eget bryllup var det uproblematisk for venner og familie at Øwre-Fjeld droppet alkoholen, til tross for at gjestene ble tilbudt vin til maten, fortalte han denne uken til avisa Nordlys.
— Mange synes det var rart og reagerte.
Han og kona ønsket også at de minste barna skulle gå før de tok fram sterkere alkohol. Det falt heller ikke i god jord blant gjestene.
— Fra «Må forsvare alko-avhold», en artikkel av Petter Nordgaard Lorentzen i Vårt Land mandag 16. juni 2014, side 4-5.
Fadderordningen ved norske universiteter blir kritisert for å forsterke drikkepresset studenter blir utsatt for.
To ukers intense fadderuker på universiteter og høyskoler landet over er nå i gang. Glade studenter i matchende T-skjorter flokker seg sammen på utesteder og i parker. Målet er at studentene skal bli kjent med hverandre, studiested og byen de har flyttet til. Middelet er sosialt samvær og en del festing. [...]
— Jeg har selv vært med i en faddergrupppe der det ble drukket mye alkohol, og jeg tror alle som har vært studenter, vet at dersom du er med på fadderuka, må du drikke [...], sier KrFU-leder Emil André Erstad.
Etter fjorårets fadderuke gjennomførte Norsk Studentorganisasjon i samarbeid med studentavisen Universitas en spørreundersøkelse blant norske studenter. Den viste at én av tre studenter opplevde press knyttet til alkohol i fadderuka. [...]
Også Mina Gerhardsen i Actis peker på at fadderukene legger et ekstra press på studentene.
— Når det blir mye alkohol, blir det fort drikkepress. Det er også ekskluderende for dem som av ulike grunner ikke drikker, noe som blir særlig negativt for intensjonen bak fadderuka, sier Gerhardsen.
Hun peker på at et stort alkoholinntak også øker risikoen for uønskede hendelser, seksuell oppmerksomhet eller vold. — Fra «— Synd å drikke for å få seg venner», en artikkel av Marie Melgård, Dagsavisen mandag 17. august 2015, side 10-11.
Et annet tydelig aspekt ved kulturen i Norge i dag er det formidable sexpresset unge opplever. Og et ansvarsløst norsk media bidrar i høyeste grad til å øke sexpresset i og med at grensene for hva som vises på TV, hele tiden blir tøyd.
Denne høsten sender TVNorge et nytt datingprogram som heter «Adam søker Eva». I programmet skal personer sjekke hverandre opp, helt splitter nakne. Dette går langt over grensen! Fjernsynet er blitt et medium for vold og kriminalitet, og dessverre nå for programmer der vi får innsyn i de mest intime scenene i menneskers liv. Jeg ble sjokkert og ikke minst skuffet da jeg så at TVNorge skulle starte opp dette programmet. Denne kanalen er nå med og skaper det som er fremtidens samfunn, et samfunn der ingenting har verdi lenger. Er det dette vi ønsker for fremtiden? At det skal være helt naturlig for barn å sitte og se på programmer som inneholder seksuelle scener, og at de voksne faktisk godtar at barna sitter og ser på folk som stripper og har sex med hverandre? Dette vil føre til at det blir noe skittent og urent med relasjonen mellom mennesker, fordi alt av moral er utvannet. Ingenting betyr noe lenger. Ønsker vi dette?
Jeg har bestemt meg for å unngå å være en av dem som får seertallet på slike programmer til å øke. «Adam søker Eva» ødelegger og forandrer verdien i relasjonen mellom mann og kvinne, nemlig den Gud ga i form av ekteskapet, og som er ment å være ren og ekte.
Det er et nærsynt syndsbegrep som kommer til uttrykk her. Synden blir kommunisert som noe som utspiller seg i menneskets indre, og som skal identifiseres gjennom sjølransakelse og granskning av egne motiver og handlinger.
Slett ikke rart at syndsbegrepet har blitt oppfatta som en individuell moralsk kategori. — Fra «Nei til nakendating på TV», et innlegg av «Skuffet» (16) på Si;D-siden, Aftenposten mandag 5. oktober 2015, del 2, side 13.
Et gruppepress det er blitt forsket mye på, er det mange ble utsatt for under nazismen.
[Professor i filosofi Arne Johan] Vetlesen [ved Universitetet i Oslo] stiller seg i motsetning til den rådende oppfatning innen forskningen, at det ikke var ideologien som motiverte de nazistiske drapsmennene, men en pliktfølelse overfor den gruppem man tilhørte, og handlingsreferansene som der var etablert.
