I motsetning til individualismen har statssosialismen som mål å plassere staten – ikke individet – i sentrum av det sosiale liv.
Staten må i langt større grad enn i dag styre hvor folk skal bo, fastslår miljøvernminister Bård Vegar Solhjell [SV].
— Fra «Slik skal vi bo i framtida», en reportasje i Dagsavisen onsdag 26. september 2012, side 1 og side 6-7.
I diktaturstater kan de som sitter med makten, træ statssosialismen ned over hodet på folket. Dét var tilfelle i de kommunistiske landene. De vestlige demokratier er imidlertid også blitt mer og mer statssosialistiske. Dét har i en viss grad skjedd på grunn av en utvikling typisk for demokratiske land: Befolkningen overfører til staten stadig flere ansvarsområder som før i tiden falt på et langt mindre fellesskap å ta seg av. Det var f eks. særlig familien som påtok seg ansvaret for de pleietrengende og de eldre.
For Arbeiderpartiet er fellesskap kun et annet ord for staten, for meg er fellesskap mye mer enn det. Vi har mange gode fellesskap i vårt samfunn, alt fra familier, menigheter, til frivillige organisasjoner.
Men regjeringen struper de ideelle, frivillige organisasjonene som driver gode alternative tilbud innen forskjellige sektorer som for eksempel rusomsorg, hvor ideelle rusbehandlingsplasser legges ned mens tusenvis står i kø for behandling. Allergien mot andre aktører enn staten selv, gjør at gode og viktige tilbud legges ned. Det er de syke, og de som trenger omsorg som sitter igjen med svarteper. [...]
Det er viktig å legge til rette for at familieliv og jobb kan kombineres. Arbeiderpartiet vil tvinge alle familier inn i samme system. Alle familier er forskjellige og har forskjellige behov. Noen foreldre ønsker å være hjemme med barna, andre vil ha barna i barnehage. [...] du er ikke en dårlig forelder om du velger å jobbe fullt mens barna er små, men du er heller ikke en dårlig samfunnsborger dersom du velger å jobbe mindre mens barna er små. Dette handler om valgfrihet. Det må være opp til familiene å organisere sin egen hverdag slik de ønsker, det er ikke regjeringens oppgave. — Fra «Fellesskap er mer enn bare staten», et innlegg av Geir J. Bekkevold, stortingsrepresentant for KrF, Vårt Land torsdag 18. juli 2013, side 24.
— Ensomhet og depresjon er et større problem enn aldersdemens her til lands. Norge er et av de landene der flest bor alene, sier Liv Wergeland Sørbye.
Hun er professor ved Diakonhjemmet Høyskole, og har lenge vært forkjemper for at flest mulig skal få muligheten til å bo hjemme gjennom større deler av alderdommen. Problemet er at flere opplever å miste nettverket og bli ensomme.
— Venner er som vitaminer for livet. For mange eldre har medisinene blitt et substitutt for menneskelig kontakt, sier hun.
Hun synes økningen i antidepressiva er urovekkende og mener vi bør stille oss spørsmålet om hva som gir eldre glede i livet.
I Norden har velferdsstaten tatt på seg oppgavene de pårørende har i mange andre land, påpeker Sørbye. [...]
Samtidig er hun overrasket over at mange pårørende er så fraværende. [...]
— Vi har fått mer penger mellom hendene, råd til å reise og en trang til å oppleve ting. Da er vi ikke her like mye. Og så sitter vi mer med datamaskiner og Facebook. Der faller de gamle av.
— Fra «—Venner er som vitaminer», en artikkel av Hilde Arnesen i Vårt Land fredag 26. september 2014, side 4.
Ensomhet blant eldre er ikke bare et problem i jula, men også ellers i året, konstaterer SV-leder Audun Lysbakken. Han vil ha kommunale planer for å hjelpe ensomme eldre. [...]
Det vi ser for oss helt konkret, er at hver enkelt kommune burde ha en ensomhetsplan med tiltak for å sørge for at de eldre i kommunen ikke blir sittende alene.
Han mener mye kan gjøres fra det offentliges side [...].
