— Blir man lykkeligere av å være fri?
    — Hvis du går fra å ha lite frihet, som i det gamle bondesamfunnet, til å ha mye, som nå, så blir du lykkeligere. Men har du mye frihet fra før, blir du ikke nødvendigvis lykkeligere av mer. Lykkeforskning viser at vi ikke er blitt lykkeligere siden 1970-årene, selv med all den friheten vi har fått.
     — Fra «Frihetskjemperen», en artikkel der Gunnar C. Aakvaag, sosiolog ved Universitetet i Oslo, intervjues, A-magasinet fredag 25. januar 2013, side 8, vedlegg til Aftenposten.

Ukeblad og Dagbladet er fulle av gode råd for selvrealisering — på jobb og i nettverk, med kroppen og i Birken, i sengen og samlivet. Rådene kan i og for seg være gode, [...] Men det er vanskelig å komme unna at den vanlige tolkningen av selvrealiseringsidealet har individets lykke som hovedmål. Og at denne lykken ofte defineres ut fra forbrukersamfunnets kriterier: Det handler om å oppnå skjønnhet, rikdom, status, makt, og konsumere nytelser og opplevelser. Hvordan blir et fellesskap hvor alle skal etterstrebe en sånn type selvrealisering? [...]
    Selvrealiseringsidealet kan fremme trollet i oss. «Troll, vær deg selv nok,» sa trollet i Dovregubbens hall. Og hvis vi er oss selv nok, så blir vi fort troll. Det er stor forskjell på å være seg selv, og være seg selv nok.
    Som vanlig finnes det to grøfter: Den ene handler om å være seg selv nok og gi blanke i andres behov og ønsker. Den andre innebærer å være selvutslettende, eller kanskje likegyldig til hvordan vi kan bruke de talenter og ressurser vi har, til glede for oss selv og andre.
    — Fra «Kristen selvrealisering», en artikkel av Sunniva Gylver, prest, i Aftenposten søndag 20. januar 2013, Kultur & Meninger-seksjonen side 3.  

Grunnmuren for menneskelivet, sa Maslow, er mat, vann og ly. Kroppen må være trygg. Så lengter mennesket etter fellesskap. Vi vil høre til i en flokk. Neste ønske er anerkjennelse. Mennesket vil bli godtatt som seg. På toppen av Maslows behovspyramide skinner: SELVREALISERING. Det høyeste livsønske er å foredle sine personlige grunnstoffer, lete etter anleggene sine, ta dem i bruk på sin måte, synge med Frank Sinatra: I did it my way. Derfor må samfunnet skape og dele frihet. [...]
   Frihet styrker byggingen av ekte identitet. Frihet styrker ansvar og samvittighet. Menneskets verdighet bygges og rives av følelsene stolthet og skam. For å oppleve stolthet eller skam må mennesket ha fri vilje og frie valg. [...]
    Ja, vi elsker friheten i Norge. Nå mer enn noen gang, ettersom de andre behovene i Maslows pyramide er oppfylt. Kun selvrealisering står igjen som en fristende stjerne på toppen.
    — Fra «Forkledd egoisme», en kronikk av Per Fugelli, professor i sosialmedisin, Aftenposten søndag 18. august 2013, Kultur & Meninger-seksjonen, side 4-5.

