Hvis individualismen blir min rett til å gjøre hva jeg vil, og jeg blåser i konsekvensene, da får vi en kulturutvikling med ensomhetstendenser.
    — Hanne Nabintu Herland, religionshstoriker og forfatter, fra Verdens Gang Portrettet, «Kjeftesnella», avismagasinet VG Helg lørdag 22. juni 2013, side 44-49.

Det som venstresidereformatorer som Zygmunt Bauman egentlig påpeker, er at dersom mennesket frigjøres fra ansvaret i fellesskapet, kan individualismen, pessimistisk sett, bli frihetsundergravende og utvikle seg til en slags ekstremindividualisme som tar knekken på solidariteten. Der samfunnet ikke lenger legger vekt på borgerens ansvarlighet og plikt, kan slike holdninger bidra til en verdiforvitring som på sikt truer selve kulturens stabilitet. [...]
    Baumans kulturpessimistiske analyse beskriver det spesifikke kjennetegnet ved det moderne som gjør denne epoken så annerledes på godt og vondt: den konstante, ustoppelige, tvangspregede jakten på stadig større modernisering [...] disse stadige reformer som har til hensikt å åpne for nye og forbedrede produkter slik at man kan gjøre mer og mer av det samme i fremtiden, alt med hensikt å øke produktivitet, fremgang og velstand.
    — Fra «Ekstremindividualismen», et utdrag fra boken «Ny vind over Norge» (Dreyer 2013). I dette utdraget skriver Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter, om oppløsningen av kjernefamiliestrukturen. Klassekampen torsdag 20. juni 2013, side 14-15.

Tenker vi for mye på oss selv og for lite på den vi deler livet med, i vår «elsk deg selv»-samtid? [...]
    […] individualismen og friheten som kjennetegner vår tid, har sin bakside i tilbøyeligheten til å bli selvsentrert og uforpliktet. Sosiologen og filosofen Zygmunt Bauman bruker flanøren som en metafor på det moderne mennesket; den ubekymrede  vandrer som slentrer rundt i bygatene uten mål og mening. Til forskjell fra pilegrimen som en metafor for det førmoderne mennesket, hvor ens individuelle liv var del av et forpliktende fellesskap og underordnet en større hensikt.
    Denne endringen i grunnleggende livsorientering er spesielt tydelig når det gjelder intime relasjoner og samliv. Det kommer ikke minst til uttrykk i vår tids høye skilsmissetall. Mange går dessuten i terapi, [...] eller man driver selvutvikling på andre måter. Og hensikten med mye av denne egenpleien er nettopp å klargjøre hva man «ønsker, vil og trenger» i livet. I så måte reflekterer slik aktivitet vår tids narsissistiske kultur, samtidig som den trolig også bidrar til å sementere og forsterke vår hang til selvdyrking. [...]
    Men i vår selvsentrerte tid er det [...] mer fokus på å bli elsket enn det å elske. Og nettopp verdien av å elske et annet menneske trenger kanskje å oppjusteres i vår kultur. Akkurat som vi helt sikkert trenger å bli mer bevisst på hvordan vi kan uttrykke vår kjærlighet – også i situasjoner og perioder hvor forholdet ikke er på sitt beste. For det er nettopp når kjærligheten blir satt på prøve, at dens verdi kommer aller best til sin rett.
    — Fra «Kjærlighet som egoprosjekt», en artikkel i «Leve sammen»-spalten i A-magasinet nr. 24, fredag 15. juni 2012, side 50-51, et vedlegg til Aftenpostens morgenutgave på fredager.  Utdraget er del av Frode Thuens svar på et leserbrev. Han er professor i psykologi ved Høgskolen i Bergen.    

