Vi er nødt til å innrømme at religion og ekteskapelig kjærlighet har et komplisert og uklart forhold til hverandre. For det første er det verdt å merke seg at ingen av grunnleggerne av de største religionene var foregangsmenn når det kom til ekteskapelig kjærlighet, selv om de åndelig sett og hva nestekjærlighet angår, nådde lengre enn sine medmennesker. Buddha forlot kone og barn for å finne sannheten. Jesus forble ugift, mens Muhammed (fvmh) fulgte vanlig praksis på sin tid og hadde flere koner.
Bibelen er slett ikke entydig på hva et ekteskap er. [...] vi vet at polygami er en helt alminnelig ekteskapsform i Det gamle testamente. I Det nye testamente er mannen enkelte steder beskrevet som kvinnens hode. Et ekteskap der to partnere er likestilt, finnes knapt beskrevet i Bibelen eller kirkehistorie før i nyere tid. Selv dét er ikke selvsagt i hele den kristne verden. [...]
Vi har i vår kirke godtatt en radikal endring i ekteskapsforståelsen når vi i liturgien likestiller mann og kvinne. — Fra «Kampen mot de homofile», et innlegg ved Trond Bakkevig, prost, Aftenposten lørdag 21. desember 2013, Kultur & Meninger-seksjonen side 5.
Vi ser også tydelig det kompliserte forholdet mellom religion og det seksuelle i de tusenvis av slike overgrep katolske prester har begått i mange forskjellige land.
Et presteskap av menn som lever i tvungent sølibat, inneholder mye uforløst seksualitet, og et høyt personlig frustrasjonsnivå. Brudd på sølibatsloven er derfor noe katolske bispedømmer verden over nærmest regner med. Store bispedømmer har derfor hatt en intern kriseberedskap når en «skandale» plutselig er under oppseiling. [...] Men «brudd på kirkens sølibatslov» dreier seg om to ting: enten om et forhold prest/kvinne, eller om presters misbruk av barn og unge. Internt ble disse forholdene likestilt, og kirken skulle selv ordne opp i dem. At det er en vesensforskjell mellom disse to typer forhold, overså biskopene i sin monomane [ensporede, sneversynte] opptatthet av egen kirkerett og kirkens omdømme. En ukultur hadde dermed i flere tiår etablert seg rundt om i kirken.
— Fra «Kriminell saligkåring», en kronikk av Rudi Kessel, tidligere katolsk prest, i Klassekampen onsdag 22. juni 2011, side 21.
Katolske prester og andre kirkelige ansatte som har begått overgrep mot barn eller er mistenkt for dette, må alle fjernes fra stillingene sine og anmeldes til politiet, mener FNs komité for barns rettigheter.
— Kirken har på systematisk vis gjort mer for å beskytte sitt eget rykte enn for å beskytte barn mot overgrep, heter det i en fersk FN-rapport som ble offentliggjort onsdag.
Vatikanet får svært hard kritikk for unnfallenhet mot sexovergripere i egne rekker, og det uttrykkes også sterk bekymring for at Vatikanet ennå ikke har erkjent hvor grove forbrytelser det er snakk om.
Kirken har heller ikke iverksatt tilstrekkelige tiltak for å hindre overgrep i framtiden, ifølge FN-komiteen.
I tillegg til å fjerne alle sexovergripere fra stillingene sine, mener FN-komiteen at Vatikanet må gi politiet alt arkivstoff om seksuelle overgrep mot titusener av barn, slik at både overgriperne og de som har vært med på å skjule forbrytelsene, kan holdes ansvarlige.
Det vises til at overgripere er blitt flyttet fra kirkesogn til kirkesogn i et forsøk på å dekke over forbrytelsene, og at sakene nesten aldri er blitt rapportert videre til politiet på grunn av taushetsplikten som katolske prester er underlagt.
— Fra «Vatikanet må anmelde alle sexovergripere», en NTB-artikkel i avisen Dagen torsdag 6. februar 2014, side 11.
Seksuelle krenkelser er imidlertid et betydelig problem også i andre religioner.
Overgrepene i den katolske kirke har fått mye oppmerksomhet i senere tid, men det er et stilltiet fenomen hvor mange indiske guruer som også er overgripere. [...]
