Hele den juridiske utvikling de siste 200 år oppmuntrer til et slikt individualistisk syn på familien, samtidig som utviklingen gjenspeiler et slikt syn. Den franske lovgivning anerkjenner bare individet. Begrepet «familie» er praktisk talt et fremmedelement. «Institusjonen familie nyter ikke godt av å være et juridisk begrep,» presiseres det i det største oppslagsverket for Frankrikes lover.
I navnet til sin samfunnsfilosofi har Vestens samfunn i stadig større grad unnlatt å ære og beskytte ekteskapet som institusjon. Det virker som om både venstre- og høyresidens budskap legger for dagen en total likegyldighet overfor familien. Det tradisjonelle ekteskapet har ikke lenger en privilegert status sammenlignet med andre samlivsformer. Man har lenge forvist hymens lenker til den eksklusive private sfære og dermed fratatt ekteskapet dets sosiale betydning. Det er et meget alvorlig feiltrinn ettersom det tradisjonelle ekteskapet er en grunnleggende faktor i sosialiseringen av individet. Ved å gifte seg påtar en mann og en kvinne seg et visst samfunnsansvar, spesielt når det gjelder å oppdra sine barn.
Det er gode grunner for å anta at familien og ekteskapet er blant de viktigste ressurser for å bygge samfunnet. Stabile familier skaper trivsel både for barn og voksne, noe som i seg selv er en positiv faktor for eksempel i samfunnsøkonomisk perspektiv. Forståelsen for samlivsbruddenes omkostninger, ikke minst for barna, er voksende. Kristen samlivsetikk bygger på verdier som er positive for samfunnet som helhet. Og den våger å stille spørsmålet om ikke det å fremme overordnede verdier som troskap og integritet, gjør det nødvendig å avstå fra å realisere enkelte andre verdier.
— Fra «Samliv og nestekjærlighet», en kronikk av Knut Alfsvåg, professor i systematisk teologi ved Misjonshøgskolen, og Morten Dahle Andersen, teolog og markedskonsulent ved Høgskolen i Staffeldtsgate, Vårt Land mandag 28. november 2011, side 22-23. Alfsvåg har vært leder og Andersen sekretær for et samlivsetisk utvalg, nedsatt av åtte lutherske kirkesamfunn og organisasjoner.
På den annen side må samfunnet uttrykke sin støtte til og gå inn for å beskytte den unge familien. Samfunnet har imidlertid i lengre tid hatt en likegyldig holdning til familier basert på ekteskapet, samtidig som slike familier har hatt en likegyldig holdning til samfunnet. En slik likegyldighet er et tegn på at det går nedover både med familie og samfunn.
Det er ingen overdrivelse å si at de siste tretti år har samfunnet gjort alt for å gjøre skilsmisse lettere, samtidig som samfunnet ikke har gjort noe for å oppmuntre menn og kvinner til å gifte seg. På den måten har vi, slik Irène Théry, spesialist i familierett, påpeker, mer og mer gått bort fra en ekteskaps- og skilsmisselovgivning som anerkjenner familien som en høyere enhet enn personene som utgjør den. I stedet har vi gått over til en lovgivning der individets frihet går foran alt annet, og der ekteskapet blir en enkel oppsigelig kontrakt mellom enkeltmennesker [19]. En slik utvikling, som er dømt til å gjøre det lettvint å skille seg, skaper like mange problemer som den løser – spesielt for barna. Kan ekteskapet mellom ens foreldre gå i oppløsning uten at man dermed mister en del av seg selv? Psykoanalytikeren Aldo Naouri sier: «En mann som skiller seg fra sin kone, skiller seg alltid i mer eller mindre grad fra sine barn.» [20]
Ekteskapet er blitt fullstendig omdefinert. Dette er et paradigmeskifte som få aner konsekvensene av i dag.
På grunn av bølgen av skilsmisser vi har sett de siste tiårene, er det få som nå snakker høyt om familieidealet. Radikale aktivister som forfekter helt andre samlivsformer, har visst å utnytte denne situasjonen. De hevdet at de ikke ville støte de mange som lever i oppløste familier, men deres egentlige agenda var å gjøre alle samlivsformer likestilte. Aktivistene ville ikke at det skulle være noen norm lenger. Norm og unntak skulle bli likestilt. Idealet med far, mor og barn var med andre ord ikke noe bedre enn andre måter å leve sammen på. Det skulle være like flott å ha én forelder som to. Det skulle til og med være like flott å ha to mødre som én eller to fedre som én. Man skulle ikke gjøre forskjell på folk lenger. Ideen var at man ikke bør diskriminere. Men Den europeiske menneskerettdomstolen i Strassbourg har flere ganger slått fast at det ikke diskriminerer homoseksuelle å presisere at ekteskapet er for mann og kvinne, ikke to menn eller to kvinner.