Lysbakken beskriver ensomhet blant den stadig økende eldrebefolkningen i Norge som et samfunnsproblem og en skyggeside av velstandsutviklingen.
— Vi har i altfor liten grad i Norge behandlet ensomheten som et politisk problem, sier Lysbakken. — Fra «— Kommunene skal hjelpe ensomme eldre», en artikkel av Kristian Skårdalsmo i Dagsavisen tirsdag 24. desember 2013, side 9.
I de demokratiske land går statssosialismen først og fremst ut på en omfordeling av penger som er tatt fra dem som betaler skatt. Ved hjelp av den byråkratiske maskin blir deres skattepenger delt ut på nytt i form av sosiale ytelser. Statssosialismen konstruerer imidlertid et vesen uten hjerte, som griper om seg i alle retninger. Et slikt vesen er bare i stand til å fordele penger og yte kalde og upersonlige tjenester. Det skapes en juksementalitet samtidig som livet blir besværlig når man står overfor byråkratenes maktutøvelse. Det er utopisk å tro at penger som de skattepliktige betaler inn med uvilje, kan gjøres om til kjærlighet for samfunnet. [21]
Kan man omforme skattepenger – som ofte blir innbetalt med uvilje – til en universell kjærlighet?
I alle sine former er statssosialismen et dekadent og forvrengt uttrykk for idealet som likhet og universelt brorskap mellom alle mennesker representerer. Det var det idealet den vestlige verden opprinnelig ble inspirert av gjennom kristendommen. I en religiøs tankegang er Gud det øverste prinsipp og det som ligger til grunn for likheten mellom mennesker og knytter dem sammen som søsken. I dagens sekulære samfunn eksisterer det ikke et slikt bånd mellom menneskene. At ordet «brorskap» er blitt erstattet av ordet «solidaritet», er et tegn på at man gjerne vil bli kvitt hele ideen om en faderlig guddom.
Det må påpekes at fremveksten av statssosialismen er et resultat av den industrielle revolusjonen, som har forårsaket et radikalt brudd mellom arbeidslivet og familiesfæren. For å kjempe mot atskillelsen av arbeidet fra familiens verden (i grove trekk det Marx kalte fremmedgjøring) og mot den overveldende makten til den rå kapitalismen, er det en fristelse å skape en overordnet enhet som har som oppgave å være rettferdighetens forkjemper – staten. Ute av stand til å forstå at den ekte solidariteten – den som kommer fra hjertet – har sin opprinnelse i familiebåndene, har staten imidlertid en tendens til å tilegne seg en stadig mer omseggripende makt.
Sosialismens store styrke er solidariteten med de svake og den optimistiske troen på at mennesker kan styre utviklingen gjennom politikk. Men sosialismen har en tendens til å ignorere de delene av samfunnslivet som ligger utenfor både markedet og staten, det Alexis de Tocqueville kalte «de mellomliggende fellesskap», som familien, religiøse samfunn, lokalsamfunn og organisasjoner.
— Fra «Konservativ renessanse», en kronikk av Torbjørn Røe Isaksen, stortingsrepresentant for Høyre, og Henrik Syse, filosof og forsker, Aftenposten, morgenutgaven onsdag 8. juni 2011, kulturseksjonen side 4.
Alain Peyrefitte (1925-1999, fransk akademiker og politiker) har understreket at økonomisk fremgang ikke bare kan baseres på tillit mellom mennesker [22]. Er det ikke først og fremst i relasjonene innen familien man har størst tillit til hverandre? Derfor har de samfunn som er sammensveiset basert på sterke familietradisjoner, til alle tider vært de mest fremgangsrike og stått bedre beskyttet mot et liv i uvisshet. Når familiebåndene derimot går i oppløsning, når familiene blir mindre og spinklere og mister sin sosiale rolle, forsvinner snart tilliten i de økonomiske relasjoner. Vi lever dermed i et samfunn som regjeres av snyteri og grov utnyttelse, som staten kan holde i sjakk ved hjelp av lover og straffetiltak, men der staten samtidig er helt ute av stand til å skape harmoni, trivsel og en følelse av at vi alle er søsken.