En av hovedtesene innen modernitetstenkningen er fremveksten av individets ensomhet som følge av at Gud og tradisjoner er renset bort, og mennesket er stilt helt for seg selv. Hvorfor da ensomhet? Jo, fordi veien til å ta ansvar for egen fremtid har tapet som forutsetning. Tapet av en instans utenfor meg som definerer meg og leder mine steg, om den kalles Gud, ætten, stammen eller nasjonen, er forutsetningen for modernitetens individualisme. På godt og ondt. [...]
    Den indiske antropologen Prakesh G. Reddy, som i 1989 undersøkte danske samværsformer, fant at «danskenes fremste kjennetegn er at de er ensomme og uten følelse av fellesskap. [...] danske barn oppdras systematisk til ensomhet og brudd med familien, mens bare døden kan skille indiske barn fra sine foreldre.»
    Slik jeg ser det, adskiller den europeisk-vestlige kulturhistorie seg fra den østlige ved at den i tiltakende grad har kommet til å vektlegge enkeltmennesket og den frie individualitet. Forutsetningen for den europeisk-vestlige understrekingen av enkeltmennesket på bekostning av fellesskapet, er at Gud døde, både på Golgotha og ved Nietzsches tankeskarpe dolk i modernismens brusende og overmodige ungdomstid. Men det var ikke bare et fadermord; det var en gradvis avhugning av alt som tidligere ble ansett som hellig — inkludert familie, ætt og etnisitet.
    — Fra «Det individuelle vi», en kronikk av Frode Barkved, generalsekretær i Antroposofisk Selskap, i Klassekampen tirsdag 8. januar 2013, side 21.

Hvordan har det seg at det vestlige samfunn har utviklet et behov for selvhjelp? Denne type fokus på «jeget» er en markant del av det å leve i et vestlig samfunn. Kan det tenke seg at «problemet» relateres til individualismen som råder i den vestlige verden i dag, og at vår egen søken etter noe «mer», ofte betegnet som lykke, fører oss til egentlig å skyte oss selv i foten? Jeg er temmelig sikker på at mentaltrening ikke er et ord som blir mye brukt i andre deler av verden enn i Vesten. Det er vel bare her vi legger opp til slik trening. Andre steder er det ikke opp til mennesket å skape jeget hele tiden. Et paradoks som blir nevnt er at her har vi alt vi trenger — bortsett fra at tre av ti unge i Norge har symptomer på angst og depresjon (Aftenposten 14. februar). Det finnes en tomhet, en urolighet, og et mellomrom mellom det å ha alt, og det å ikke klare å nyte det. Det virker dermed rasjonelt å fikse dette tomrommet. Men blir vi egentlig bedre og mer lykkelige av hele tiden å jobbe med oss selv? Sies det ikke at et problem blir større jo mer vi fokuserer på det?
    — Fra «På stedet hvil», et debattinnlegg av Sophie Matlary, masterstudent, King's College i London, Aftenposten tirsdag 24. februar 2015, side 14.

Individualismen er den politiske ideologi i vårt samfunn fordi individualismen gjør individets rettigheter til sitt viktigste referansepunkt

Sosiologen Robert Bellah snakker i «Toward the Recovery of Wholeness» om «det tomme selvet» i en tid da det å elske anses av mange som noe negativt fordi det truer individets selvstendighet og frihet.
    — Fra «Ekstremindividualismen», et utdrag fra boken «Ny vind over Norge» (Dreyer 2013). I dette utdraget skriver Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter, om oppløsningen av kjernefamiliestrukturen. Klassekampen torsdag 20. juni 2013, side 14-15..