Vi må lære oss å akseptere at det finnes hindringer i livet som ikke er frihetens motsetning, men dens forutsetning. Det er ikke slik at vi frigjør et menneske ved å la det slippe alle forpliktelser og bindinger, slik at det kan vie seg helt og fullt til seg selv, til å la hele livet kretse rundt individets egen navle. Å bli seg selv, å realisere seg selv, er også å lære seg å ta ansvar for mer enn seg selv. [...]
    Det moderne mennesket synes i sin lykkestreben å være fanget i et paradoks der det både ønsker ubegrenset frihet og en tilhørighet. Vi forstår i dag ofte friheten rent negativt, som en frihet fra alle forpliktende relasjoner til andre mennesker. Men den kan også tenkes som en positiv frihet til å inngå slike relasjoner. Det er en mindre ensom frihet.
    Ved å leve sammen med et annet menneske lærer man seg selv å kjenne — man blir klar over hvem man selv er, man blir seg selv. Slik sett kan vi forstå den varige forpliktelsen overfor et annet menneske som en frihet til å bli seg selv. Og det behøver selvfølgelig ikke være begrenset til det romantiske forholdet til et annet menneske. Det kan også handle om å påta seg en omsorgsoppgave. [...]
    Slike forpliktelser legger begrensninger på ens handlingsliv, og de krever selvdisiplin. Hvis frihet oppfattes som fravær av begrensninger, og selvdisiplin setter begrensninger, ville selvdisiplin være et hinder for frihet. Men det ville være en feilslutning. Hvis jeg disiplinerer meg selv, og velger å sette til side visse preferanser og handlemåter, vil det faktum at jeg selv har valgt denne begrensningen fjerne ufriheten ved den. Det avgjørende for den personlige friheten er altså ikke hvorvidt den har begrensninger — noe den uansett alltid vil ha — men om disse begrensningene er selvpålagte.
    Selvpålagte begrensninger er en realisering av min frihet. For hva i all verden skal friheten vår være til, om ikke for å kunne velge å gjøre en innsats for de menneskene som betyr mest for oss når de behøver oss mest? Den personlige friheten i praksis er ikke først og fremst en frihet fra alle byrder, men tvert imot en frihet til å kunne vie seg til det som virkelig betyr oe for en.
     — Fra «Det som virkelig betyr noe», en kronikk av Lars Fr. H. Svendsen, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, Morgenbladet 8. - 14. februar 2013, side 15.

Vi snakker om kvinnefrigjøring. [...] Men når du skriver om frihet, finner jeg bare frihet fra. «Først skulle kvinners frihet vike for menn», advarer du, «så for barna og nå for miljøet».
    Jeg leter i boka di etter hva vi som kvinner skal frigjøres til, men finner ikke så mye mer enn lønnsarbeid og barnehage, og muligens alternative boformer og et friere sexliv. Men om jeg lever et godt liv uten det — er jeg ufri da? Og hvordan kan jeg som mor frigjøre meg fra små mennesker som er avhengige av meg? Er det ikke nettopp i møtet mellom mennesker at vi blir frie? Ikke frie fra, men frie til å være noe for hverandre. Til å trenge hverandre, forme hverandre.
    Det meste av norsk feminisme i dag er preget av et liberalistisk menneskesyn, der mennesker blir stående ved siden av hverandre eller i veien for hverandre, og der frihet handler om menneskers selvrealisering. Dersom vi kobler dette til den kapitalistiske vekstøkonomien, blir frihetsbegrepet fort synonymt med gullvisakortet.
   — Fra «Vå må høre hverandres historier», en kronikk av Ellen Hagemann, teolog, firebarnsmor, Vårt Land onsdag 2. april 2014, side 24. I kronikken kritiserer hun Marta Breens bok «Født feminist».

«Min frihet var så hellig / att jag inte kunne se / att den blivit til en kjedja runt min fot», heter det i en av sangene til Ulf Lundell. Hva er egentlig frihet? Det er ikke det samme som grenseløshet. Det er heller ikke det samme som alltid å gjøre det man har lyst til. Det er ikke å være uten forpliktelser overfor andre mennesker og fellesskapet.
    Den som søker den uforpliktende og grenseløse friheten vil oppleve at den ikke fører noe sted. Som Ulf Lindell synger blir det som en lenke om foten. Man blir bundet, ikke frigjort. Hvor mange er ikke bundet av sex, rusmidler eller materialisme? Man får aldri nok! [...]
    Vi har så lett for å søke gleden i seksuell eller materiell nytelse, men dette gjør ingen virkelig lykkelige. Den virkelige friheten og dype gleden ligger i å frigjøres fra sin selvsentrering. Det er i tjenesten for Gud og vår neste vi finner det gode liv og vår virkelige frihet.
    — Fra «Hvor finnes friheten?», en artikkel av Per Eriksen, pastor i Fredrikstad Frikirke, Vårt land torsdag 28. juni 2012, side 3.