Den liberale rettsstaten og demokratiet kan ikke reduseres til abstrakte og formalistiske idealer. Ideene om demokratiet og respekten for alle individer må også ha en konkret mening for folk.
Denne konkrete meningen finner mennesker i familien eller i sivile fellesskap hvor mennesker tar gjensidig ansvar for seg selv og andre. Denne sivile sfæren er ikke-instrumentell og hinsides marked og stat. Den sivile sfæren fungerer [...] som en sfære hvor vi kan ivareta og utvikle etisk bevissthet.
Det er først og fremst i de sivile fellesskapene vi gjensidig anerkjenner hverandre og opplever reell frihet. [...]
Ideen om at frie individer, innenfor en fungerende rettsstat, har de beste forutsetninger for å opptre moralsk, forener konservative og kristendemokrater i en skepsis til en omfattende stat. De verdiene og den fortjenesten mennesker tjener i et marked, bør ikke bare gå til egen luksus eller overdrevent forbruk, men det er langt fra sikkert at høye skatter eller sterk statlig styring av næringslivet er det som skal til for å unngå dette. Hvis staten tar for mye av ansvaret for solidariteten i samfunnet, risikerer staten å undergrave samfunnet [...] Det er et paradoks at frivilligheten og bistanden i så stor grad er statlig finansiert.
Kristendemokrater og konservative forenes i troen på at samfunnet bygges nedenfra. [...] Den barmhjertige samaritan var ingen offentlig finansiert institusjon. — Fra «Demokratiets etiske fundament», en kronikk av Lars Gauden-Kolbeinstveit, filosof, Vårt Land mandag 27. juni 2011, side 24-25.
Enkelte mener at det er legitimt for staten å detaljstyre familielivet av hensyn til overordnede samfunnspolitiske og økonomiske hensyn, så lenge staten har betalt for permisjonen. Til det kan vi minne om at staten, det er oss skattebetalere. Det at noe er finansiert over skatteseddelen kan ikke automatisk innebære en blankofullmakt til å detaljstyre folks hverdag. Det må være grenser for hva som skal være politikk.
Norske familier trenger ikke en politisk tvangstrøye for å velge «riktig». For Høyre handler foreldrepermisjon om å gi familier tid til omsorg for barnet. [...]
Spørsmålet velgerne bør stille seg nå er: Hvem skal bestemme — familien eller staten? — Fra «Far trenger ikke tvinges», en kronikk om fedrekvoten i foreldrepermisjonen av Stian Berger Røsland (H), byrådsleder i Oslo og småbarnsfar, og Nikolai Astrup, stortingsrepresentant (H) for Oslo og småbarnsfar, Aftenposten mandag 5. august 2013, Kultur & Meninger-seksjonen side 4-5.
I det sosiale idealet som er skapt av den lange jødisk-kristne tradisjon, er det familien som er det uunnværlige ledd mellom Guds kjærlighet og kjærligheten mellom mennesker. Familien utgjør den grunnleggende celle i samfunnet. Det er grunnen til at den katolske kirkens sosiale doktrine er basert på subsidiaritetsprinsippet, som hevder at det er skadelig å tillegge et høyere fellesskap funksjoner som mindre grupperinger kan ta seg av. Ifølge en slik tenkemåte må man gi til familien så mye sosialt ansvar som mulig og samtidig midlene til å oppfylle det – spesielt på områder som å gi moralsk opplæring, la det som er sunn folkeskikk, gå i arv, samarbeide for å få gjøremålene hjemme unna og vise solidaritet overfor sine medmennesker. En reportasje i Aftenposten om en innvandrerfar med to sønner tiltalt for barneran illustrerer noe av dette:
— En dag kom politiet på døren og ba om å få snakke med sønnen min. Da jeg spurte hva det gjaldt, fikk jeg beskjed om at vi ikke fikk vite noe fordi sønnen vår hadde fylt 18 år og at han var myndig. Da jeg et år tidligere tok med gutten til legen for å avlegge urinprøve fordi jeg mistenkte at han røyket hasj, fikk jeg samme beskjed: Jeg hadde ingen rett til å få vite resultatet fordi gutten var over 16 år. [...]
