En slik finninnstilling kan umulig være tilfeldigEn slik finninnstilling kan umulig være tilfeldig
Hva var de opprinnelige forholdene i Big bang? Det utviklet seg jevnt — hvis Big bang hadde utviklet seg ujevnt, ville resultatet ha vært et kosmos som et opprørt hav, bestående av sorte hull. Roger Penrose beregnet at sjansen for en jevn start ville være utrolige 1 til 1010123.
Vi må også se på ekspansjonsproblemet. Den amerikanske fysikeren Robert H. Dicke beregnet at for at ikke universet skulle kollapse i løpet av brøkdelen av et sekund, eller utvide seg så raskt at det aldri oppsto galakser, måtte utvidelseshastigheten være uhyre finjustert. Hvis hastigheten hadde vært en milliontedel mindre da Big bang var ett sekund gammelt, ville det hele ha kollapset før temperaturen falt under 10 000 K (Kelvin). En tilsvarende økning i hastigheten og stjernene ville aldri ha blitt dannet.
Dersom forholdene i Big bang ikke hadde vært akkurat slik de var, ville det ikke ha blitt til noe univers, menneskelig liv eller menneskelig bevissthet. Derfor sier flere vitenskapsfolk at det ser ut til at Big bang var designet. Ifølge det antropiske prinsipp ble forholdene helt fra begynnelsen av lagt til rett for at mennesket skulle bli til. Hele universet ble skapt for oss mennesker.
Hadde den svake kjernekraften — en kraft på subatomært nivå — vært litt sterkere, ville all materie ha blitt helium og tyngre grunnstoffer. Det ville ikke ha blitt til vann. Solen ville ha eksplodert i stedet for å brenne slik den gjør. Hvis den svake kjernekraften hadde vært bare litt svakere, ville det bare ha vært til helium ettersom den svake kjernekraften får nøytronet til å sende ut betastråling og bli til et proton.
En økning på 2% hos den sterke kjernekraften og kvarker ville ikke ha blitt til protoner samtidig som det ikke ville ha eksistert noe hydrogen. En 5 % svekkelse ville frigi deuteronet (proton + neutron) og det ville ikke ha vært til grunnstoffer tyngre enn hydrogen.
En endring på bare én til 1040 i elektromagnetismen ville ha påvirket dannelsen av stjerner. Hvis elektromagnetismen var litt sterkere, ville stjernene ha blitt røde stjerner og for kalde. Hvis denne kraften var litt svakere, ville stjernene ha blitt blå, meget varme, radioaktive og med kort levetid.
Var elektromagnetismen dobbelt så sterk, ville det ha tatt 1062 år for å få liv til å utvikle seg. På den tiden ville alle protoner ha forfalt og blitt til lettere subatomære partikler.
Tyngdekraften er 1039 svakere enn elektromagnetismen. En liten endring i forholdet mellom disse to grunnleggende kreftene ville ha forhindret at stjerner dannet seg. Med forholdet slik det nå er, ble det mulig for skyer i verdensrommet å danne stabile stjerner, som ikke ble revet i stykker.
Da begynner det å bli ganske klart at vi ikke kan forklare alt dette ved hjelp av tilfeldigheter.
En av grunnleggerne av moderne astronomi Allan Sandage (1926-2010) sa: «Det er ganske usannsynlig at en slik orden ble til fra kaos. Det er nødt til å være et organiserende prinsipp. Gud er et mysterium for meg, men er forklaringen på tilværelsens mirakel, hvorfor det finnes noe i stedet for ingenting. » (Fra Sizing up the Cosmos: An Astronomer’s Quest, New York Times 12. mars 1991, side B9)
Hvis astronauter på baksiden av månen finner maskineri som ikke er plassert der av amerikanske eller russiske astronauter, hva ville da være den beste forklaring? Du forstår at det må stå en eller annen form for intelligent design bak maskineriet.
De siste 20-30 år har man kommet fram til noen bemerkelsesverdige konklusjoner, spesielt innen astronomi og kvantefysikk, nemlig at det godt kan være en hensikt med universet. Fysikere innser nå at det har en hensikt. Dette kommer fra noen av de grunnleggende tallene innen atomfysikken.
De siste 40 år har vitenskapsfolk fastslått styrken på hver av disse grunnleggende lover og krefter. Verdiene er så kritisk balansert at de ofte blir beskrevet som fininnstilt.
Dette er tall som indikerer masse eller vekten på et elektron, vekten på en quark, styrken på gravitasjonskraften, styrken på det elektromagnetiske felt, ca. 20 tall som beskriver disse og andre konstante størrelser, særtrekk ved vå verden. Ingen vet hvorfor konstantene har akkurat de verdier de har. Man kan lure på det spiller noen rolle om man forandrer litt på verdiene for et elektron, men det gjør virkelig det. Hvis vi forandret litt på verdien av disse 20 konstantene, ville den verden vi kjenner, bli borte.
