I de hellige skriftene i jødedom, kristendom og islam hører sex hjemme i ekteskapet mellom mann og kvinne. Ekteskapet anses for å være innstiftet av Gud som en del av hans skapelsesordning. Det er nettopp innen ekteskapet man setter barn til verden og oppdrar dem. Sex med andre enn ens ektefelle forstyrrer ens forhold til Gud og ødelegger den sosiale orden, og er derfor noe som bør straffes.
Koranen beskriver homoseksualitet som synd, f.eks i Koranen 7,80-84: «Og Lot, da han sa til sitt folk: ‘Vil dere bedrive denne skjendighet? Ingen i verden har gjort dette før dere? I begjær går dere til menn fremfor kvinner. Dere er i sannhet et folk som går over grensen.’ [...] Og så lot Vi det regne ned over dem. Se, hva enden ble for synderne!» Disse versene er lånt fra Bibelens beretning om Sodoma og Gomorra. Islam er ikke bare sterkt imot homoseksulitet. Ifølge sharialovene er det en motbydelig form for utukt, som bør straffes med døden. Muslimske lærde har alltid hevdet at det var på grunn av all homoseksualiteten der at Allah lot det regne svovel over Sodoma.
I buddhismen er den tredje av de fem forskriftene at man skal avstå fra upassende seksuell atferd (utukt). For munker gjelder dette alle slags seksuelle forhold. Seksualitet generelt er noe som må tøyles, slik at det ikke forstyrrer ens indre ro. Også baha'i-troen og Mormonerkirken advarer mot homoseksualitet.
[...] at kirkesamfunnet Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, også kalt Mormonerkirken, denne måneden klargjorde synet på samlevende homofile og deres barn: Likekjønnet ekteskap og partnerskap sees nå på som en forsakelse av troen, og medlemmer som lever i likekjønnet ekteskap kan dermed nektes kirkelige handlinger, melder Reuters.
I tillegg kan ikke barn som lever sammen med likekjønnede bli døpt før de er 18 år, og da må de ta avstand fra homofilt samliv.
— Fra en artikkel av Erlend Friestad i Vårt Land fredag 20. november 2015, side 15.
Bibelen er klar på at mennesket er ment til å leve sammen som mann og kvinne. Påstanden om at Bibelen ikke omtaler homofili i det hele tatt er helt feil. Det står bl.a.: «Men fra skapningens begynnelse gjorde Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Så er de da ikke lenger to, men ett kjød.» (Mark 10,6-8).
Ekteskapet er Guds oppfinnelse og dermed er det Guds regler som gjelder. Vi kan ikke endre spillereglene for Guds oppfinnelse. Det er ikke vår rett.
Som kristen har jeg valgt å sette Bibelen som min lov. Hadde jeg hatt en homofil livsstil, hadde jeg syndet, fordi jeg hadde brutt med reglene jeg har sagt at jeg vil følge. — Fra «Derfor er jeg imot kirkelig vielse av homofile», et innlegg av Maria Jacobsen (20) på Si;D-siden i Aftenposten onsdag 12. august 2015, del 2, side 15.
En viktig grunn til at det tradisjonelt religiøse synet på homoseksualitet stadig vekk blir angrepet i dag, er at vi lever i en seksualisert tid. Det er sex overalt i media, noe som skaper et enormt sexpress. Sex ser ut til å være det store spørsmålet for tiden, det «alle» er opptatt av. Men det meste av sexfokuset er mediaskapt. Det virker som om ditt syn på sex er det helt avgjørende spørsmålet som definerer deg som menneske. Det er imidlertid selvsagt mye mer enn sex som avgjør hva slags person du er. Men i dagens åndelige klima kan akkurat det være vanskelig å se. Og da kan det virke dypt urettferdig at religion hevder at man ikke bør leve ut sine homoseksuelle følelser. I fri sex-kulturen i dag får jo alle andre boltre seg fritt og ha så mye sex de bare vil. Hvorfor får da homofile ikke lov til det samme?