— Da den eldste sønnen min begynte på skolen, ble kona og jeg plutselig en dag innkalt til barnevernet der vi ble møtt av fire saksbehandlere. Det viste seg at skolen hadde varslet dem fordi sønnen vår ikke ville spise på skolen. Hvorfor tok ikke skolen kontakt med oss i stedet? I stedet ble det en stor sak med barnevernet på grunn av en matpakke. [...]
Faren [...] skulle ønske at han ble informert når politiet fant ut hva som foregikk, slik at han kunne ha grepet inn før det gikk så langt.
— Fra «‘Farsrollen er ikke mye verdt i Norge’», en artikkel av Frode Sætran i Aftenposten lørdag 28. desember 2013, hovedseksjonen side 6-7.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) synes ikke det er bekymringsfullt at mange små barn er i barnehagen mer enn 41 timer pr. uke. Ofte har hun sagt at det er spesielt viktig at små barn er i barnehage, fordi det er da vi som mennesker «formes mest». Enkelte forskere er uenig og viser til at vi ikke vet hvilke uheldige konsekvenser det kan få at små barn, som er i en avgjørende tilknytningsfase, er så mye i barnehagen.
De som forsvarer svært lange opphold i barnehagen, legger vekt på at personalet er kompetent. Undersøkelser viser riktig nok at det mangler et stort antall førskolelærere i norske barnehager, og at andelen ufaglærte har økt. [...]
Er det da så farlig om barna er sammen med en førskolelærer eller med mor og far? Er det noen forskjell?
Det er i hvert fall én vesentlig forskjell [...] som ikke kan undervurderes. Lærere og førskolelærere skal, etter beste evne, forsøke å se barna objektivt. De skal forsøke å like alle barn og alle elever like mye. Det er ikke lett, det skjønner alle, men det er faktisk oppdraget.
Likevel får de det ikke til. Undersøkelser viser for eksempel at lærere liker medgjørlige elever bedre enn de som er bråkete, og at de liker snille piker bedre enn urolige gutter. [...] Rolige innesysler og strenge begrensninger av uteleken gjør at jenter allerede her blir sosiale vinnere.
Med foreldre er det helt annerledes. De ser sine barn subjektivt. De elsker barna sine uansett. [...] Foreldre flest elsker sine barn over alt på jorden — enten det er på grunn av deres kvaliteter eller på tross av deres problemer.
Det er altså forskjell på å være ansatt for å ta seg av andres barn og det å være sammen med sine egne barn. Det vet ikke minst lærerne selv, som helt sikkert har andre følelser i møte med barna på jobben og barna hjemme. Og for barna er det selvsagt en kjempestor forskjell på å bli elsket og profesjonelt likt. Er det viktig å bli elsket, er det derfor også viktig å være sammen med familien. — Fra «Er det forskjell på lærere og foreldre?», en kronikk av Kristin Clemet, leder i tenketanken Civita, Aftenposten, morgenutgaven, fredag 3. juni 2011, kulturseksjonen side 2.
Barn har det ikke så godt i barnehagen som vi voksne liker å tro. Når barna selv får svare, gir hver tredje fire- og femåring uttrykk for at de i perioder ikke har det særlig godt i barnehagen.
— Dette er et overraskende høyt tall, sier professor Thomas Nordahl ved Senter for praksisrettet utdanningsforskning (SePu) ved Høgskolen i Hedmark.
Sammen med fire andre forskere har han nylig avsluttet en omfattende kartlegging der 3.000 barnehagebarn selv har fått mulighet til å uttrykke hvordan de opplever hverdagen i barnehagen. Et hovedfunn er at kvaliteten på barnehagetilbudet er sterkt varierende, og vurderes langt mer positivt av de voksne enn av barna selv. [...]
— I Norge har diskusjonen om full barnehagedekning hatt en underforstått oppfatning om at barnehage er et ubetinget gode for alle barn, nesten uavhengig av hva som skjer der. [...]
En stor overvekt av barna trives i barnehagen. Likevel gir over 30 prosent av barna uttrykk for at det er dager hvor de ikke har det godt i barnehagen. Ett av fem barn trives under middels. — Fra «Mange barn trives dårlig i barnehagen», en reportasje ved Karin Lillian Fladberg i Dagsavisen torsdag 27. oktober 2011, side 6-7.