I 2008 vedtok stortinget at homofile kan inngå ekteskap. Ingen har stilt spørsmålstegn ved om denne type stortingsvedtak ligger innenfor det lovgiver har makt til å vedta. Vedtaket reiser spørsmål om grensene for lovgivers makt.
Politikerne har i dette tilfelle endret et begrep som har usedvanlig lange og dype røtter i de fleste kjente kulturer.
Som mange andre fenomen, er det ikke politikere som har skapt ekteskapet. Det bestod lenge før det ble gjenstand for lovgivning, og ekteskapet forsvinner ikke om lovreguleringen oppheves. Ei heller det grunnleggende rettslige innhold forsvinner om loven skulle forsvinne.
Det grunnleggende spørsmål for ekteskapets vedkommende er hva som skal til for at et samliv skal være et ekteskap også i rettslig forstand.
Ekteskapet som fenomen er nært knyttet til videreføring av slekten. Den ideologiske forutsetningen for begrepet ekteskap er at partene etter naturen kan få barn sammen. Det kan bare heterofile.
Den urgamle rettslige minimumsinnhold i ekteskapet er at kvinnens barn automatisk regnes som mannens barn, pater est-regelen. Denne regel er skapt av menneskenes oppfatning gjennom uminnelige tider. Den innebærer at ektemannen, fordi han er ektemann, får ansvar for — og myndighet over barnet. På sin side får barnet rettigheter i forhold til morens ektemann, blant annet arverett.
Saken er den at lovgiver ikke har makt og myndighet til hva som helst. All makt ligger ikke i hendene på politikere, byråkrater og rettslærde. Det er med andre ord grenser for statens makt. Staten kan ikke forandre hva som helst etter eget forgodtbefinnende. For eksempel kan staten — og heller ingen annen for den saks skyld — bestemme at en fisk er en fugl, eller at en bil er et fly.Men akkurat dette gjør staten når den vedtar i lovs form at homofile kan inngå ekteskap. De homofile kan kort og godt ikke inngå ekteskap om de og alle andre aldri så mye vil.
Min uærbødige påstand er at da Stortinget i 2008 vedtok at homofile kunne inngå ekteskap, og innførte begrepet medmor i barneloven istedenfor far, fattet de en beslutning som ligger langt utenfor deres myndighet og reelt sett er en nullitet.Lovgiver kan ikke bestemme at to kvinner eller to menn kan få barn sammen. Det må en mann og en kvinne til for å skape et barn. Denne livsloven kan en lovgiver ikke komme utenom. — Fra «Grenser for lovgiverens makt», en kronikk av Johan Haga, advokat, Oslo, avisen Dagen onsdag 19. mars 2014, side 3.
Som partier som tradisjonelt har kjempet for likestilling, svelget de norske sosialistene med Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen i spissen homoaktivistenes argumentasjon med hud og hår og lot seg overbevise til å gjennomføre en av de mest radikale ekteskapslover i verden i 2008.
Dette var et paradigmeskifte som få aner konsekvensene av i dag. Ekteskap er ikke lenger reservert for par der partene er av motsatt kjønn, slik idealet jo er nødt til å være skal menneskeslekten overleve. Nå kan derfor to av samme kjønn gifte seg med hverandre. Ekteskapet er blitt fullstendig omdefinert. Det samme gjelder for foreldreskap, familie og forplantning. Fem år etter at den nye ekteskapsloven ble innført, sier flertallet av biskopene i Statskirken at Bibelen ikke gir noe entydig svar på hva et ekteskap er, og at kirken derfor bør følge etter staten og åpne for å vie to av samme kjønn.
Kirkens helomvending innen samlivsetikken er [...] tuftet på sekulær nyliberalistisk tenkning med individualitet, selvutvikling, frihet, rettigheter og ikke-diskriminering som fundament. Dette er helt nytt, selv om paradigmeskifte kanskje er et for sterkt ord.
Radikal nytenkning i kirken er sunt. Problemet er imidlertid at kirkeledere ikke tør å tenke tanken helt ut. Den norske kirke sysler for tiden med problemstillinger rundt monogame, livslange, barnløse homofile ekteskap, en ønsketenkt institusjon som mange mener allerede er nostalgisk. I samfunnet for øvrig tales det for lengst samlet om hele HLBT-feltet (homofile, lesbiske, bifile og transpersoner), inklusive foreldrerettigheter.