Det er selvsagt lett å ta i bruk diskrimineringsbegrepet i homofilidebatten og spesielt når man snakker om homofiles rett til å gifte seg. Men gjør man det, sier man indirekte at likekjønnet samliv er det samme som et forhold mellom to av motsatt kjønn. Selvsagt er det store forskjeller på disse to formene for samliv.
Det har aldri vært diskriminering å behandle to ulike ting på to ulike måter. I dag finnes det åpenbart mange likheter mellom mange samboerskap og mange ekteskap. Samtidig er samlivsformene ulike. Det er bare de som har giftet seg som offentlig har lovet hverandre troskap. Derfor blir det meningsløst at samboere hevder at de diskrimineres hvis samlivet deres ikke kalles et ekteskap. Samlivet deres oppfyller faktisk ikke kriteriene for et ekteskap.
På samme måte mener jeg det er med såkalte kjønnsnøytrale ekteskap. Etter min mening blir det å snakke om ekteskap mellom to menn eller to kvinner omtrent som å snakke om en firkantet sirkel. Vi står overfor et samliv som faktisk ikke kan defineres som et ekteskap. Det skyldes enkelt og greit at ekteskap bør defineres som et samliv mellom en mann og en kvinne.
[...] ingen kan være i tvil om at samlivsformene er ulike. Det gjelder ikke minst fordi bare et heterofilt par kan få barn uten å blande inn en tredjeperson. Selv mener jeg denne forskjellen er av grunnleggende betydning fordi ekteskapet har til hensikt å lage trygge rammer for den oppvoksende slekt.
— Fra «Misforstått om diskriminering», et debattinnlegg av Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, Vårt Land lørdag 1. august 2015, side 29.
Homoaktivister hevder at Bibelen ikke er tydelig på hva et ekteskap skal være i og med at det er eksempler på flerkoneri i Det gamle testamente. I tillegg ble Jesus født utenfor ekteskap og levde ikke sammen med noen biologisk familie, men med en flokk med likesinnede. Dette tas til inntekt for at enhver form for samliv og ekteskap, inkludert likekjønnet, er legitimt.
Det er godt at [professor emeritus ved det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, Halvor] Moxnes påpeker i Vårt Land 8. desember at det i Bibelen også er viktige tekster som ikke er mann-kvinne-relatert. Vår aller dypeste identitet ligger sannelig i det å være Guds barn. Men dette fraværet av heterofili er ikke ensbetydende med legitimering av homofili, slik Moxnes synes å mene. Det er nok ren ønsketenkning. Og selv om erotisk seksualitet ikke er det viktigste verken i Bibelen eller i livet, så er den likevel såpass viktig at den hindrer Moxnes i å løfte blikket over egen legning for å kunne tilnærme seg emnet på en mer prinsipiell måte.
I professorens totalitære toleranseunivers tillates åpenbart ingen ubehagelige ytringer. Jeg burde kanskje ha følt meg litt satt ut, nå som det var min tur til å få tildelt det røde homofobi-kortet. Men jeg mener fremdeles at det ligger i selve navnet at homofili med nødvendighet representerer en form for selvspeiling. En slik påstand innebærer ikke at homser ikke kan være like snille som alle andre. Det innebærer at mann og kvinne representerer to forskjellige naturer. Som ektefødt barn av tiden aksepterer ikke Moxnes dette. Den påtrengende likestillingsideologien har homogenisert kulturen over lang tid. Homodiskursen har oppnådd hegemoni.
— Fra «Kunstnerisk homofobi?», et debattinnlegg ved Ferdinand Wyller, kunstner, Vårt Land lørdag 12. desember 2015, side 41.
Talsmenn for likekjønnet ekteskap hevder at en kirke diskriminerer homoseksuelle når den ikke vil velsigne deres kjærlighet, til tross for at kirken hevder at det er kjærlighet som er størst av alt. Men hva da om en mann vil få sin kjærlighet til to kvinner velsignet av kirken?