Regjeringens politikk er at både mødre og fedre skal være yrkesaktive og beholde tilknytningen til arbeidslivet også i småbarnsfasen. Yrkesdeltakelse sikrer inntekt og pensjonsopptjening. [...] Regjeringen fjerner kontantstøtten for toåringer i sikker overbevisning om at det er riktig politikk å oppmuntre til barnehagebruk og stimulere mødrene til yrkesdeltakelse. Deltakelse i arbeidslivet er veien til økonomisk uavhengighet og dermed en viktig forutsetning for mer likestilling. — Fra «Barnehage ─ best for toåringer», et debattinnlegg av Audun Lysbakken, Barne-, likestillings- og inkluderingsminister (SV), i Klassekampen torsdag 15. september 2011, side 24.
Venstresiden er ofte mest opptatt av de store fellesskapene; av staten og kommunene. Men det er de minste fellesskapene som er viktigst: Familien, venner, nærmiljøet og de frivillige organisasjonene. Det er her vi opplever den viktigste velferden; den som dreier seg om kjærlighet og vennskap, om ansvarsfølelse og plikter overfor andre.
Samfunnet bryter ikke sammen selv om Nav bryter sammen. Men uten personlig ansvar, og uten frihet til å ta ansvar, er samfunnet bankerott. Derfor er det viktig at vi ikke overfører alt ansvar til staten. Hvis staten tar ansvar for alt, undergraves det personlige ansvaret, og vi glemmer at vi bør stille krav til oss selv før vi stiller krav til andre.
Det er dette som skjer i debatten om mat i skolen, Noen har funnet ut at det er lurt å spise sunt. Det øker evnen til å lære på skolen. Ingen er uenig i det.
Problemet oppstår når det blir en logisk konsekvens av dette at staten må gi oss mat. Eller mer presist: Foreldre gir barna sine forskjellig mat. Noen får bedre mat enn andre, og ergo er løsningen at staten gir alle barn den samme maten.
NRK tar for gitt at dette er den «riktige» løsningen. [...] Også Aftenposten er for statlig mat. [...] Det er nemlig ikke alle foreldre som «legger tid og kjærlighet i matpakken», så derfor må staten overta.
— Fra «Hva bør foreldre ha ansvar for?», en kronikk av Kristin Clemet, leder i tenketanken Civita, Aftenposten, morgenutgaven, fredag 28. august 2009, kulturseksjonen side 2.
DEN IDEOLOGISKE, KULTURELLE OG POLITISKE KAMP OM FAMILIEN
I alle sine former er statssosialismen et dekadent og forvrengt uttrykk for idealet som likhet og universelt brorskap mellom alle mennesker representerer. Det var det idealet den vestlige verden opprinnelig ble inspirert av gjennom kristendommen. I en religiøs tankegang er Gud det øverste prinsipp og det som ligger til grunn for likheten mellom mennesker og knytter dem sammen som søsken. I dagens sekulære samfunn eksisterer det ikke et slikt bånd mellom menneskene. At ordet «brorskap» er blitt erstattet av ordet «solidaritet», er et tegn på at man gjerne vil bli kvitt hele ideen om en faderlig guddom.
Alain Peyrefitte (1925-1999, fransk akademiker og politiker) har understreket at økonomisk fremgang ikke bare kan baseres på tillit mellom mennesker [22]. Er det ikke først og fremst i relasjonene innen familien man har størst tillit til hverandre? Derfor har de samfunn som er sammensveiset basert på sterke familietradisjoner, til alle tider vært de mest fremgangsrike og stått bedre beskyttet mot et liv i uvisshet. Når familiebåndene derimot går i oppløsning, når familiene blir mindre og spinklere og mister sin sosiale rolle, forsvinner snart tilliten i de økonomiske relasjoner. Vi lever dermed i et samfunn som regjeres av snyteri og grov utnyttelse, som staten kan holde i sjakk ved hjelp av lover og straffetiltak, men der staten samtidig er helt ute av stand til å skape harmoni, trivsel og en følelse av at vi alle er søsken.
Top