Skal liberalitetens logikk følges, må dette på sikt utvides ytterligere til polygame forhold og faktisk også til enslig stand (foreldrerett), slik enkelte politiske partier allerede har foreslått. Med logisk konsekvens kan dette innebære et scenario hvor ekteskapet som institusjon får et preg av individuelt valgte kriterier, så lenge dette ikke er «til skade for andre». [...]
Hvis Den norske kirke derimot velger å benytte seg av nyliberal sekulær tenkning som orienteringspunkt, kan den fort ende opp som en politisk tilpasset «folkekirke» ribbet for profetisk driv og uten spennende alternative motforestillinger. En utilsiktet bivirkning av dette kan også være at Den norske kirke utvikles til et uinteressant trossamfunn. [...]
Og med de beste og kjærlighetsfulle intensjoner. — Fra «Kirken sekulariseres innenfra», et debattinnlegg av Torstein Husby, Oslo, Vårt Land mandag 30. desember 2013, side 25.
Homoaktivistene har ved hjelp av blåøyde sosialister og kulturradikalere nådd sitt mål, som er å avskaffe den forhatte heteronormen. Bort med idealene! Det skal ikke være normer. Det skal være like normalt og naturlig å være heterofil, bifil, homofil og singel. Dørene er åpnet på vidt gap for et anarki uten normer.
Omtrent alle kulturer, religioner og kirkesamfunn mener at ekteskapet er for mann og kvinne, og at barn har rett til sin egen mor og far. Mor-far-barn-relasjonen er unik. Kirken kan derfor aldri kjønnsnøytralisere sin teologi om ekteskap og foreldreskap, familie og barn. [...]
At vi kjemper mot homofile, er manipulerende retorikk. Vi ønsker dem alt godt, men kan ikke av den grunn oppgi vår dypeste overbevisning om Guds vilje for ekteskap og barn.
Ekteskap er ikke en sosial konstruksjon. I pakt med Bibelen og luthersk teologi tror vi at ekteskapet er innstiftet av Skaperen. Det er en skaperordning.
[Prost i Vestre Aker prosti i Oslo, Trond] Bakkevig skuffer med sin etiske relativisme, og han overrasker når han i fullt alvor hevder at Kirken underdanig må tilpasse seg statens ideologi og språkbruk.
Hvor er det blitt av Kirkens profetiske og samfunnskritiske rolle? — Fra «Ekteskapet er laget av Gud», et debattinnlegg av Gudmund Johnsen, Eldar Husøy, Marie Grastveit og Øyvind Benestad, medlemmer av Kirkemøtet fra henholdsvis Nord-Hålogaland, Møre, Stavanger, Agder og Telemark bispedømmeråd, Aftenposten søndag 29. desember 2013, Kultur & Meninger-seksjonen, side 5.
I den kjønnsnøytrale ekteskapsideologien blir barn utsatt for statlig diskriminering: Barn blir med statens støtte fratatt sin far. Barneloven §4a erklærer at barn som har fått en «medmor», ikke har noen far. I statens nye familieideologi blir planlagt farløshet definert som et framskritt, og til barns beste. Hvor er barneperspektivet?
Ordet «rettigheter» blir ofte brukt uten å definere hva rettighetene består i. Er det en legitim «rettighet» for voksne å kunne skaffe seg planlagt farløse eller morløse barn? Eller er det tvert imot en krenkelse av barns gudgitte rettigheter? Barneperspektivet gir svaret. — Fra «Voksenperspektiv eller barneperspektiv», en annonse fra Stiftelsen MorFarBarn i avisen Dagen torsdag 13. mars 2014, side 9.
DEN IDEOLOGISKE, KULTURELLE OG POLITISKE KAMP OM FAMILIEN
Det er ingen overdrivelse å si at de siste tretti år har samfunnet gjort alt for å gjøre skilsmisse lettere, samtidig som samfunnet ikke har gjort noe for å oppmuntre menn og kvinner til å gifte seg. På den måten har vi, slik Irène Théry, spesialist i familierett, påpeker, mer og mer gått bort fra en ekteskaps- og skilsmisselovgivning som anerkjenner familien som en høyere enhet enn personene som utgjør den. I stedet har vi gått over til en lovgivning der individets frihet går foran alt annet, og der ekteskapet blir en enkel oppsigelig kontrakt mellom enkeltmennesker [19]. En slik utvikling, som er dømt til å gjøre det lettvint å skille seg, skaper like mange problemer som den løser – spesielt for barna. Kan ekteskapet mellom ens foreldre gå i oppløsning uten at man dermed mister en del av seg selv? Psykoanalytikeren Aldo Naouri sier: «En mann som skiller seg fra sin kone, skiller seg alltid i mer eller mindre grad fra sine barn.» [20]
Top