Kjærlighet er et kjerneord i Skriften. Men når slagordet «Størst av alt er kjærligheten» brukes som argument for å se bort fra Skriftens konkrete veiledning, har man løsrevet kjærligheten fra sammenhengen den må stå i for at vi kan forstå den rett.
Uten den bibelske helheten kan ordet tømmes for innhold og bli et hylster enhver kan legge i det man selv mener. Kjærligheten er størst, men bare sammen med troen og håpet.
Jesus radikaliserer kjærligheten gjennom hans nye bud om å elske også fienden. Jesu liv og ord utelukker at vi selvrettferdig opphøyer oss over andre, avviser eller utestenger mennesker. Men Jesus viser oss tydelig at å elske vår neste ikke omfatter å elske og anerkjenne synden. I så fall lukkes veien til tilgivelsen og hele grupper av mennesker stenges ute fra et fornyet fellesskap med Gud. Kan det virkelig være kjærlighet når syndenes tilgivelse blir omgjort til tillatelse? — Fra «Kirkevalg og kjærligheten», et debattinnlegg av Sverre Langeland, Helge Unneland, Audun Aase, Joachim Grün, ledergruppen i Johanneskretsen, Vårt Land tirsdag 8. september 2015, side 17.
Her er det viktig å forstå at alle mennesker er syndere. Homoseksuelle påstår av og til at det er fordømmende å si at homofili er synd. Her må vi imidlertid huske på at det er mange former for synd. Sier vi at homoseksualitet ikke er synd, skal vi da også si at andre former for synd ikke er synd?
Med rette har homofilispørsmålet vært mye debattert de siste tiårene. Skriften bruker meget sterke ord der denne synden leves ut og tillates i et samfunn (se f.eks. Rom 1:18ff). Samtidig er det viktig å huske at han som har sagt at homofilt samliv leder til fortapelsen, han har også sagt at pengegriskhet, baktalelse og tyveri leder i fortapelsen (1.Kor 6:9f). Han har sagt at utukt, fiendskap, trette, misunnelse, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier og annet slikt også leder i fortapelsen (Gal 5:19ff). Bibelen sier at de som gir slike og andre synder rom og ikke lever i en daglig omvendelse og kamp mot synden, går fortapt.
Det er ikke lett å leve med en homofil legning, og samtidig ville leve rett etter Guds ord. Det fører til forsakelse og vil kunne oppleves som et amputert liv. Men slik er det med all synd, ikke bare homofili. I så måte står ikke homofili i noen særstilling.
— Fra «Homofili og Bibelens tale om synd», en kronikk av Konrad Fjell, lærer Bibelskolen på Fossnes, avisen Dagen mandag 27. april 2015, side 3.
Men vi bør ikke si at noe er en synd, på en dømmende måte. Det er ikke opp til oss å dømme. En slik holdning finnes imidlertid ikke i islamske lover.
I dag er det ganske mange som mener at homoseksualitet ikke er synd. Et typisk eksempel på dette er en lesbisk teologistudent, som står fram i en artikkel i Aftenposten 6. april 2015: «— Jeg tviholder på mitt kall som prest, og jeg er bombesikker på at min kjærlighet til Sigrunn ikke er synd.
Snarere tvert i mot, det er det mest fantastiske i verden, skriver Hanne Marie Pedersen-Eriksen.» Hun skriver videre: «Å få et nei basert på min legning, det er bare vondt. De får meg til å føle meg skitten, syndig og ond.» Det som likevel får henne til å fortsette å søke på prestejobber, er at hun blir heiet fram av likesinnede. Her er det tydeligvis de som skal forandre troen; vanligvis er det jo troen som forandrer oss. Som vi vet, har det lenge pågått en kampanje for å få endret kirkens syn på homofili. Det kan virke som at holdningen blant militante homofile er at hvis kirken ikke slutter å stemple homoseksualitet som synd, så infiltrerer vi kirken og sørger for at den skifter standpunkt. Som om det av den grunn ikke er en synd lenger. Man skal for all del ha anerkjennelse. Også i Den katolske kirke skal det være mange homofile prester, noe de utrolig mange overgrepene på unge gutter jo kan tyde på.