«Vanlige mennesker er i stand til å gjøre hva som helst for å bevare tilhørigheten til egen gruppe,» er påstanden fra denne forskningstradisjonen. Den underbygges ikke bare av beretningene fra Holocaust, men også fra nyere overgrep, slik som amerikanernes ydmykelse av fanger i Abu Graib-fengslet i Bagdad.
Dessuten begrunnes den ut fra mer kontrollerte eksperimenter — som Milgrams og beslektede forskere — som synes å vise at vanlige folk kan påføre andre ondskap dersom de opplever at det er hva som forventes av dem fra gruppen de tilhører, og fra overordnede.
Konsekvensen blir at ideologisk motivasjon skyves i bakgrunnen, mens oppmerksomheten rettes mot lydighet, gruppelojalitet og autoritetstro. Autonomi blir da en illusjon — våre handlinger styres av det miljøet vi har tilhørighet i. Det som avgjør om vi krysser linjen mellom ondt og godt, er ønsket om å være «innenfor» og ikke «utenfor».
Det som preger grupper som utfører overgrep og ugjerninger, er at det etableres radikalt annerledes handlingsrammer. Det å drepe blir godt, det å undertrykke medfølelse blir et uttrykk for sann karakter. Men nettopp for å etablere en slik handlingsramme, trengs det ideologi, påpeker Vetlesen.
— Gjerningsmennene ville ikke ha gjort, ville ikke ha funnet mening i det de gjør, hadde det ikke vært for ideologien, skriver Vetlesen. — Fra «Gleden ved ondskap», en kronikk av Erling Rimehaug, journalist, forfatter og sjefsredaktør, i Vårt Land mandag 24. november 2014, side 22-23.
Antony Beevor, britisk historiker og forfatter, har forsket på presset soldater ble utsatt for under annen verdenskrig.
— I en svært detaljert rapport sendt til Stalin står det skrevet at ukrainske kvinner ble voldtatt natt etter natt. Det var aldri snakk om å prøve å disiplinere soldatene slik at de ville stoppe, sier historikernes populærviter, Antony Beevor, som er aktuell med sin nyeste bok på norsk. [...]
— Det var altså ikke bare tyske kvinner som ble voldtatt av russiske soldater i Den røde armé. [...]
Man må forstå mentaliteten i tiden, ikke bare hvordan soldatene ble oppfostret. Hvis ikke vil man aldri forstå de moralske valgene bak soldatenes handlinger. — Fra «— Mennesker som handler ondt, har et ansvar», en artikkel der Beevor blir intervjuet av Thea Storøy Elnan, Aftenposten fredag 18. september 2015, del 2, side 4.
Hvor inngrodd kollektiv synd kan være i samfunnet, ser vi tydelig i holdningen blant dem som sitter med makten.
— Vi politikere er pingler, sier Olaug Bollestad, KrFs helsepolitiske talsperson.
— Vi tør ikke ta innover oss at alkohol er en stor utfordring. Det er advarselmerker på røyk og snus, men alkohol blir en hellig ku.
Bollestad er bekymret for helseskadene folk pådrar seg ved misbruk av alkohol, og at gravide og sjåfører drikker.
— Regeringen har kommet med gode tiltak for dem som har rusproblemer, men vi må også lage tiltak og forebygge, sier hun.
Da trengs det merking med informasjon om alkoholvarens innhold av energi, sukker, salt og fett. Og aller helst advarsel til gravide og sjåfører, mener Bollestad.
— Men så vil regeringen vente til det er utredet i EU. Jeg lurer på hvorfor vi ikke kan gå først ut og utfordre EØS-systemet, slik vi gjorde med røykeforbudet, sier hun.
I 2010 oppfordret Verdens Helseorganisasjon stater til å styrke tiltak for å redusere helseproblemer relatert til alkohol.
— Ruth Grung fra Arbeiderpartiet er enig i at norske politikere er feige. Hun sier alkohol har vært en hellig ku og et ikke-tema i hennes parti.
— Ingen har turt å ta i det. Samtidig vet vi at alkohol ofte er inngangen til at folk får problemer med avhengighet av andre stoffer, sier Grung. [...]
Tirsdag ble hun [Bollestad] skuffet da Stortinget stemte ned et forslag om å merke alkoholholdige varer.
— Fra «Mener alkohol er en hellig ku for politikerne», en artikkel av Silje Rognsvåg i avisen Dagen torsdag 19. februar 2015, side 4-5.
Hvordan synd kan prege ikke bare individer, men hele grupper av mennesker
Top