Den ateistiske humanisme er en filosofisk tradisjon som fremhever menneskets absolutte selvbestemmelse. Den opphøyer den menneskelige frihet til det ekstreme og forkynner at mennesket er den absolutte herre over sin skjebne basert på sine kulturelle, politiske og vitenskapelige valg. I teorien står humanismen i et motsetningsforhold til naturalismen. Der naturalisten sier: «Alt er natur,» sier humanisten: «Alt er kultur,» og vil til og med hevde at det ikke finnes noen predefinert menneskelig natur.
For Feuerbach og de humanistiske filosofene er ikke mennesket skapt av Gud; det er sin egen skaper
Det er uten tvil den tyske filosof Ludwig Feuerbach (1804-1872), en av Hegels disipler, som har formulert den mest radikale humanisme. Ifølge ham er ikke mennesket skapt av Gud; det er sin egen skaper på det individuelle og kollektive plan. Når alt kommer til alt, er mennesket gud. Det er ingen overdrivelse å si at siden det attende århundre har den vestlige filosofi hovedsakelig vært inspirert av humanismen.
I den vestlege verda er mennesket blitt gud. Vi tilber individet, det individuelle sjølvet. All vår lykke og ulykke kan tilskrivast eiganskapar og handlingar knytt til individet sjølv. Denne individualiseringskulten løyser opp alle sosiale og metafysiske bindingar. Sjølvet er sjølv blitt metafysisk og alle tings mål.
Vi lever i eit samfunn som overkommuniserer dei handlingsmuligheitene som blir presentert for individet. [...]
I vårt samfunn, og i mitt hovud, i mine kjensler, er det eg sjølv som er ansvarleg for min eigen livssituasjon. Det finst ingen å skylda på. Mitt, og mitt åleine, er ansvaret.
Ein gong i tida kunne mennesket fråskriva seg ansvaret for sitt eige liv. Det var gudane, maktene, forfedrane som rådde. Om gudane var blide, var tidene gode, og det gjekk ein godt. Om forfedrane var uroa, kunne straffa bli hard.
Om ein mellomalderen var fattig eller rik, var avgjort på førehand av skaparen. [...] det var heller lite den enkelte kunne gjøra for å endra på dette. [...]
Kvar og ein hadde fått sitt lodd i livet, det var opp til mennesket å leva livet slik det alt var bestemt av mektigare krefter.
Reformasjonens kalvinistar visste at liva deira var forutbestemt. Ikkje berre var liva deire bestemt på førehand, men også kven av dei som var utvalde til å bli frelst, til å ta steget inn perleporten på den yttarste dagen, var avgjort på førehand.
Ulikt kalvinisten [...] er det for oss det motsette som gjeld. [...] Det er vi sjølve som, gjennom våre handlingar, avgjør om vi skal oppleva suksess eller tap.
Vi kan, lik Münchhausen, løfta oss sjølve etter håret. Og like sant som baronen sine glitrande løgner, er notidas store fortelling om at ein kvar er si eiga lykkes smed, at det vi opplever av medgang og motgang i løpet av livet er eit resultat av vår eigen innsats, av vår eigen vilje og våre eigne handlingar. At vi får som fortent. — Fra «Si eiga lykkes smed», en kronikk av Lars Ove Seljestad, forfatter, i Klassekampen fredag 11. november 2011, side 27.
Gjør vi kjønn til noe den enkelte fritt kan velge, vil nok skolens læreplaner etter hvert bli berørt. Det samme gjelder for lovverket på mange områder. Noen vil betrakte ethvert skjema der man må krysse av for mann eller kvinne som et overtramp. I Sverige unngår de ansatte i den kjønnsnøytrale barnehagen Egalia ord som «gutt» og «jente», «mor» og «far». [...]
Som kristen er mitt utgangspunkt at Gud har skapt oss «til mann og kvinne» (1 Mos 1,27; Matt 19,4). Vi velger ikke kjønnet vårt slik vi heller ikke velger foreldre, morsmål og øyenfarge. Kjønnet vårt er noe vi tildeles. Dermed avviser jeg ikke at det iblant blir født barn med doble kjønnsorganer eller at noen opplever at det ikke er samsvar mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn. Men jeg ser det som viktig å skille mellom hva som er skapt og hva som er falt, mellom hva som er et resultat av Guds skaperplan og hva som er et resultat av syndefallet. [...]
Hvis regjeringen fastslår at kjønnsidentitet er noe vi dypest sett velger ut fra følelsene våre, blir ikke kjønnet vårt noe Gud har skapt, men noe vi selv kan konstruere. Av den grunn er «konstruktivisme» en treffende betegnelse på ideologien som i stor grad ligger bak tankegangen.
En konstruktivistisk tankegang kan føre til mye mer enn regler for endring av juridisk kjønn. Enkelte politikere ønsker at det skal innføres et tredje kjønn. I Sverige har begrepet «hen» kommet inn i språket i tillegg til «hun» og «han». Men holder det med tre kjønn? Facebook har nylig åpnet for at brukerne kan velge mellom 56 ulike kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk.
Hvis kjønn blir noe vi selv velger, blir kjønnsforskjellene i stor grad til noe uviktig. En slik tankegang møter vi ofte: Det spiller ingen rolle om en mann gifter seg med en annen mann eller med en kvinne. — Fra «Den totale kjønnsforvirring», en kronikk av Espen Ottosen, teolog, avisen Dagen lørdag 2. mai 2015, side 33.