Ifølge Paulus er det ikke en eneste en som er uten synd; vi er alle syndere og har alle i oss tilbøyeligheten til å gjøre det onde. Å føle seg «skitten, syndig og ond», slik Pedersen-Eriksen gjør, er derfor noe vi alle gjør innimellom. Hun hevder at det er kirken som får henne til å føle seg slik. Erfaringen til millioner av troende er imidlertid at det er synden vi selv begår, eller det onde vi selv gjør, som får oss til å føle oss syndige. Hele livet må troende overvinne sin syndige, onde natur, ikke akseptere det som noe godt eller som «det mest fantastiske i verden». Det er jo unektelig en litt rar holdning hos en som søker på en prestestilling. Man kan nesten lure på om media og militante homoaktivister er i ferd med å hjernevaske oss vanlige syndere til å tro at vi ikke er syndige. Hvor militant media er blitt, ser vi i en overskrift i Aftenposten 10. april 2015, der en biskop som ikke ville ordinere en lesbisk som prest, ble anklaget for å skape avsky for kirken. Den homoseksuelle artisten Tooji skapte avsky blant kristne over hele Norge ved å bruke Frogner kirke til innspilling av en pornografisk sex-video med homosex foran alteret. Da kunne du knapt lese en eneste kritisk kommentar i samme avis. Saken ble lenge ikke nevnt. Etter hvert ble det fremhevet hvor modig Tooji var. Artisten hevdet at å elske er en menneskerett, og at menneskerettigheter må gå foran religion. Og i beste intolerante homofascistiske stil føler han selvsagt også at han som homoseksuell aktivist har all rett i verden til å krenke religion, men at religion ikke har rett til å si noe kritisk om homofile. Den samme Tooji ble for øvrig også valgt av Aftenposten som den ene av to jurymedlemmer som skulle dømme i en skrivekonkurranse avisen inviterte til sommeren 2015 for barn og ungdom mellom 13 og 21 år med tema «Hva er moderne kjærlighet?» En av de første sakene Aftenposten kjørte fram etter lokalvalget 14. september 2015, var hva slags syn Shoaib Sultan, Miljøpartiet de Grønnes ordførerkandidat i Oslo, hadde på homoseksualitet. Saken ble dekket med flere store artikler i nettutgaven og en helsidesreportasje i papirutgaven 17. september. Politisk kommentator Thomas Boe Hornburg demonstrerer tydelig avisens intoleranse i artikkelen «Kommentar: Sultan skylder fortsatt svar» i nettutgaven 16. september: «Det er opplagt at Oslo ikke kan ha en ordfører som mener homofili er synd. [...] Sultan skylder svar på hva slags problemer homofile eventuelt kan skape [...].»
Selv lever jeg greit med at mennesker i vårt mangfoldige samfunn lever annerledes enn jeg mener er rett. For meg handler dette om toleranse. Derfor er det urovekkende at en ny type intoleranse begynner å bre om seg: Mange tåler ikke at andre har en annen mening enn flertallet når det gjelder homofili. — Fra «Vi som synder», et debattinnlegg av Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, Aftenposten lørdag 19. september 2015, del 2 side 3.
2007 var Shoaib Sultan generalsekretær i Islamsk Råd Norge. Da uttalte han at homofili er synd fordi det står i Koranen. Nå er den samme Sultan MGDs ordførerkandidat i Oslo og presses til å erklære offentlig at homofili IKKE er den synd det var for åtte år siden. Og når han det gjør, ja, så trekkes ektheten hans i tvil. [...]
I vår norske samtid ser vi heldigvis ut av et liberalt tidsvindu. [...] Det er aldeles strålende, men ikke hvis det følges av en forakt for dem som nekter å godta de dominerende samfunnsstrømninger.
