Kain-abel-rollene Kain-abel-rollene
Ismael, den eldste av Abrahams to sønner, kunne ikke motta Guds velsignelse da det i stedet ble Isak, sønn nummer to, som arvet Abrahams posisjon som troens far. Abraham begikk en alvorlig feil da han ofret fugler og dyr til Gud. Han var imidlertid fast bestemt på å godtgjøre sitt feiltrinn og var derfor beredt til å ofre sin sønn. Guds opprinnelige plan med Abrahams familie gikk ut på at Abraham selv skulle opprette et trosgrunnlag og deretter Ismael og Isak et substansielt grunnlag. Guds velsignelse ville da ha blitt gitt til både Isak og Ismael.
Fordi det ikke var Ismaels feil at han ikke bare mistet sin opprinnelig tiltenkte rolle i gjenoppreisningsarbeidet Gud utførte basert på Abrahams familie, men også velsignelsen som ville følge med det, ble Guds løfte om å velsigne Ismael noe Gud ville la skje på et senere tidspunkt. På samme måte som Jakob ble Ismael far til tolv sønner, som fikk etterkommere som ble til tolv stammer. Disse tolv stammene, fettere av Israels tolv stammer, ble arabernes forfedre. Ismaelittene bar på en historisk arv, nemlig at de ikke hadde fått velsignelsen som Gud opprinnelig hadde tiltenkt dem. Dette skapte et historisk grunnlag for bitre følelser overfor israelsfolket.
For å velsigne hele menneskeheten har Gud fulgt et mønster i sitt enorme gjenoppreisningsarbeid. Mønsteret har gått ut på å bruke noen i en «abel-posisjon» for å frelse dem som står i en «kain-posisjon». Derfor har Guds primære mål vært å opprette «abel-posisjonen» for å kunne gi sine velsignelser til hele den falne menneskeheten gjennom denne posisjonen.
Da Jakob, i «abel-posisjonen», lyktes i å opprette et substansielt fundament sammen med Esau, ble hele Isaks familie velsignet av Gud. Gud valgte Jakobs etterkommere til å ekspandere det nødvendige fundament, fra det individuelle til det nasjonale plan, for at Gud skulle kunne sende Messias til menneskeheten. Arvelinjen som kom fra Jakob, arvet det seierrike grunnlaget som var blitt lagt i Abrahams familie.
Messias, som Gud ville sende til menneskeslekten, ville være en universelle «abel-skikkelse» og gi Guds velsignelse til alle mennesker, og selvsagt også ismaelittene. Derfor var det oppgaven til Isaks etterkommere å omfavne Ismaels etterkommere og involvere dem i forberedelsene for Messias. Når de på den måten ville ha deltatt i Guds gjenoppreisningsarbeid, ville ismaelittene ha blitt rikt velsignet av Gud. Da ville bitterheten mot israelsfolket ha blitt borte. Men det ble aldri noe av et slikt samarbeid, og det har vært et problematisk forhold mellom arabere og jøder helt frem til i dag. Bare når Messias kommer på nytt, og Gud ved hjelp av ham blir i stand til å gi sann kjærlighet til etterkommerne av begge Abrahams sønner, blir det mulig å løse den historiske konflikten mellom dem.
Den sentrale oppgave i Guds gjenoppreisningsarbeid er å legge et grunnlag for at Messias skal kunne lykkes med sin jordiske oppgave. Derfor er det i den sentrale historiske utvikling for å realisere dette målet at Gud arbeider mest aktivt med oss mennesker. Slik var det også etter Abrahams familie. Derfor viste Gud spesielt sin kjærlighet for det utvalgte folk og veiledet dem også på en spesiell måte. Det var nemlig gjennom dem Gud ville gjenoppreise hele verden. Derfor vier både Bibelen og Koranen de sentrale personene i Jakobs arvelinje stor oppmerksomhet (Josef, Moses, Josva, David, Salomo, osv) helt fram til Jesus.
På grunn av den viktige rolle Ismael opprinnelig hadde i Guds gjenoppreisningsarbeid, ser vi tydelig at Gud var opptatt av Ismaels etterkommere, og at dette kommer til uttrykk i Guds anstrengelser for å bringe sammen de to arvelinjene som kommer fra Abraham. Vi ser dette ved flere anledninger i historien til Jakobs etterkommere. Da Moses måtte flykte fra Egypt, ble han beskyttet av en arabisk prest, Jetro, og ble gift med hans datter, Sippora. Således ble det lagt et familiegrunnlag der de to sidene kunne stå sammen i frelsesplanen Gud fulgte på den tiden. Men Guds arbeid etter Moses led mange tilbakeslag, og enheten mellom de to folkene fikk ikke utvikle seg videre.
I dommernes tidsalder ble ikke «abel-posisjonen» etablert tydelig atskilt fra den kanaanittiske «kain-verden». Da tiden endelig var kommet for at Israel kunne bli en «abel-nasjon», feilet Salomo i å få folket til å følge Gud og Moseloven. På den måten kunne ikke israelittene lykkes med sin «abel-oppgave». Salomo og dronningen av Saba kunne ha blitt et par som forente de to arvelinjene fra Abraham, men dette ble ikke aktuelt lenger da Salomo mistet sin tro.
Top