Det er ikke helt galt å påstå at den dypeste kulturkonflikten i det norske samfunnet er den som handler om personforståelse. Er vi mennesker først og fremst fritt velgende individer med fullt ansvar for vår livsskjebne? Eller er vi produkter av foreldre, slekt og tradisjon med plikt til å yte noe i gjengjeld?
    Det er fordeler og ulemper ved begge synspunktene, som kan knyttes til det vi litt tabloid kan kalle «jeg-kulturer» og «vi-kulturer». [...]
    Friheten gir rettigheter, mens tryggheten gir plikter. Det høres ut som om friheten stikker av med første og siste stikk, men ikke glem at tryggheten i vi-kulturen også innebærer andres plikter overfor deg selv. De stiller opp når det trengs (og ellers). You’ll never walk alone.
    Likevel er det bred enighet i norsk offentlighet om at minoriteter med bakgrunn i samfunn hvor slektskap er viktig, må reddes fra pliktene slik at de kan få flere rettigheter.
    Jeg er ikke uenig i at dette prosjektet ofte kan ha noe for seg, men da blir det ekstra interessant å notere seg at slutningene fra klimaforskningen er nøyaktig motsatte.
    Hvis vi skal ha noen mulighet til å snu utviklingen mot en global økokatastrofe, må vi ikke bare endre adferd, men også tenkemåte. Om dette er klimaforskerne enige, og de har med seg både biologer, filosofer og andre som er bekymret for klodens fremtid. Noe av det viktigste vil være å innse valgfrihetens begrensninger, å lære oss å tenke på helheten når vi handler.
    Gregory Bateson (1904-80), en klok mann som blant annet var med på å skape moderne kybernetikk, skrev i 1973 om den økologiske krisens røtter at den største utfordringen besto i å forandre det vestlige menneskets selvbilde. Du tror at du er et fritt handlende individ, men i virkeligheten er du bare et knutepunkt i et uendelig komplekst nettverk, der alle delene virker inn på hverandre og er avhengige av hverandre.
    Derfor skal du være mer opptatt av hvordan du inngår i denne helheten, påvirker den og selv blir preget av den, enn av din individuelle selvrealisering. Det som er deg, slutter ikke ved huden. [...]
    Menneskerettighetene må snarest suppleres med et sett menneskeplikter, der den viktigste går ut på at du skal etterlate deg kloden i like god forfatning som du fant den. Det er din plikt som menneske. Du har jo ikke bare deg selv å ta hensyn til.
    — Fra «Menneskepliktene», en kronikk av Thomas Hylland Eriksen, sosialantropolog og forfatter, i Magasinet, side 17, vedlegg til Dagbladet lørdag 5. november 2011.

Jeg vil være et autonomt vesen som kan virkeliggjøre meg selv, fordi jeg — som alle andre — har verdi og verdighet i kraft av å være menneske og dermed en ukrenkelig rett til mitt liv. [...]
    I danske Asger Nørgaard Larsens og koreanskfødte Su Mi Park Dahlgaards bok «Øst er øst og vest er vest», kan vi lese at i Østen brukes ord som jeg, meg og min langt nær så hyppig som i Vesten, til fordel for vi og vårt. I Østen heter det «vår mor» og «vår hustru», fordi grensen mellom en selv og familien i praksis er utslettet.
    Alle deltar i det enkelte familiemedlemmets avgjørende valg, så som ekteskap, utdannelse, yrkesvalg og så videre. Abid Q. Raja skrev i 2003 om oppdragelse av pakistanske kontra norske barn: «Det norske barnet oppdras til selvstendighet. Jeg'et blir viktigst. Dette har opplagt mange fordeler. Ulempene er at man kan bli egosentrisk. [...] Mens det norske barnet oppdras til selvstendighet, oppdras det pakistanske barnet til kollektivet. Barnet oppdras til å være en del av familien, og man må i enkelte tilfeller la familiens behov gå foran sine egne.»
    — Fra «Det individuelle vi», en kronikk av Frode Barkved, generalsekretær i Antroposofisk Selskap, i Klassekampen tirsdag 8. januar 2013, side 21.