Dessverre dukker det litt for ofte opp eksempler på slik intolerant toleranse: Med lovendring i hånd, og støtte fra LO ville en Ap-statsråd for få år tilbake tvinge motvillige trossamfunn til å ansette homofile. Frelsesarmeen ble truet med sanksjoner da den nektet å akseptere at en av dens offiserer levde sammen med en av samme kjønn. Og ledende politikere ville frata lille Misjonsforbundet statsstøtte da det ikke ville akseptere medlemmer som var «praktiserende homofile». — Fra «De rettroendes makt», en kronikk av redaktør Harald Stanghelle, Aftenposten mandag 21. september 2015, del 2 side 3.
Mange lar seg dessverre hjernevaske og påvirke av media til å ikke tro på syndsbegrepet lenger. Men hvis vi mister et så viktig begrep, finner vi heller ikke veien ut av synden.
Den statsutnevnte biskopen i Sør-Hålogaland, Tor B. Jørgensen, synes syndsbegrepet er klamt. Han er en av flere norske kirkeledere som nødig tar ordet i sin munn.
Kritikken mot Kirken er at den her ikke er en kritisk røst mot undertrykkelse av troen, men derimot en institusjonell forlengelse av politiske eliters farlige korrekthet. [...]
Nettopp i vår tids uro trengs Kirken som selvstendig og tydelig etisk kraftsenter. Men du, biskop Jørgensen, avfeier Kåre Willoch — hvis poeng var at biskoper kun må uttale seg med basis i hva Guds Ord faktisk sier. Det blir diskutabelt hvorvidt Bibelen lenger er Kirkens rettesnor når selv dens biskoper viser så liten respekt for Skriftene. Du vil politisk korrekt diskutere homofili, et tema jeg bestandig har oppfattet som et sidespor. Selvsagt er homofile like velkomne i Guds rike som enhver annen. Hvordan kan biskoper tillate at Kirkens budskap marginaliseres ned til et «for eller imot homofile»?
Kirken burde rette søkelyset på de viktige, åndelige sannheter der vi alle er syndere og trenger Guds nåde og rettledning til et bedre liv, istedenfor den narsissistiske og kyniske vekten på en minoritet.
— Fra «Demokratiet forvitrer, men våre ledere sover», et debattinnlegg av Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter, Vårt Land, lørdag 20. juni 2015, side 33.
Hvis noe som ifølge de fleste religionene alltid har vært synd, plutselig ikke skal være synd lenger, hva da med andre synder? Skal syndsbegrepet avskaffes fullstendig? Er homoseksualitet noe helt spesielt, som krever særbehandling? Det er ikke vanskelig å forutse at en godkjennelse av homoseksualitet som noe som ikke er syndig, vil føre til at også annen avvikende seksuell atferd må godkjennes. Skriker man bare høyt nok og får media med seg, kan det virke som om de protestantiske kirkene lett går bort fra etablerte sannheter. Mye tyder på at mange kirker er i ferd med å begynne å forkynne et radikalt nytt budskap, uten synd og uten helvete, og med et helt nytt syn på ekteskap, familie og kjærlighet.
Man kan selvsagt få anerkjennelse fra medmennesker. Men det store spørsmålet er om man får anerkjennelse fra Gud, som skapte oss mennesker for en viss hensikt. Han skapte de første to ifølge 1. Mosebok 1,28 for at de skulle bli fruktbare og mange. Det er bare én måte mennesket kan formere seg på: ved hjelp av seksuelle forhold mellom mann og kvinne. Homoseksualitet representerer en radikalt forskjellig bruk av kjønnsorganene.
Som kristen tror jeg at Gud har skapt to ulike kjønn, og jeg ser på ekteskapet mellom mann og kvinne som rammen for det seksuelle samliv og barns oppvekst. Dermed blir både homofile følelser og transseksualitet en forstyrrelse i skaperverket. Det siste er neppe så kontroversielt å mene. Bare konstruktivistiske kjønnsforskere nekter vel å akseptere at noe har gått galt når en mann føler seg som en kvinne. For øvrig tror jeg alle menneskers seksualitet, etter syndefallet, er «forstyrret» på ulike måter. — Fra «Transer og løgner», en replikk av Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet, Aftenposten torsdag 27. mai 2010, Kultur & Meninger-seksjonen, side 3.