Fysikklovene må være utrolig fininnstilt for at karbonbasert liv i det hele tatt skal være til. Konstantene er forutsetninger for et univers med liv. Av de tyngre grunnstoffene er det kun silisium og karbon som kan forme lengre kjeder, og således inngå i de store molekylene som kreves for at liv skal eksistere. En karbonkjede har det fortrinnet at den er dobbelt så sterk som en silisiumkjede. Karbon kan også inngå i flere stabile kjemiske forbindelser enn silisium, og er således mer fleksibelt enn noe annet tyngre grunnstoff. Hadde konstantene vært litt forskjellige, ville ikke liv slik vi kjenner det, kunne ha eksistert.
Bernard Carr, en kosmolog, sier at naturlovene er så fininnstilte for at komplekse livsformer skal kunne eksistere. Det er uhyre usannsynlig at dette er en tilfeldighet. En slik fininnstilling åpner for muligheten for noen som har stilt inn konstantene. Carr bruker et diagram han kaller en kompleksitetspyramide. Den viser de foskjellige struktur-nivåene i universet. Partikler danner atomer, atomer molekyler, molekyler biomolekyler, biomolekyler celler, celler organismer; til slutt ender vi opp med hjerne og bevissthet. Det er uhyre usannsynlig at fininnstillingen som lar gradvis mer komplekse livsformer bli dannet, er en tilfeldighet.
Et enkelt, men sentralt eksempel er hvor karbon kommer fra. Det helt tidlige universet produserte ikke karbon. Universet var da noe ganske enkelt, og bare enkle ting ble produsert — hydrogen, helium, som er ganske kjedelige saker når vi snakker om kjemi. Det er bare ett sted i hele universet der karbon er laget. Det er i stjernenes indre der kjernereaksjoner finner sted. Prosessen som produserer karbon er en usedvanlig delikat prosess. Ved første øyeblikk kan det kan se ut som om det ikke kunne skje i det hele tatt. Prosessen er bare mulig på grunn av en meget stor forsterkningseffekt man kaller trippel-alfaprosessen.
Den norske fysikeren Lene Sælen skriver: «Den britiske astronomen Fred Hoyle fant imidlertid ut at den datil antatte prosessen var langt ifra hurtig nok til å kunne produsere mengden karbon som finnes i naturen. Den eneste mulige løsningen han kunne komme på, var at naturen hadde enda et nøye justert lykketreff på lur. Hoyle kunne få prosessen til å gå fort nok dersom det eksisterte en høyere tilstand i karbon som nøyaktig passet med energien til beryllium-8-kjernen kombinert med heliumkjernen. Dette kalles i fysikken resonans. [...]
Han fant ut at hvis verden skulle kunne eksistere som den gjør, måtte det finnes en eksitert tilstand i karbon med nøyaktig energien 7,65 megaelektronvolt. Megaelektronvolt er en energienhet som gjerne brukes i forbindelse med kjernereaksjoner. [...]
Hoyle skulle finne at det er flere steg i trippel-alfa prosessen som er avhengig av finjusterte parametre. Parametre hvis betydning ikke bare er kritisk for dannelsen av karbon men også for dannelsen av vel 20 andre grunnstoffer som er essensielle for liv.» (Fra «Det sjette stoffet», en vitenskapsartikkel av Lene Sælen, Institutt for fysikk og teknologi, Universitetet i Bergen)
Mange av universets konstanter er fininnstilt slik at et avvik på 1 % ville være katastrofalt. Men den kosmologiske konstanten — energitettheten av tomt rom — er fininnstilt 1: 10120. Ingen tror at det er en tilfeldighet. Dette er det mest ekstreme eksemplet på fininnstilling. Ingen kraft er noensinne blitt oppdaget i kosmologien så fininnstilt. Den kosmologiske konstanten betyr at noe er satt til 1: en billion billion billion billion billion, billlion billion billion billion billlion. Ellers ville universet ha vært dramatisk forskjellig at det ville ha vært for avanserte livsfomer til å bli til. Den kosmologiske konstanten kunne umulig ha blitt så fininnstilt ved en tilfeldighet.
Forholdet mellom masse og energi i begynnelsesøyeblikket måtte være ufattelig nøyaktig. Minsket ekspansjonshastigheten med en milliontedel da Big bang var ett sekund gammelt, ville alt ha kollapset før temperaturen falt under 10 000K (Kelvin). Øket ekspansjonshastigheten med en milliontedel da Big bang var ett sekund gammelt, ville stjerner aldri ha blitt dannet.
Top