«Silje» (36) har bestemt seg for at det er nok hemmeligholdelse av det som har skjedd. [...] Det er ti år siden det ble avslørt at Siljes guru og læremester seksuelt hadde misbrukt henne og mange andre over flere tiår. Guruen var personen hun stolte på mest av alle i hele verden, en person hun hadde valgt å forlate Norge for og karrieren der, og bosette seg i landsbyen Kullu i Himalaya sammen med 200 andre, mest nordmenn og canadiere. [...]
Swami Shaym blir ansett som en opplyst læremester, og i indisk tradisjon vil det si at han er både gud og menneske [...]
Silje forteller at livet i Kullu går videre som vanlig [...] Hun tror overgrepene fortsetter fremdeles; hvorfor skulle de ikke det når guruen slipper så lett unna som han gjør selv etter avsløringer? Norske mødre bringer fremdeles barna sine dit. — Fra «Taushetens tyranni», et innlegg ved Alexandra Irene Larsen, stipendiat i religionssosiologi, Universitetet i Agder, Vårt Land onsdag 3. august 2011, side 24-25.
I de tradisjonelle religioner er ikke familien tilskrevet noen sentral rolle i menneskets åndelige vekst. Det religiøse fellesskap, eller ens «åndelige familie», blir sett på som det aller viktigste. Ifølge kirkefedrene spilte ekteskap og familie bare en passiv rolle på ens frelsesvei, i form av beskyttelse mot synder som å drive hor. For katolikkene forblir et liv i sølibat selve ekspressveien til åndelig fullkommenhet. Før i tiden trodde de at de kunne bli som englene ved å avstå helt fra sex.
I klassikeren «A World of their own making» [1996] påpeker professor John Gillis at før reformasjonen var den hellige tilstanden ikke ektestanden, men livslang kyskhet. Det var ingen gifte helgener i middelalderkirken. Gudelige familier i denne verden besto ikke av menn og kvinner forent med det dyriske ekteskapets bånd, men av hellige ordener hvis medlemmer var Kristi brødre eller bruder. I likhet med de fleste monoteistiske religioner [...] satte kristendommen ikke hjemmet høyt. Den kristnes sanne hjem tilhørte et annet rike, og inntil han nådde det, gjennom døden, var han en landflyktig fra Guds familie. — Fra en kronikk av George Monbiot, britisk journalist og fast skribent i avisa The Guardian, Klassekampen fredag 8. juni 2012, side 3.
[...] samtidig med denne familiefokuserte tradisjonen utvikles det en veldig asketisk tradisjon hvor seksuell avholdenhet og avstand fra familieliv er viktig. Til en viss grad kan dette forstår i lys av apokalyptiske forventninger om at endetiden er nær, men disse gruppene er også preget av platonsk tankegang, av et skille mellom kropp og sjel, hvor de er veldig opptatt av sjelen og å disiplinere kroppen. Vi finner eksempler på dette i «Andreas gjerninger», som er en apokryf og fiktiv apostelfortelling skrevet litt før år 200. Her møter apostelen Andreas en rik overklassekvinne som han vil omvende. Fortellingen [...] speiler hvordan noen kristne tenkte på denne tiden. Andreas oppfordrer kvinnen til å slutte å ha sex med sin mann, som er den romerske guvernøren i Provinsen Akaia. Dette skaper mange forviklinger og ender med at Andreas blir korsfestet av ektemannen. [...]
— Fortellingen er typisk for de såkalte apokryfe apostelgjerningene, som det finnes en håndfull av. Alle handler om overklassekvinner som omvendes og som tilegner seg en asketisk livsstil der ekteskap må velges bort [sier Anna Rebecca Solevåg, som har skrevet bok om den tidligkristne forestillingen om frelse].
— Fra «Frelst gjennom barnefødsel?», en artikkel av Eivor A. Oftestad i Vårt Land mandag 16. desember 2013, side 26-27.
Religionene har dessuten ikke greid å komme med en klar beskrivelse av seksuallivets åndelige dimensjon og potensial. Generelt kan vi si at de har sett på det seksuelle som noe som utelukkende har med kroppens verden å gjøre, hvis de da ikke rett og slett sa at kjødets lyster kommer fra djevelen. Resultatet ble at det var en vitenskap som utelukker Gud og setter mennesket i sentrum, som i det 20. århundre har vist oss hvordan vår seksualitet påvirker vårt dypeste sjelsliv. Dette ble siden innordnet i den kristne teologi.