Vi er helt enige med Karsten Isachsen [norsk prest og forfatter] i at alle mennesker bør få beskjeden: Du skal ikke skamme deg over at du er det menneske du er. Men vi kan ikke se at et slikt budskap må innebære en total aksept av homofilt samliv.
Utgangspunktet for Karsten Isachsens gjennomgang av homofilispørsmålet i Vårt Land 10. januar er TV-serien «Tørk aldri tårer uten hansker». Den inneholder mange sterke scener som også illustrerer hvor mye uforstand homofile er blitt utsatt for, både i kristen kontekst og utenfor. Derfor understreker vi gjerne at kristen etikk ber oss møte alle mennesker med vennlighet og varme. Det gjelder også de som, på et eller annet vis, lever i strid med kristen etikk.
Samtidig har kristen etikk alltid skilt mellom hva et mennekse er og hva et menneske gjør. Vi skal elske synderen, men avvise synden. [...]
Karsten Isachsen benytter en svært sterk — og til dels manipulerende — retorikk. Enten krever vi av homofile at de skal leve fryktelige liv, et «liv i forstillelse», der de fratas likeverd og menneskeverd — eller så sier vi et ubetinget ja til homofilt samliv. [...]
Tror Isachsen at all motstand mot kristen samlivsetikk blir borte ved en aksept for homofilt samliv, bør han tro om igjen.
Hva vil Isachsen si til par som ønsker å leve i «åpne forhold», der paret gir hverandre frihet til sex også med andre? Hva vil han si til en biseksuell person som føler at han lever i «forstillelse» hvis han bare har sex med ektefellen? Hva vil han si til single personer som mener det er hjerterått å hevde at de må leve uten seksuell tilfredsstillelse, og som derfor kjøper sex eller har sex med venner.
Ingen av oss synes det bare er enkelt å leve etter kristen etikk når temaet er seksualitet og kjærlighet. Vi kan ikke få oppfylt alle våre lengsler og leve ut alle våre følelser. Mange lever i utfordrende ekteskap, uten at skilsmisse dermed kan fremstilles som den beste løsningen (vi snakker her ikke om ekteskap med tydelig fysisk eller psykisk vold).
Vi mener kristen etikk både må holde frem idealene — og komme i møte dem som sliter, med varme, omsorg og interesse. [...]
Nåden og tilgivelsen må løftes frem, men ikke på bekostning av bibelske ord om rett og galt. En kristen kirke velsigner ikke en livsform som Bibelen advarer mot.
Vi ønsker ikke å gjøre homofilt samliv til en særlig alvorlig synd. Tvert i mot vil vi betone at alle mennesker har sine utfordringer i møte med det sjette bud. Det gjelder ikke minst de som har opplevd skilsmisse eller utroskap, i tillegg til homofile (og bifile). — Fra «Problematisk retorikk fra Isachsen», en kronikk av Erik Furnes, generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband, og Øyvind Åsland, generalsekretær i Indremisjonsforbundet, Vårt Land onsdag 15. januar 2014, side 26-27.
Takk til «Marianne» som i Vårt Land 15. januar drar den kristne samlivsdebatten inn i et nytt spor. Det trenger vi.
Hennes rop om aksept for tilfeldig sex, og de noe ulne svarene hun får, avslører nemlig et grunnleggende problem hos kristne pastorer og ledere.
Og dette er problemet: Vi klarer ikke å si nei. Konfrontert med menneskers smerte og uforløste behov har vi ikke andre svar enn aksept og ettergivenhet. Det er ikke bibelsk, men det kjennes godt i øyeblikket. Derfor har journalist Trygve. W. Jordheim rett når han tror at køen av mennesker som ønsker godkjentstempler på sin seksualitet, vil øke. Når noen får, vil alle ha.