Friedrich Nietzsche (1844-1900) må også nevnes blant humanistene. Han var den mystiske humanismens profet som proklamerte at Gud er død, og fremveksten av en ny selvskapt menneskehet – «overmennesket». Han tok avstand fra menneskets relative natur og hevdet til og med at den kristne morallære var skadelig. Nietzsche ville «heve seg over det gode og det onde».
Det er imidlertid eksistensialisten Jean-Paul Sartre (1905-1980) som tar den humanistiske logikk til dens mest ekstreme formulering. For Sartre eksisterer det ingen ferdig etablert menneskelig natur («eksistensen går forut for essensen») og heller ikke absolutte kriterier for hva som er godt eller ondt. Han påstår: «Helvete, det er de andre.» Han tar utgangspunkt i det samme grunnlaget som Feuerbach, men ender imidlertid opp med det motsatte av Feuerbachs optimisme. For Sartre aspirerer mennesket til å være gud, men kan ikke oppnå det. Sartre hevdet at «livet er en fåfengt lidenskap».
Den humanistiske tankegangen har gitt oss det vi kan kalle «menneskerettighets-ideologien». Den dominerer det som blir sagt både i mediene og politikken i dag. Overalt fremheves det «rettigheter», mens begrepet «plikter» ignoreres. Slik bringes de tradisjonelle etiske normer i miskreditt og betraktes som noe som dreper friheten. Om familien idag ikke blir angrepet direkte, er det bare fordi det blir ansett for å være mer strategisk riktig å utvanne definisjonen av den, slik at den betyr alt og ingenting. Den blir i virkeligheten tømt for all mening. Man snakker således om «familier med én forelder» for å vise at en familie ikke nødvendigvis innebærer to foreldre. For Francois Mitterand, som har arvet den franske humanistiske tradisjon, «er det ikke mulig å snakke om familien som en homogen enhet. [...] Det finnes ikke noen modellfamilie; alle skaper sin egen form for familie.» [10]
Vi ser det samme i Norge i 2015. Et slikt gudsekskluderende syn på familien er i ferd med å innta Statskirken. Gruppen Åpen folkekirke arbeider aktivt for at ekteskapet skal betraktes som en rent sosial konstruksjon, ikke som en institusjon innstiftet av Gud.
Mange som har inngått ekteskap etter Den norske kirkes nåværende vigselsliturgi, har gjort det i tro på at de har gått inn i en guddommelig innstiftet ordning. I litrugien er dette blant annet understreket gjennom lesningen av bibelord som understreker ekteskapet mellom mann og kvinne som skaperens vilje.
Begrunnelsen for ekteskap mellom likekjønnede må nødvendigvis hente sin begrunnelse fra andre steder, for eksempel i forståelsen av mennesket som skapt til å leve i fellesskap. En må også i større grad forstå ekteskapet som en menneskeskapt sosial konstruksjon framfor en guddommelig innstiftet ordning.
Å tvinge alle ekteskap inn i en felles ordning vil bety at ekteskapet mellom mann og kvinne fratas sin spesifikke teologiske begrunnelse og et liturgisk uttrykk som svarer til dette. Selv om tekster som 1 Mos 1,27-28 og Matt 19,4-6 utvilsomt også vil kunne leses som valgfrie elementer av en felles liturgi, vil de ikke lenger spille den samme rolle som i den nåværende liturgi.
Vi var mange som i biskopenes vedtak øynet et håp om at vi fortsatt vil kunne leve godt i Den norske kirke med en forståelse av ekteskapet som guddommelig innstiftet ordning. [Sturla] Stålsetts [leder i Åpen folkekirke] insistering på at alle nå skal vies etter en kjønnsnøytral liturgi basert på en forståelse av ekteskapet som en rent sosial konstruksjon, er en alvorlig trussel mot et slikt håp. — Fra «Én eller to liturgier», et debattinnlegg av Harald Hegstad, leder av Oslo bispedømmeråd, Vårt Land tirsdag 10. november 2015, side 19.
DEN IDEOLOGISKE, KULTURELLE OG POLITISKE KAMP OM FAMILIEN
Friedrich Nietzsche (1844-1900) må også nevnes blant humanistene. Han var den mystiske humanismens profet som proklamerte at Gud er død, og fremveksten av en ny selvskapt menneskehet – «overmennesket». Han tok avstand fra menneskets relative natur og hevdet til og med at den kristne morallære var skadelig. Nietzsche ville «heve seg over det gode og det onde».
Det er imidlertid eksistensialisten Jean-Paul Sartre (1905-1980) som tar den humanistiske logikk til dens mest ekstreme formulering. For Sartre eksisterer det ingen ferdig etablert menneskelig natur («eksistensen går forut for essensen») og heller ikke absolutte kriterier for hva som er godt eller ondt. Han påstår: «Helvete, det er de andre.» Han tar utgangspunkt i det samme grunnlaget som Feuerbach, men ender imidlertid opp med det motsatte av Feuerbachs optimisme. For Sartre aspirerer mennesket til å være gud, men kan ikke oppnå det. Sartre hevdet at «livet er en fåfengt lidenskap».
familien idag ikke blir angrepet direkte, er det bare fordi det blir ansett for å være mer strategisk riktig å utvanne definisjonen av den, slik at den betyr alt og ingenting. Den blir i virkeligheten tømt for all mening. Man snakker således om «familier med én forelder» for å vise at en familie ikke nødvendigvis innebærer to foreldre. For Francois Mitterand, som har arvet den franske humanistiske tradisjon, «er det ikke mulig å snakke om familien som en homogen enhet. [...] Det finnes ikke noen modellfamilie; alle skaper sin egen form for familie.» [10] 
Top