Befolkningen i Europa blir stadig eldre. Mens eldreomsorgen i Norge blir mer og mer presset, er det i de fleste europeiske land familien som først og fremst tar ansvaret for aldrende familiemedlemmer.
    I en omfattende studie hvor Norge sammenlignes med seks andre land, skiller vi oss klart ut som det landet hvor færrest mener familien har ansvaret for de eldre.
    — I Vest- og Nord-Europa har vi en lovgivning som tilsier at velferdsstaten har det primære ansvaret i eldreomsorgen. I sør og øst har familien det overordnede ansvaret, sier forsker Svein Olav Daatland ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) [...]
    Sammen med to andre NOVA-forskere har Svein Olav Daatland skrevet artikkelen «Balancing generations: on the strength and character of family norms in the West and East of Europe», som er publisert i Cambridge-tidsskriftet Aging & Society. Forskningen er hovedsakelig data fra den internasjonale FN-studien Generations and Gender Survey. Forskningen ser på familiebånd og forpliktelser mellom generasjonene i syv europeiske land: Norge, Frankrike, Tyskland, Georgia, Bulgaria, Russland og Romania. [...]
    Mens bare 13 prosent av nordmenn sier seg villige til å tilpasse livet sitt for å bedre kunne ta seg av gamle foreldre, svarer hele 76 prosent av georgierne det samme. [...]
    — I landene nord og vest i Europa legger man større vekt på uavhengighet mellom generasjonene. Barna blir nok oppdradd til å være hjelpsomme, men de skal samtidig bli selvstendige og uavhengige, sier han [forsker Daatland]. Sammenlignet med de andre landene i studien, har Norge en svært godt utbygget eldreomsorg.
    I de østeuropeiske landene er den offentlige eldreomsorgen veldig begrenset.
    — Funnene må tolkes i lys av dette, men det er også kulturelle forskjeller mellom landene, for eksempel at familien i nord og vest prioriterer sterkere nedover i generasjonslinjen – de yngste er viktigst. I sør og øst står den eldre generasjonen sterkere. [...]
    — Her i Norge er eldre tilbakeholdne med å forvente at barna skal gjøre så mye for dem. De er redde for å være en byrde, sier Daatland. [...]
    — Fra «Er du villig til å ta deg av gamle mor og far?», en reportasje ved Ida Giske i «Fredag Helse og livsstil», side 1 og 18-25, vedlegg til VG, fredag 4. november 2011. På side 1 var overskriften «Hvor ble det av storfamilien – Nordmenn er minst villige til å ta seg av eldre, viser Europa-studie»

I Norge viser prognoser fra NOVA at det bare vil bli flere og flere eldre ensomme.
    I en ny studie har forsker Solveig Hauge ved Institutt for helse og samfunn på Universitetet i Oslo spurt de eldre selv om ensomhet. Studien som blant annet viser hvordan eldre blir stigmatisert, er publisert i tidsskriftet Journal of Qualitative Studies on Health and Well-being. [...]
    Det er mange eldre i Norge som ikke er ensomme, men for dem det gjelder, er det smertefullt og vondt, sier Hauge.
    Norske studier har vist at hver tredje eldre er ensom.
    — Fra «Er du villig til å ta deg av gamle mor og far?», en reportasje ved Ida Giske i «Fredag Helse og livsstil», side 1 og 18-25, vedlegg til VG, fredag 4. november 2011. På side 1 var overskriften «Hvor ble det av storfamilien – Nordmenn er minst villige til å ta seg av eldre, viser Europa-studie»

[Lege Gisle Roksund i Norsk forening for allmennmedisin sier til VG at] gode sosiale nettverk, vennskap og familiebånd er viktigere enn både høyt blodtrykk og røyking. Ensomhet disponerer for nær sagt alle typer sykdommer og plager, ifølge Roksund.
    Det er en myte at det bare er de eldre som er ensomme. Blant de yngste (16-24 år) opplever nesten fire av ti ensomhet, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Når innvandrerfamilier bor sammen, er det mindre fare for ensomhet.     Det er dokumentert at storfamilie betyr bedre økonomi. Med flere inntekter i familien er det lettere å få boliglån, barnepass, konstantstøtte, omsorgslønn, arbeidsdeling hjemme, mer fritid, osv.
    — Fra «Familiens fordeler», en kronikk av Majoran Vivekananthan, redaktør av Utrop, Klassekampen mandag 2. januar 2012, side 2.