Problemet er at Bibelens svar ikke er aksept. Det er omvendelse, tilgivelse og nytt liv. [...] Det er budskapet om syndenes tilgivelse, ikke syndenes tillatelse. [...]
I selvrealiseringens og nytelsens tidsalder har vi unnlatt å forkynne den velsignelsen som følger av omvendelse, forsakelse og selvfornektelse. Resultatet er kraftløse, selvmedlidende og ulykkelige kristne. Samt en kirke som ikke har annet budskap enn det selvnytende og ettergivende, og som ikke tør å kalle synd for synd.
— Fra «Vi som ikke kan si nei», et debattinnlegg av Ole Petter Erlandsen i Vårt Land onsdag 22. januar 2014, side 21.
Hva er homofil legning? Det er ikke et vitenskapelig begrep som kan legitimere at noen er født homofil, men det er blitt en forklaring på de som har dragning mot det samme kjønn. Men her har det oppstått et stort begrepsproblem. Hva om jeg kommer med følgende utsagn: — Det er legitimt å være bitter, men det må ikke leves ut. [...]
Hva har gjort at man har sluttet fred med at det er ok å være homofil, men ikke å leve det ut? Syndefallet bærer med seg all mulig form for synd og begjær som innbefatter homofili, bitterhet, sjalusi, pengegriskhet, og så videre. Sannheten er at uansett hvilken synd du slutter fred med, vil den holde deg borte fra Gud. Enten vil bitterheten ta livet av relasjonen med Gud, eller så vil Gudsrelasjonen ta livet av bitterheten. Slik er det med alle former for synd. Synd skal ikke settes i proporsjoner, synd er synd. [...]
Vi kan ikke elske mennesker uten å elske dem med sannhet. Det er bare sannheten som setter mennesker fri. — Fra «Strippet for autoritet og troverdighet», et debattinnlegg av Torstein Tveit, Ottestad, avisen Dagen mandag 20. januar 2014, side 17.
I sitt forsvar for samkjønnede ekteskap skriver leder i Åpen Folkekirke, Sturla Stålesett, i Dagen 3. august at fornyelse og forandring er nødvendig for at kirken i størst mulig grad skal (for)bli det den ifølge trosbekjennnelsen er: «Én, hellig, allmenn og apostolisk kirke». [...]
Dessverre bommer han radikalt på hva en kristen fornyelse er. Det avslører han når han skriver at kravet om aksept for kirkelig vigsel av likekjønnede par er grunnet i «ny innsikt». Kristen fornyelse er nemlig ikke forkynnelse av ny innsikt. Kristen fornyelse er gjenoppdagelse av gammel innsikt. Det var det reformasjonen og fornyelsesbevegelser både før og etter har dreid seg om: bibelske sannheter som har blitt fortrengt eller glemt for så å bli løftet fram i forkynnelsen til fornyet tro, lære og praksis.
Samkjønnet seksualitet har aldri vært akseptert innen jødisk eller kristen morallære. Både GT og NT er entydig avvisende til dette. Når Stålsett og hans meningsfeller vil innføre noe som Bibelen og en samlet kirke gjennom alle århundrer har avvist, representerer de derfor ikke en fornyelse. De har ikke gravd fram en sannhet som har vært glemt eller undertrykket, men en løgn som alltid og entydig har blitt avvist. [...]
Den siste tiden er det kjærligheten som har vært brukt som argument. Det hele fremstår for meg som et misbruk av kjærlighetsbegrepet. Det er fristende å omskrive vers 4 i Judas' brev: «De misbruker vår Guds kjærlighet (nåde i Judas' brev) til et utsvevende liv». — Fra «Hva er sunn og sann fornyelse?», en kronikk av tidligere pastor Dag Vister Hansen, Førresfjorden, i avisen Dagen torsdag 6. august 2015, side 3.
En synd blant mange synder
Top