DEN IDEOLOGISKE, KULTURELLE OG POLITISKE KAMP OM FAMILIEN
Trofastheten til et par er også en garanti for den psykiske integriteten til barna som trofastheten er opphav til. I dét ligger det mye mer enn et åndelig prinsipp. Vår evige ånd er ikke bare skapt av Gud, men er også frukten av våre foreldres kjærlighet for hverandre – en kjærlighet som i Guds ideal er ment å vare i all evighet. Barnet fornemmer intuitivt at meningen med dets liv er knyttet til kjærligheten foreldrene har for hverandre. Troen på den ubrytelige enhet mellom foreldrene utgjør grunnlaget for barnets indre trygghet. Den franske psykoanalytikeren Tony Anatrella forklarer: «Det er fordi foreldrene elsker hverandre, at barnet vet at det er elsket. Det er med utgangspunkt i dette kjærlighetsforholdet at barnet bygger sin identitet.» Hvis mamma og pappa ikke elsker hverandre, tilføyer han, vil barnet «bygge opp et usammenhengende, skjørt og utrygt følelsesliv.» [16]
«Det er fordi foreldrene elsker hverandre, at barnet vet at det er elsket» (Tony Anatrella, fransk psykoanalytiker)
I sin teori om Ødipus har Freud gjort en katastrofal feil, som har ført til enormt mye forvirring. Han hevdet at barnet av naturen er besatt av fantasiforestillinger om incest med forelderen av motsatt kjønn og et hemmelig ønske om å drepe forelderen av samme kjønn som en selv. Det er som om barnet fundamentalt sett var fiendtlig innstilt til at foreldrene er ett med hverandre. I virkeligheten, hvis det i det hele tatt eksisterer noe som ligner på et Ødipuskompleks, er det bare et resultat av mangler og kriser i dynamikken i relasjonene i familien. Det viser ganske enkelt at barnet er meget nært knyttet til kjærligheten i forholdet som det er frukten av. Kjærligheten mellom far og mor gir barnet dets trygghetsfølelse, dets lykke, dets tro på seg selv. Barnet skaper enhet i sin egen tilværelse ved å identifisere seg med enheten i foreldrenes parforhold [17].