Den romerske dikteren Vergil (70-19 f.Kr.) sa: «Lykkelig er den som har oppdaget grunnene til alle ting»
Mennesket er et vesen som stiller spørsmål. Man har et naturlig ønske om å forstå verden man lever i, og vil at den skal være meningsfylt.
Folk stiller spørsmål som:
— Hvorfor står solen opp og går ned igjen?
— Når begynner det å regne?
— Hvorfor regner det ikke?
— Kan vi gjøre noe for å få regn?
— Hvorfor eksisterer universet?
— Hvorfor fins det lidelse?
For å finne svar på slike spørsmål og forstå og se en mening i verden vi lever i, utviklet det seg religion, vitenskap og filosofi. Opprinnelig var de ikke atskilt fra hverandre. De første astronomene var f. eks. prester. Medisinmenn var både spirituelle hjelpere og leger. De forsøkte å utvikle helhetlige forklaringer.
Mens konfliktene mellom gudstro og vitenskap [...] er på overflaten, er det derimot en dyp sammenheng mellom vitenskap og gudstro, mener Alvin Plantinga.
Moderne vitenskap er utviklet i en kristen kultur, og alle naturvitenskapens pionerer var gudstroende. Det er ikke noen tilfeldighet, sier Plantinga. Troen på en skaper som har skapt mennesket i sitt bilde er nemlig avgjørende for vitenskapens utvikling.
Den første forutsetning for vitenskap er at det vi erfarer med våre sanser er i samsvar med virkeligheten. Om vi tror at mennesket er skapt i Guds bilde, er det all grunn til å tro at Gud har skapt oss og verden slik at vi er i stand til å erfare den. Men for en naturalist er det vanskelig å begrunne. Det fremstår nærmest som ren flaks, sier Plantinga.
— Fra «‘Vitenskap og naturalisme går ikke i hop’», en kronikk av Erling Rimehaug, journalist, forfatter og sjefsredaktør, i Vårt Land mandag 6. oktober 2014, side 20-21.
Det enkle og velkjende faktum et at det var jesuittpateren George Lamaîre som utvikla «Big Bang»-teorien i moderne tid, syner at tru og vitskap kan fungere godt saman i den «opplyste» verda. Det som kanskje er mindre kjent, men ikkje mindre beviseleg, er at ein forsmak av «Big Bang»-teorien kan sporast tilbake til fleire hundreår før 1650 [då Opplysningstida tok til].
Den engelske teologiprofessoren Robert Grosseteste førte i 1220- og 1230-åra til pennen ei rekkje vitskaplege traktatar der han mellom anna skildra korleis universet kan ha vorte til.
Eg er medlem av ei forskargruppe ved universiteta i Durham og Oxford som analyserer den vitskaplege produksjonen til Grosseteste frå eit tverrfagleg perspektiv. Professor Richard Bower, som er kosmolog ved Durham University, har rekonstruert dei matematiske likningane som ligg til grunn for Grosseteste sitt resonnement, og ført desse utrekningane inn i dei modellane kosmologar no til dags brukar.
Resultatet vert ein forklaringsmodell som er forbløffande lik «Big Bang»-modellen, og som heng saman reint matematisk.
— Fra «Ver ikkje redd, Solhjell!», ein kronikk av Sigbjørn Olsen Sønnesyn, doktorgrad i historie, tilknytt Durham University i England, Vårt Land onsdag 2. september 2015, side 20-21.
Det var en gjensidig respekt mellom den religiøse verden og den vitenskapelige. De samarbeidet og kom godt overens med hverandre. Aquinas kombinerte kristendom og Aristoteles. Benediktinere, dominikanere, fransiskanere og jesuitter var fremragende vitenskapsmenn. Kirken støttet forskere. Mange store vitenskapsmenn var også troende, f.eks. Galileo, Kepler, Newton og Maxwell.
Noen sitater av store vitenskapsmenn:
— «Matematikk er språket Gud skrev universet med.» (Galileo)
— «Vitenskapen bringer mennesket nærmere Gud.» (Louis Pasteur)
— «Det er innlysende at en forståelse av naturlovene er intet mindre enn det samme som en forståelse av Guds sinn, som kommer til uttrykk i naturlovene.» (James P. Joule)
Vitenskap og religion utfyller hverandre: «Vitenskap og religion er to vinduer man titter gjennom i et forsøk på å forstå universet der ute, hvorfor vi er her,» sa Freeman Dyson, en kjent fysiker, som vant Templeton-prisen.
Vi må mestre både den fysiske og den åndelige virkelighet
Top