I den senere tid er f.eks. selv en katolsk kirke som har sverget til et sølibat liv for sine ledere i 2000 år, begynt å knytte det seksuelle til Gud ved å utdype hvordan Gud skapte mennesket i sitt bilde, som mann og kvinne. Pave Johannes Paul II introduserte i en foredragsserie fra 1979 til 1984 begrepet «kroppens teologi», der hovedidéen er at mann og kvinne forent seksuelt representerer et bilde på Guds kjærlighet.
Mannens og kvinnas kropp er komplementære. Dei passar til kvarandre og treng kvarandre. Denne komplementariteten gjer det mogleg for oss å gje oss sjølv som ei «gåve» til den andre. Kroppens teologi omtaler dette som eit ikon av Guds foreining med mennesket. [...]
Akkurat som Guds gåve foredlar frukt i oss, ber kroppane våre frukt når dei vert gjevne i gåve til kvarandre. Fordi den seksuelle foreininga i sin natur er fruktbar, vert vi Guds samarbeidspartnarar i skapinga. [...]
Ved syndefallet tilrana mennesket seg gåva og øydela foreininga med Gud. Dermed gjorde Skammen sin entre. Syndefallet var eit angrep på ikonet. Før syndefallet var mannen og kvinna nakne utan skam. Dei såg på kvarandres kroppar som uttrykk for ein person, eit subjekt. Men etter syndefallet begynte dei å sjå på den andres kropp som objekt for si eiga forlysting. [...]
Den sanne seksuelle handlinga må vere tru mot sin natur som ikon. [...] Klassisk kristen seksualetikk avviser alt som bryter med forståinga av seksuell foreining som ikon på Guds kjærleik; komplementær, gåve, fruktbar. — Fra «Kroppen — det femte evangelium», en artikkel av Anne Marie Aarøen Vangsnes i Dagen mandag 5. desember 2011, side 14.
Den norske kirke er dypt splittet i sin forståelse av sex og samliv.
Lærenemnda [Den norske kirkes lærnemnd] pekte på at ekteskapet i luthersk tradisjon er «en ordning etter Guds vilje, innstiftet av Gud ved skapelsen til mann og kvinne for å videreføre skaperverket». Det var bred enighet om at «ekteskapet mellom kvinne og mann er uttrykk for den orden i skaperverket som gir seg av kjønnsdifferensieringen».
I det bibelske familiemønster så vel som i luthersk samlivsetikk, står relasjonen mellom mor, far og barn i en særstilling. Av dette trakk et stort flertall i nemnda den slutning at ekteskapet ut fra biologiske, kulturelle og sosiale forhold «er noe annet enn et ordnet partnerskap mellom to mennesker av samme kjønn». [...]
Den klareste forskjellen mellom Lærenemndas uttalelse og Samlivsutvalgets utredning kommer til uttrykk ved at nemnda knytter ekteskapet til kjønnsdifferensieringen, mens Samlivsutvalget [Den norske kirkes samlivsutvalg] bedømmer ekteskapsordningen ut fra hva som er «gagnlig og godt for menneskene som lever i ekteskap og for samfunnet i det hele».
Utvalget går ut fra at det som sies om ekteskapet i Det nye testamentet, er «fragmentarisk, til dels også spenningsfylt». De nytestamentlige tekstene er utilstrekkelige som grunnlag for forståelsen av ekteskapet. Det henvises blant annet til det hierarkiske forholdet mellom mann og kvinne hos Paulus, og til at heller ikke Jesus har gitt oss noen lære om ekteskapet.
Derfor tar en lett på det Bibelen sier om ekteskapet [...]. — Fra «Kristent syn på ekteskapet?», et debattinnlegg av Torleiv Austad, professor emeritus, Menighetsfakultetet, og i sin tid leder av Den norske kirkes lærenemnd, Vårt Land onsdag 21. oktober 2015, side 23.
Mangel på eksempler på ekteskapelig kjærlighet
Top