Dom over kristenhetens splittelseDom over kristenhetens splittelse
Gud valgte å velsigne ismaelittene direkte og iverksatte en plan for å utfylle kristendommen og skape en motvekt til den. Derfor sendte han profeten Muhammed (fvmh) til araberne. Han er den siste av de abrahamske profeter.
Muhammeds (fvmh) oppgave var å gjøre ren arvelinjen som kom fra Ismael, få alle som tilhørte den, bort fra avgudsdyrking og gi dem en klar forståelse av sannheten, for at Ismaels etterkommere skulle kunne spille en aktiv rolle i Guds enorme gjenoppreisningsarbeid. På den måten la Muhammed (fvmh) sammen med Ismaels etterkommere et grunnlag for det Gud så lenge har ønsket skulle skje − Messias' annet komme.
Muhammeds (fvmh) lære, inspirert av åpenbaringer, representerte en radikal kritikk av polyteismen som florerte i hans hjemby Mekka. Profetens lære var i tillegg en klar anerkjennelse av de jødiske og kristne profeter og hellige skrifter. Muhammed (fvmh) la vekt på at det kun er én Gud, og at Gud skapte basert på et ideal. Han la vekt på menneskets ansvar, syndefallet, at synd blir straffet, og at den onde verden en dag vil forgå. Muhammed (fvmh) understreket at Jesus var en mann, og ikke Gud. Profeten gikk dessuten imot dogmen som hevdet at Jesus kom for å dø på korset.
Muhammeds (fvmh) lære er selve kjernen i islam, som betyr total underkastelse til Gud. Han lærte at alle som underkaster seg Gud, er en muslim og nevnte spesielt Abraham som en tidlig muslim. Basert på islam greide Muhammed å forene de forskjellige stammene blant Ismaels etterkommere og opprettet en sivilisasjon som brakte Guds velsignelse til den arabiske verden og alle andre som aksepterte den muslimske tro.
Muhammeds (fvmh) raskt voksende innflytelse representerte også en dom over den stygge splittelsen innen kristendommen i det sjette og sjuende århundre. Mindre læremessige forskjeller førte til at hele kirker ble bannlyst og utstøtt fra den kristne fold. Kristne — f.eks. arianere, nestorianere, monofysitter og ikonoklaster — som hadde høyst forståelige innvendelser mot de ortodokse doktriner og praksis, ble ikke behandlet av flertallskirken som brødre i den kristne familie, men rett og slett som fiender. Utstøtt og forfulgt begynte mange av dem å se på islam som et attraktivt alternativ. Der fant de støtte for sin kritikk av treenighetslæren, doktrinen at Jesus er Gud, og dyrking av helgenbilder (ikoner). Ofte var en slik kritikk høyst berettiget. Gud ville ikke at den simpelthen skulle bli fortiet og undertrykt av et mektig og intolerant «rettroende» flertall.
Top